Vår kamp

Hvordan sørge for uavhengig kvalitetsjournalistikk i en tid med sviktende inntekter?

oktober 2009

I tjue år har Le Monde diplomatique varslet den økonomiske syklonen som nå herjer avisredaksjonene og tømmer aviskioskene for folk. Ettersom forståelse av årsaker ikke nødvendigvis beskytter mot virkninger, merker også Le Monde diplomatique konsekvensene av uværet. Men i mindre grad enn andre aviser, og på en annen måte: Avisas overlevelse og uavhengighet står ikke på spill, men den mangler ressurser til å utvikle seg videre. For å sette søkelys på framtiden, delta fullt og helt i kampen om ideer og å gjøre nye lesere kjent med vår måte å se og forstå verden på, trenger vi hjelp fra dere lesere.

Etter tekstilindustrien, metall-industrien og bilindustrien er turen kommet til pressen. Arbeidere i nord har betalt en høy pris for utflytting av produksjon til land i sør. Nå opplever journalister at jobbene deres forsvinner fordi leserne deres har gått over til Internett. Man kunne sett dette som en naturlig utvikling, der en økonomisk modell avløser en annen, og med et sukk konstatere at sånn er livet. Men plutselig blir dette framstilt som et spørsmål om demokrati. Bilen, hevdes det, er jo bare en vare. Den er langt ifra et uerstattelig offentlig gode. Den kan produseres andre steder, på en annen måte, erstattes av et annet transportmiddel. Ikke så farlig, når det kommer til stykket. Men pressen?

Pressen sitter med et mektig trumfkort i den offentlige debatten. Når den føler sin eksistens truet, er det lettere for den å slå alarm enn det er for en arbeider som opplever at fabrikken han eller hun jobber på, legges ned. Og for å få alle og enhver til å tre støttende til, trenger pressen bare å sifølgende trylleformel: «Hvis en avis forsvinner, dør litt av demokratiet.»

Men dette utsagnet er absurd, nærmest latterlig. Stikker man innom en aviskiosk, kan man raskt konstatere at flere titalls publikasjoner godt kan forsvinne uten at demokratiet vil lide noen nød. Den ideologiske ordensmakten ville til og med mistet noen av sine «kommissariater» i samme slengen. Det betyr imidlertid ikke at de berørte journalistenes uro ikke er berettiget. Men milliarder av mennesker på jorda har ikke noe behov for å forsvare jobbene sine ved å late som de har en mer høyverdig funksjon enn å gi dem et levebrød.


I flere år har det gått nedover med avisindustrien. Men journalistikken har lidd mye lenger enn det. Var for eksempel det redaksjonelle innholdet så fantastisk bra for tjue år siden, da de fleste publikasjonene var lite annet enn reklamestativer og cash machines? Da USA-gigantene New York Times, Washington Post, Gannett, Knight Rider, Dow Jones og Times Mirror håvet inn profitter som var tjue ganger større enn på Watergate-tiden, «motmaktens» høydepunkt?1 Brukte de alle disse pengene, de årlige overskuddene på 30–35 prosent, til å bedrive dristig, kreativ og uavhengig journalistikk?

Og var det virkelig sånn i Frankrike at den kritiske informasjonen sto i høysetet da mediekonsernene Lagardère og Bouygues med milliarder i hånda kjempet om kontrollen over tv-kanalen TF1? Eller da de private kanalene, den ene mer vulgær enn den andre, formerte seg som brødet i Det nye testamentet og tilbød fete lønninger til en håndfull journalister som hadde vist hvor veldresserte de var? Nå gjør en rekke pressesjefer felles front mot stormen og trygler om økonomisk krisehjelp fra et hold de under andre omstendigheter nedlatende kaller «mamma staten». Le Monde diplomatique, som ønsker dem lykke til, har ikke glemt hvilken rolle de selv har spilt for å havne i «uløkka». Men for å kunne fortsette å forsvare et annet syn på journalistikk, appellerer Le Monde diplomatique først og fremst til sine lesere.

At en stor del av opinionen stiller seg likegyldig til medienes klagesang, skyldes delvis at man har skjønt én ting: Vektleggingen av «ytringsfrihet» tjener ofte som skalkeskjul for medieeiernes interesser. Alexander Cockburn, som var med på å stifte det alternative nettstedet CounterPunch.com, bemerker at «i flere tiår har de største avisene snarere hindret eller sabotert forsøkene på å bedre den sosiale og politiske situasjonen».2

Grundige undersøkelser og reportasjer i pressen blir stadig sjeldnere, og bidrar framfor alt til å opprettholde en fiktiv forestilling om «undersøkende journalistikk» – mens de andre sidene flommer over av sensasjonsstoff, portretter, forbrukerstoff, vær, sport og lanseringsjournalistikk. For ikke å snakke om notiser fra nyhetsbyråer.

Den amerikanske akademikeren Robert McChesney foreslår følgende tankeeksperiment: «Tenk om regjeringen plutselig en dag bestemte at pressen skulle bruke mye mindre plass på internasjonalt stoff, at de skulle legge ned lokale korrespondentkontorer eller kutte dramatisk i deres stab og budsjetter. Tenk om presidenten beordret at mediene skulle konsentrere seg om kjendiser og bagateller i stedet for å grave i skandaler med koplinger til makthaverne. Hadde dette skjedd, ville journalistikkprofessorene gått til sultestreik og hele universiteter ville ha blitt stengt på grunn av protester. Men når private medieeiere med tilnærmet monopol bestemmer omtrent det samme, er det knapt noen som reagerer.»3

McChesney fortsetter sin mentaløkologiske øvelse med følgende spørsmål: Siden det hele tiden er snakk om demokrati, når var det egentlig vi i fellesskap bestemte – ved hvilken anledning? med hvilket flertall? – at en håndfull store selskaper som hovedsakelig er opptatt å få mest mulig profitt, gjennom reklamefinansiering, skulle være våre viktigste informasjonsleverandører?


I 1934 HUDFLETTET den radikale franske lederen Edouard Daladier de «to hundre familiene» som «plasserer sine representanter i maktposisjoner» og «styrer den offentlige opinionen gjennom sin kontroll av pressen». Trekvart århundre senere har mindre enn et tjuetalls dynastier en tilsvarende innflytelse – i global målestokk. Disse nye føydalherrene – Murdoch, Bolloré, Bertelsmann, Lagardère, Slim, Bouygues, Berlusconi, Cisneros, Arnault4 – har ofte mer makt enn valgte regjeringer. Hvis Le Monde diplomatique var avhengig av noen av disse, ville vi ha stilt spørsmålstegn ved Lagardères kontroll av fransk forlagsbransje? Måten Arnault behandler sine arbeidere på? Bollorés plantasjer i Afrika?

Medgrunnlegger av den franske, venstreorientert dagsavisen Libération, Serge July, forlot avisa i 2006 etter at forretningsmannen Edouard de Rothschild gikk inn som hovedaksjonær. July forklarer omstendighetene rundt sin fratreden slik: «Rothschild […] gikk med på å engasjere seg økonomisk hvis jeg aksepterte ikke bare å slutte som direktør, men også å forlate avisen helt og holdent. Jeg hadde ikke noe valg, og sa ja med en gang.»5 Det er nesten komisk at Julys etterfølger, som er håndplukket av aksjonærene, prøver å framstille seg som en forkjemper for pressefriheten.
Vi får ofte høre at roten til alt det onde som rammer avisbransjen nå, er det hersens Internett. Men det er ikke Internett som har ødelagt journalistikken. Lenge før internett kom, vaklet journalistikken under åket fra omstruktureringer, redaksjonell reklame, folkeforakt og mektige milliardærer og reklamefolk. Det var ikke internett som lydig gjentok løgnhistoriene til de «allierte» hærene under Golfkrigen (1991) eller fra NATO under Kosovo-krigen (1999). Det er også umulig å gi internett skylda for de store medienes manglende evne til å forutse sparebankenes kollaps i USA (1989), vekstøkonomienes avsporing åtte år senere, eller boligbobla som sprakk i 2008 og som verden fortsatt betaler prisen for. Hvis staten virkelig skal «redde pressen», bør de offentlige midlene gå til dem som faktisk gjennomfører et pålitelig og uavhengig informasjonsoppdrag, og ikke til ryktespredere. Aksjonærenes tjenere og handelen med «mottakelige hjerner» finner ressurser andre steder.6

I beskyldningene mot «internett» kan man ofte skimte noe annet enn en legitim bekymring for måter å skaffe seg kunnskap og overføre informasjon på: frykten for at kommentariatets baroner skal miste sin absolutte autoritet. Med føydale privilegier har disse baronene skaffet seg sine gods, der de har tjent gode penger på lite arbeid. De har kunnet bygge opp og ned departementer og renommeer etter eget forgodtbefinnende. Alle deres slurvete bøker og svulstige taler er blitt møtt med enstemmige hyllester, like glødende hver gang.7 Noen uærbødige aviser har iblant fungert som beleirede festninger. Men en dag steg sansculottene i land med tastaturene sine …

Når hele informasjonssystemet rystes av en dramatisk omstrukturering (se egen artikkel), blir naturligvis også Le Monde diplomatique rammet. Etter uavbrutt vekst fra 1996 til 2003 gikk avisa løssalg i Frankrike sterkt tilbake fram til i fjor. Antallet abonnenter har derimot fortsatt å øke. Når det gjelder det samlede antallet solgte eksemplarer, er likevel nedgangen for den franske utgaven reell og bringer oss tilbake til opplagstallet fra 1994, da avisa ble en selvstendig enhet. Riktignok blir bildet betydelig bedre hvis vi legger til de 73 internasjonale utgavene av månedsavisa (den første, i Italia, ble etablert i 1994) og deres rundt to millioner solgte eksemplarer, samt de hundretusener av lesere som bruker nettsidene våre.

Men publikum og inntekter er to helt forskjellige ting. Løssalg og abonnement er våre desidert viktigste inntektskilder.8 Nettbrukerne bidrar til å styrke avisas innflytelse, men ikke dens eksistens. Og de av dem som aldri bidrar til å dekke utgiftene våre, er gratispassasjerer på en reise som finansieres av dem som har kjøpt billett.

For å overleve har flere aviser valgt å tilpasse innholdet etter hva man tror leserne vil ha. Oppskriften kjenner vi: «De foretrekker korte artikler og nyheter som angår dem direkte. På Internett er de først og fremst på jakt etter ting som kan gjøre livet deres lettere. Lange tekster om utenrikspolitikk er lite attraktivt for internettbrukerne som oftest nøyer seg med et raskt overblikk. I Zero Hora, en brasiliansk dagsavis som eies av RBS-konsernet, spør distribusjonsavdelingen 120 lesere hva de mener om dagens avis. Direktør Marcelino Reich mottar en rapport klokka 13: ’Generelt ønsker de mer stoff om mat og boligmarkedet og færre artikler om Hizbollah og jordskjelv.’»9 Le Monde diplomatique er neppe en avis for dem.

At vår avis har mistet lesere i Frankrike, henger sammen med at mange er desillusjonerte over at avsløringene av den globale samfunnsordenens viktigste mekanismer ikke rokker ved systemet så lenge avsløringene ikke får nok gjengklang og oversettes til politisk handling. Det litt oppgitte «hva er vitsen?» har litt etter litt erstattet den gamle «hva foreslår dere?», som i vårt tilfelle knapt hadde noen berettigelse lenger ettersom våre sider vært fulle av alternative løsninger og forslag i alle år (gjeldslette for den tredje verden, reform av internasjonale institusjoner, tobinskatt, nasjonalisering av banker, europeisk proteksjonisme, «skattegiljotin» på visse kapitalinntekter, utvikling av en solidarisk økonomi og en ikke-kommersiell sfære).

Det er ingen tvil om at alterglobaliseringsbevegelsens svekkelse har rammet oss hardere enn andre. Den økonomiske liberalismens intellektuelle hegemoni ble utfordret, men bevegelsen stivnet raskt. For hvis kritikken ikke er tilstrekkelig, er ikke løsningsforslaget det heller: Samfunnet er ikke en tekst man kan «dekonstruere» og som så omorganiserer seg selv. Mange ideer kan slå sprekker i den virkelige verden, men veggene raser ikke sammen av den grunn. Likevel forventes det ofte av oss at begivenhetene føyer seg etter våre felles forhåpninger. Og hvis det ikke skjer, oppfattes vi som litt deprimerende …


UANSETT ER VI optimistiske for Le Monde diplomatiques framtid, fordi vi vet at vi kan regne med støtte fra våre lesere. Derfor hever vi ikke prisene våre. Vi holder dem enda lavere i fattige land. Vi fortsetter å bistå nye internasjonale utgaver ved å tilby dem å betale mindre for rettighetene i startfasen. Vi skal fortsatt være i forkant når det gjelder multimedieteknologi, ikke minst for å nå nye generasjoner og på den måte sikre at avisas intellektuelle og politiske verdier føres videre. Og vi skal bestille enda flere store reportasjer og undersøkelser fra journalister, forskere og aktivister – om pågående konflikter, kriser, alternativer og eksperimenter.

Vår utvikling videre avhenger i stor grad av at dere mobiliserer økonomisk sammen med oss. Noen av måtene dere kan bidra på, er å kjøpe avisa mer regelmessig, tegne abonnement, foreslå for potensielle lesere å bli abonnenter, bli med i venneforeningen Les Amis du Monde diplomatique. Og nylig ble det innført en ny ordning i Frankrike som gir mulighet til å trekke fra 66 prosent skatt på gaver som gis til avisa. Så etter at bankene har fått hjelp fra offentlige midler, kan offentlige midler endelig brukes til å gå bankene nærmere etter i sømmene.

Sammenliknet med andre publikasjoner kan våre tap virke beskjedne (330 000 euro i 2007, 215 000 euro i 2008). Men ingen ørkesløs forretningsmann som brenner etter å leke mesen, har meldt seg frivillig til å dekke disse tapene. Han lar seg neppe friste av en avis som vår, der alle ansatte er aksjonærer, og der leserne, som også eier en del av aksjekapitalen, tilbyr solidaritetsabonnement til bibliotek og fengsler som ikke har ressurser, og der daglig leder/ansvarlig redaktør velges av de ansatte og leserne.

Spørsmålet vi må stille oss i fellesskap, er enkelt: Hvem andre enn oss kommer til å fortsette å finansiere en samfunnsnyttig journalistikk som slipper verden inn, som vier minst to sider til artikler om gruvearbeiderne i Zambia, den kinesiske marinen, samfunnsutviklingen i Latvia? Avisa er naturligvis ikke feilfri, men den oppmuntrer skribenter som reiser, undersøker, beveger seg rundt, lytter, observerer. Slike journalister blir aldri invitert til gallamiddager, de «feier» ikke foran dørene til legemiddelindustriens lobbyer eller emballasjeselskapene, de er ikke husvarme i de store mediene. Medier som for øvrig viderefører enhver «ny oppskrift» fra andre aviser og forvandler sine «pressegjennomganger» til et herberge der det bare er plass til fem–seks publikasjoner, alltid de samme. Iherdig prøver de å tie i hjel Le Monde diplomatique på tross av at avisa har en global gjennomslagskraft uten sidestykke. Antakelig er det prisen vi må betale for vår særegenhet.

Men vi har så mange støttespillere andre steder. Vi har venneforeningen Les Amis du Monde diplomatique, som støtter opp om redaksjonens uavhengighet og hver måned arrangerer flere titalls debatter om temaer som vi tar opp i avisa. Vi har selgere i aviskiosker som passer på at avisa vår er godt synlig, og iblant også anbefaler den. Vi har lærere som presenterer den for elevene sine. I tillegg kommer alternative medier som drar nytte av informasjonen vi gir og har aktivister som driver dank i spaltene våre, pluss mange nysgjerrige, noen uavhengige journalister, noen tvilsomme typer …

Og dere alle sammen: Uten dere hadde ingenting vært mulig.

Oversatt av G.E.



Fotnoter:
1 Washington Posts avsløring i 1972 av innbrudd i hovedkvarteret til Demokratene (Watergate) i den føderale hovedstaden førte til at den republikanske presidenten Richard Nixon gikk av i august 1974. Fra 1975 til 1989 steg den årlige profitten til New York Times Co. fra 13 millioner dollar til hele 266 millioner dollar. Washington Post Co. økte fra 12 millioner dollar til 197 millioner dollar i samme periode. I 1989 tjente Gannett 397 millioner dollar, Knight Rider 247 millioner, Dow Jones 317 millioner og Times Mirror 298 millioner dollar. Fra Howard Kurtz, «Stop the Presses», Washington Post National Weekly Edition, 3. mai 1993.

2 Alexander Cockburn, The Nation, 1. juni 2009.

3 Sitert av Columbia Journalism Review, New York, januar-februar 2008.

4 I mai 2008 utnevnte Frankrikes nest rikeste mann, Bernard Arnault, direktør i LVMH og eier av økonomiavisa Les Echos, sin sønn Antoine som medlem av «komiteen for redaksjonell uavhengighet» i Les Echos-konsernet. Antoine Arnault var tidligere kommunikasjonsdirektør for Louis Vuitton.

5 Serge July, Jean-François Kahn og Edwy Plenel, Faut-il croire les journalistes? (Skal vi tro på journalister?), Editions Mordicus, Paris, 2009, s. 67.

6 I oktober 1984 foreslo Claude Julien i Le Monde diplomatique at statstøtten til pressen, som i Frankrike utgjør 10 prosent av omsetningen i sektoren, kun skulle gis til nonprofit-selskaper. Disse «kan ikke ha som mål å tjene penger og dele ut utbytte». Deres eventuelle overskudd skulle «gå til et offentlig godt formål. Aviser som velger en slik status, vil ikke være attraktive for forretningsfolk.»

7 Se artikkelsamlingen «L'imposture Bernard-Henri Lévy» (Bedrageriet Bernard-Henri Lévy) på vår nettside http://www.monde-diplomatique.fr/dossier/BHL.

8 I 2008 betalte de internasjonale utgavene 350 000 euro i royalties til franske Le Monde diplomatique, det vil si ca. 3 prosent av avisas omsetning.

9 I «More media, less news», The Economist, London, 26. august 2006.



(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal