Yachtkapteiner og haikende oberster

Noen måneder etter at han flyttet inn i Det hvite hus, bestemte Trump seg for å annullere «den totalt urettferdige avtalen med Cuba» som Obama hadde inngått 16. juni 2016. Obama mente at USAs lange forsøk på å kvele Cuba – med militæraggresjon, embargo og diplomatisk isolasjon – ikke hadde ført fram. I stedet ville han bedre forholdet for å få fart på «åpningen» av den karibiske øystaten. Trump repliserte med at turiststrømmen Obamas forsonlige holdning hadde bidratt til, bare ville styrke militærets stilling i landet og «forverre undertrykkingen». Cuba ville gå fra å være et «kommunistdiktatur» til å bli styrt av en militærjunta. For var det ikke åtte generaler blant de 17 medlemmene av det kubanske kommunistpartiets politbyrå?

Generalene i Latin-Amerika har vakt høyst varierte reaksjoner i Washington: tilfredshet da de styrtet Manuel Zelaya i Honduras i 2009, entusiasme da de bombet presidentpalasset i Chile i 1973, og ikke minst sinne når de gikk med rød beret i Venezuela eller røykte sigar på Cuba. Om de to siste har Det hvite hus likt å påpeke at sabel og stemmeseddel ikke alltid er en god kombinasjon, og at kanonene har blitt vendt mot befolkningen snarere enn ytre fiender. Så hva er militærets rolle på Cuba?

Geriljarøtter

Det kubanske militæret er uløselig knyttet til en stillferdig, men streng, pragmatisk og bestemt mann: general Raúl Castro. Han var forsvarsminister fra 1959 og helt til han ble statsleder i 2008, og har formet militæret i sitt bilde, basert på sine erfaringer i Sierra Maestra-fjellene.

Da los barbudos, «de skjeggete», som opprørerne ble kalt, gikk i land på øya i 1956 etter å ha vært i eksil på det latinamerikanske fastlandet, ba Fidel broren lede en gruppe væpnede opprørere i et isolert område øst i landet. Territoriet ble senere døpt «den andre østfronten Frank País» etter en revolusjonær studentleder.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

For eldre kubanere er militæret geriljakrigerne de fikk sine første sko, bøker og seire fra.

«Mens Fidel i sitt område snakket mye – om sine ambisjoner og store ideer – organiserte Raúl sitt», forteller journalisten Fernando Ravsberg. «Han etablerte et skomakeri for at mennene hans skulle ha ordentlige sko.» Da han reiste gjennom Øst-Cuba for å rekruttere og få forsyninger til troppene sine, annonserte Raúl en landbruksreform, opprettet skoler og åpnet helsestasjoner – som han finansierte via en ny skatt.

I september 1958 innkalte 27-årige Raúl til et bondemøte der innbyggerne i området ble bedt om å legge fram sine ønsker og bekymringer. «På slutten av året hadde Raúl lagt fundamentet for en styringsform ikke bare for soldatene sine, men også for befolkningen», skriver forskeren Hal Klepak. «Med en slags departementer for krig, justis, propaganda, helse, finans, infrastruktur, kommunikasjon og utdanning, samt byråer for landbruks- og arbeidssaker.»¹

Det militæret kubanerne kjenner i dag ble offisielt innviet 2. desember 1961, men har sine røtter i geriljatiden, derav navnet Fuerzas Armadas Revolucionarias («De revolusjonære væpnede styrkene», FAR). Militæret ble ikke utformet for å forsvare landet, men for å frigjøre folket fra diktatur – et politisk kall det ikke skulle forlate, selv ikke når det opprinnelige prosjektet forvandlet seg fra nasjonalisme til kubansk sosialisme. FAR har derfor en betydelig aura for de som opplevde opprøret mot diktatoren Fulgencio Batista. For dem er militæret de tidligere geriljakrigerne som de fikk sine første sko, første bøker og første seire fra.

FARs internasjonalisme har også bidratt til omdømmet i en befolkning som er mer politisert enn andre steder og som selv har kjent på frykten for en amerikansk intervensjon. Hæren har engasjert seg i de latinamerikanske geriljaene, i Algerie, Etiopia og ikke minst i Angola, hvor flere titusen kubanske soldater kjempet mot soldatene til det sørafrikanske apartheidregimet. Dessuten krever loven at minst halvparten av de som tas opp på militærakademiet er barn av arbeidere eller bønder, som er fattigere enn resten av befolkningen (og dermed ofte mørkere i huden).²

Missiler på sykler

Kubanernes syn på FAR stammer også fra en nyere hendelse i landets historie: den såkalte spesialperioden etter sovjetblokkens fall. Fra 1991 til 1994 falt Cubas BNP med rundt 35 prosent. Sjokket oppildnet Castros motstandere. Argentinske Andrés Oppenheimer, en av favorittkommentatorene i eksilpressen i Miami, ga i 1992 ut en bok kalt Castro’s final hour – en spådom han trodde fullt og helt på.

«Plutselig sa Fidel til Raúl: ‘Jeg har ikke mer penger til deg. Hæren må klare seg selv», forteller Ravsberg. På under et år «halverte Raúl hæren, mens budsjettet smeltet som snø i solen (fra 1149 til 736 millioner kubanske pesos, en valuta som også hadde falt dramatisk)», forteller Klepak. I en tid hvor den kubanske staten syntes lamslått av økonomisk krise – og Fidel fortsatte å snakke om verdighet, stolthet og ære for de tomme magene som hørte på ham – viste FAR sin evne til å tilpasse seg. I 1995 skrev New York Times at militæret var «det eneste som fortsatt fungerte» på øya.³

FAR manglet penger, bensin og reservedeler – som de tidligere hadde fått fra Sovjetunionen. «Vårt oppdrag er å forsvare landet, i vid forstand», sa Raúl Castro. «For tiden betyr det å gi mat til folket. […] Bønner er viktigere enn kanoner.»⁴ Soldatene byttet dermed geværene mot hakker, og drinkmiksere.

I 1980 inntok FAR turistindustrien gjennom selskapet Gaviota, som drev feriesentre for sovjetere. De åpnet en butikkjede for utlendinger, hvor de sugde til seg de dollarene som var i omløp på øya. Noen soldater tok av seg uniformen og ikledde seg den tradisjonelle finskjorten guayabera. Andre dro til utlandet for å ta ledelsesutdanning, andre igjen drev hoteller. Jagerflypiloter ble ruteflypiloter, marineadmiraler ble yachtkapteiner.

Det anslås at FAR på midten av 90-tallet produserte en tredjedel av maten i landet. Utdannings- og helsebudsjettene økte, mens forsvarsbudsjettet fortsatte å skrumpe inn og tvang militæret til å bli økonomisk selvstendig. «Hele tiden holdt ballettskolene åpent», forteller Ravsberg som har bodd på øya i over tjue år.⁵ Mens USA skjerpet sanksjonene mot Cuba, beviste FAR – på sin egen måte – at de fortsatt forsvarte landet. Fire år etter Oppenheimers bok, ledet Raúl Castro en militærparade med avanserte bakke-til-luft-missiler, fraktet på sykler!

Stille undergraving

I FAR fikk Raúl testet reformene han har prøvd å gjennomføre etter at han kom til makten, blant annet lønn basert på produktivitet. Bruddet har til tider vært tydelig: Mens Fidel foretrakk at ingen kubanere fikk overnatte på hoteller hvis bare de rikeste kunne bruke dem, har broren kritisert «egalitarismens» avsporinger og bestemte seg for å åpne hotellene for alle og la markedet gjøre sitt. Man oppdaget da at kubanerne hadde betydelige pengesummer gjemt bort i madrassen. Når de brukte dem på hotellene (til FAR), frigjorde de rommene hos privatpersonene som de inntil da måtte ta inn hos, og prisene falt.

Jagerflypiloter ble ruteflypiloter, marineadmiraler ble yachtkapteiner.

Har Cuba forlatt sosialismen? Lillebror Castro har i alle sine taler lovet å videreføre storebrorens visjon, men han har forlatt den utopiske oppfatningen om at ideer alene kan bevege massene. Mange observatører mener det er paradoksalt at Raúl, som i motsetning til broren var med i ungkommunistene, er blitt den som i det stille «undergraver» Fidels prosjekt. Dagens president er kanskje mer bevisst på at bedring av de konkrete omgivelsene kan tjene de politiske sakene. Men den økonomiske og politiske situasjonen er ikke den beste for sosialisme på én øy alene. Alt tyder på at kapitalismens virkemidler er mindre skremmende i kasernene enn i kommunistpartiets hovedkvarter.

Haikende oberster

Det finnes ikke offisielle tall, men man regner med at FAR har rundt 80 000 kvinner og menn, mot 200 000 på 80-tallet. Militærets selskaper – som Gaviota, Cimex og TRD – er samlet i holdingselskapet Grupo de administración empresarial (GAE SA), ledet av Raúls eks-svigersønn, Luis Alberto Rodríguez López-Callejas.

Gaviota eier 40 prosent av hotellrommene i landet. I en detaljert artikkel som plukker fra hverandre fantasitallene Miami-pressen opererer med, estimerer den amerikanske statsviteren William LeoGrande – som ikke kan mistenkes for Castro-sympatier – at selskapets inntekter var 1,7 milliarder dollar i 2016.⁶ Cimex eier butikkjeder og driver med bilutleie, og skal ha hatt inntekter på 1,3 milliarder dollar samme år. TRD har spesialisert seg på detaljhandel (alt fra såpe til husholdningsapparater og turistartikler) og skal ha hatt en omsetning på 440 millioner dollar i 2016. Det gir GAE en totalomsetning på cirka 3,4 milliarder dollar – noe som tilsvarer 20 prosent av valutainngangen til landet og 4 prosent av BNP i 2015. Det viser, som Trump har fått med seg, at inntektene til selskapene FAR driver avhenger av turistindustrien.

Dermed er det ikke feil å hevde at en normalisering av forholdet til Cuba vil styrke militæret. Men det er noe helt annet å hevde at det vil forverre undertrykkingen. Hver gang en orkan farer over Karibia spør internasjonale observatører seg: Hvorfor klarer Cuba seg bedre enn andre land? For kubanerne er det to svar: De bedrestilte er mer solidariske med de mer utsatte, mens FAR har full kontroll på organiseringen av sivilforsvaret.

Er det kubanske militæret uberørt av korrupsjonen som tærer på øyas institusjoner? Nei, selv om FARs rykte i befolkningen fortsatt er bedre enn politiets. Inntektene fra GAE kan øke fristelsen til personlig berikelse, slik vi har sett i Vietnam. Men for øyeblikket er det ikke uvanlig å se en oberst haike langs veien. Andre steder i verden ville han kjørt i en SUV med sotede vinduer.

Oversatt av redaksjonen

Renaud Lambert er redaksjonssjef i franske Le Monde diplomatique.

1
Hal Klepak, Raúl Castro and Cuba. A Military Story, Palgrave Macmillan, New York, 2012.
2
Verneplikten er to år for menn, og frivillig for kvinner.
3
Larry Rother, «In Cuba, army takes on party jobs, and may be only thing that works», The New York Times, 8. juni 1995.
4
Sitert av Larry Rother, se over.
5
«¿Quién paga la salud y la educación en Cuba?», Cartasdecuba.com, 30. mars 2017.
6
«¿Cuánto de la economía cubana controlan las empresas militares?», Resumen Latinoamericano, Buenos Aires, 30. juni 2017.