Snikinnføring av GMO i Kina

Taxisjåføren min brukte en hel morgen på å finne forsøksbasen for genmodifisert ris langs de svingete veiene i Shoushan i mai i fjor. Tettstedet med 16 000 innbyggere ligger bortgjemt i et fjell dekket av frodig subtropisk vegetasjon litt over tjue kilometer fra Fuzhou, provinshovedstaden i Fujian i det sørøstlige Kina. Her har ingen jeg snakket med hørt uttrykket genmodifiserte organismer (GMO) før.

I enden av en blindvei står det en ubevoktet vidåpen metallport: «Nasjonalt senter for testing og industrialisering av genmodifisert ris». Siden 2009 har sentralregjeringen investert 6 millioner yuan (7,3 millioner kroner) og lokalmyndighetene 4 millioner i disse åkrene på 113,3 mål. Senteret drives av provinsens landbruksakademi i samarbeid med forskergruppen til Zhu Zhen, en av nestorene innen kinesisk GMO-forskning. I åtte store drivhus midt i en vanlig risåker spirer flere tusen genmodifiserte planter fordelt på noen hundre betongkar. I hvert kar står det skilt med opplysninger om når plantene ble sådd og hvilken forskergruppe som har ansvaret. (…)