USA Krigshissing

Haukene kommer inn for landing


Demokratene er besatt av ideen om at de tapte valget i 2016 fordi Russland hjalp Trump. Slik har de blitt nærmest identiske med de nykonservative haukene de tidligere lo av.
Av

USA, Frankrike og Storbritannias bombing av Syria har drevet forholdet mellom Russland og Vesten til et nytt bunnivå. Det var allerede anstrengt etter forgiftningen av en tidligere russisk spion og hans datter i Storbritannia. Likevel ser noen, lite følsomme for disse spenningene, positivt på utviklingen. 26. mars mente New York Times’ redaktørkollegium at USAs beslutning om å stenge et russisk konsulat og utvise 60 diplomater «ga håp om at Trump endelig kan bli tvunget til å gjøre noe med trusselen Putin utgjør for USA og landets vestlige allierte». Det eneste som legger en demper på gleden er ifølge journalistene at «Trump vil måtte gå enda lenger hvis han effektivt vil slå tilbake mot Putins misgjerninger».1 «Tough action on Russia, at last, but more is needed», The New York Times, 26. mars 2018.

Etter rapportene om et kjemisk angrep i Douma, ikke langt fra Damaskus, noen uker senere, la den amerikanske presidenten i en Twitter-melding skylden på «Putin, Russland og Iran» som støtter «udyret Assad» og lovet dem at de ville betale dyrt for det. Det er «første gang siden han ble valgt at han har angrepet den russiske presidenten ved navn på Twitter», bemerket New York Times.

Avisens «håp» gjenspeiler den rådende følelsen blant demokratene etter at de hemmelige tjenestene begynte å anklage Kreml for å ha blandet seg inn i presidentvalget i 2016. I 2009, i begynnelsen av Obamas første periode, snakket de om å «nullstille» forholdet til Russland og gjorde narr av republikanerne for å forsøke å gjenopplive kald krig-retorikken. Nå har demokratene sluttet seg til de nykonservative, republikanske haukene. Demokratenes leder i Senatet, Chuck Schumer, formaner Trump om å «skjerpe politikken mot Russland og Putin», og tidligere visepresident Joe Biden vil styrke «evnen til å forsvare oss mot russisk undergraving».2 Se Serge Halimi, «Tilbake på krigsstien», Le Monde diplomatique, september 2017.

Rustningskontroll på is

Utnevnelsen av John Bolton til nasjonal sikkerhetsrådgiver kan dermed ikke ha plaget dem så mye. Bolton «er Moskvas verste mareritt» mener Harry J. Kazianis fra Center for National Interest. «I hele sin karriere har han vært en antirussisk hauk.»3 Sitert i Cindy Saine, «Trump’s pick for National Security Adviser advocates tough response to Russia», The Voice of America, 28. mars 2018. Og spesielt i ukene før han ble utnevnt. I en tale i februar sa Bolton at Russlands angivelige innblanding i det amerikanske presidentvalget i virkeligheten var «et angrep mot USAs grunnlov». Han ville ha aggressive tiltak mot Kreml, «i cyberrommet og andre steder». Han ga også følgende råd: «Jeg tror ikke reaksjonen bør være proporsjonal, jeg tror den må være fullstendig disproporsjonal.» Eller som han sa på Fox News i 2016: «Vi må få russerne til å føle smerte.»

Bolton har alltid vært imot enhver forhandling eller forsoning med Kreml, med fare for å forverre trusselen om atomkrig. Da han var statssekretær for rustningskontroll i 2001–2005 var han sentral i Bush-administrasjonens opphevelse av ABM-avtalen («Anti-Ballistic Missile Treaty»). Avtalen, inngått med Sovjetunionen tretti år tidligere, satte et tak på rakettforsvar for å begrense våpenkappløpet og la grunnlaget for senere avtaler om rustningskontroll.

Ingen sentrale amerikanske politikere har insistert på at man trenger bevis.

Da Putin presenterte Russlands nye atomarsenal i mars var han nøye med å påpeke at oppgraderingen var en konsekvens av at Washington hadde trukket seg fra ABM-avtalen. Putin ba også USA om å vende tilbake til rustningskontrollen som han mente Trump-administrasjonen hadde opphevet. For Bolton er dette bare «propaganda» og «absurditeter». Det egentlige målet til Putin, sa han på Fox News 2. mars, er å «forsøke å gjøre Russland til en stormakt igjen […] og å gjøre Russland til en større atommakt igjen er del av hans målsetning.»

Bolton har aldri lagt skjul på at han ønsker å skrinlegge de globale mekanismene for rustningskontroll. «Neste etappe i det bilaterale forholdet til Russland», sa han i fjor på Conservative Political Action Conference, «er at dagens administrasjon annullerer den nye Start-avtalen» (New Strategic Arms Reduction Treaty ble inngått med Russland i 2010 for å redusere antallet amerikanske og russiske atomstridshoder). «Det ville sendt et signal til Vladimir Putin».

Større atomtrussel

I stedet for å analysere konsekvensene av Boltons strategiske standpunkt har de store sentrumvenstre-mediene fokusert på hans «underlige» opptreden i en video for en russisk håndvåpenforening i 2013.4 Se Tim Mak, «John Bolton’s curious appearance in a Russian gun rights video», National Public Radio, 22. mars 2018. Ikke fordi uttalelsene hans der har noen diplomatisk interesse, men fordi dagens praksis blant Russiagate-kommentatorene er å konsentrere seg om saker som kan knytte folk i Trump-kretsen til Russland og dermed styrke fortellingen om russisk innblanding.

I dette perspektivet er utnevnelsen av en antirussisk hauk til den høyeste stillingen i det nasjonale sikkerhetsapparatet bare den siste av mange saker som har blitt ignorert. Utover utvisningen av et rekordhøyt antall diplomater, kunne vi også nevne de nye amerikanske sanksjonene mot en rekke russiske enkeltindivider (blant andre Putins svigersønn) og et dusin selskaper. For ikke å snakke om utplasseringen av to krigsskip i Svartehavet, «som ledd i et forsøk på å motvirke Russlands økende nærvær der», ifølge CNN. «Vi sender skip til Svartehavet, det får dem til å føle seg mer truet», sier en amerikansk talsperson til tv-kanalen.5 Ryan Browne, «US show of force sends Russia a message in Black Sea», CNN Politics, 20. february 2018.

Et raskt blikk på kartet burde få alle og enhver til å spørre seg hvorfor USA vil motvirke Russlands «økende nærvær» i et hav landet har kyst til. Man kan også spørre seg om utvisningen av diplomater og de økonomiske sanksjonene er en god strategi. Men hvis man tror at Trump er styrt fra Kreml kan det være vanskelig å kritisere disse handlingene, spesielt når selv Trumps motstandere forsvarer dem.

Britiske medier og Corbyns politiske motstandere kalte han en Kreml-marionett.

Når man ikke klarer å se at administrasjonen har en nokså krigersk holdning til Russland, risikerer man også å ignorere farene det skaper. FNs generalsekretær António Guterres sammenligner dagens situasjon med «det vi opplevde under den kalde krigen» og har bedt de to partene om å gjenopprette «mekanismene for kommunikasjon og kontroll for å unngå eskalering, og at situasjonen kommer ut av kontroll».

Atomtrusselen, advarer Bulletin of the Atomic Scientists, har blitt «forverret av at forholdet mellom USA og Russland i dag er mer preget av konflikt enn samarbeid», hvor koordineringen er «så å si død». For første gang på mange år, bemerker organisasjonen, er «ingen russisk-amerikanske forhandlinger om rustningskontroll underveis».6 Sitert i «The get-tough-on-Russia consensus is escalating the crisis in Syria», The Nation, New York, 11. april 2018.

«La Putin høre artilleridrønnet»

Utsiktene til avspenning har blitt enda mørkere med krisen etter forgiftningen av den tidligere russiske spionen Sergej Skripal og datteren Julia i britiske Salisbury. Storbritannias utenriksminister Boris Johnson klarte å overbevise mer enn tjue EU- og NATO-land om å utvise over 150 russiske diplomater – det største antallet noensinne i en slik handling.

Labour-leder Jeremy Corbyn fordømte forgiftningen som «barbarisk og hinsides uforsvarlig», men sa at russiske myndigheter «må holdes ansvarlig på bakgrunn av bevis» og ba regjeringen sin sende prøver av stoffet til Russland via Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW). Britiske medier, Corbyns politiske motstandere og selv medlemmer av hans eget parti kalte han en Kreml-marionett.

Forgiftningen i Salisbury og Russiagate har ført til anklager mot Kreml, selv om det fortsatt mangler offentliggjorte bevis, med fare for eskalering. Ingen sentrale amerikanske politikere har insistert på at man trenger bevis eller bedt om en proporsjonal reaksjon. Demokrater og liberale kommentatorer oppfordrer til og med Trump til å gå enda hardere til verks.

Før han ble utnevnt skrev Bolton: «Putins globale aspirasjoner er ikke vennlige overfor Amerika, og jo snarere han får vite at vi vet det, jo bedre. Men det er ikke nok å anmelde russiske borgere, og økonomiske sanksjoner er ikke i nærheten av å vise vår misnøye. La Putin heller høre artilleridrønnet og NATO-tankser i flere felles militærøvelser med Ukraina. Det, og mye annet, vil få oppmerksomheten hans. En lignende reaksjon er berettiget i Midtøsten, hvor Det hvite hus allerede legger fundamentet for mer robuste svar på Russlands sonderinger. I sjeldne øyeblikk i politikken skaper uforutsette hendelser muligheter som må gripes før de forsvinner.»7 The Hill, 19. februar 2018.

Bolton kan gi æren til de venstre­liberale opinionslederne for å ha skapt mulighetene han nå vil gripe. Vil disse opinionslederne i dette farlige øyeblikket i forholdet mellom USA og Russland, bestemme seg for at det er best å stanse mens leken er god?

Oversatt av redaksjonen

Aaron Maté er journalist, korrespondent og produsent for The Real News.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra USA

Hvem vet hva de vet

Myndighetene har lenge tolerert datagigantenes brudd på skatteregler, åndsverk og personvern. Men

Alt gikk så bra

Å bruke persondata til skjult overtalelse er nettmarkedsføringens grunnprinsipp og ble et

Fascisme som pastiche

«Æstetiseringen af politikken» er en af den tyske kritiker Walter Benjamins mest
0 kr 0
Gå til Toppen