Israels statsminister Benjamin Netanyahu på landsmøtet til den innflytelsesrike organisasjonen Israel Public Affairs Comittee (AIPAC) i Washington, 2. mars 2015. Foto: Jonathan Ernst, REUTERS / NTB Scanpix.
Israel / USA Israellobby

Dokumentaren som måtte stanses


Al-Jazeera gikk undercover for å avdekke metodene til de mektige pro-israelske pressgruppene i USA. Men like før dokumentaren skulle sendes, ble den stanset av geopolitiske årsaker.
Av Posted on

På skjermen framstår Anthony Kleinfeld som den perfekte gentleman. Den velrespekterte, unge britiske jøden er utdannet ved Oxford, snakker seks språk, inkludert nederlandsk og jiddisk, og kjenner inngående alle aspektene ved konfliktene i Midtøsten. På tross av sitt studentaktige utseende ville han hatt få problemer med å finne sin plass i et vestlig utenriksdepartement eller en anerkjent tenketank. Men han har andre planer, han vil nemlig heller jobbe for pro-israelske organisasjoner.

De proisraelske organisasjonene ser dystert på framtiden. De frykter at selv de som er mest tilbøyelige til å støtte dem, vil gli ut av deres kontroll. Her fra en propalestinsk demonstrasjon på Times Square i New York 18. mai 2018.
FOTO: Erik McGregor,
Sipa USA / NTB Scanpix.

Han får en praksisplass hos The Israel Project (TIP), en organisasjon som jobber for at Israel skal omtales positivt i mediene. Med sin kompetanse blir Kleinfeld tatt imot med åpne armer. I fem måneder ferdes han blant lederne i organisasjoner med formål om å forsvare Israel vilkårsløst, inkludert den mektige israellobbyen i USA, American Israel Public Affairs Committee (Aipac). Han er med på cocktailselskaper, kongresser, landsmøter og opplæringen av medlemmene. Han blir venner med dem.

Med sin imøtekommende, varme og energiske framtoning vinner han tilliten deres. De snakker åpent og ærlig til ham, uten de sedvanlige insisterende benektelsene, bortforklaringene og talepunktene. Det de betror er eksplosivt.

Offentlig unnskyldning

Hvordan påvirker de Kongressen? «Kongress­medlemmer gjør ingenting hvis du ikke presser dem og den eneste måten å gjøre det på er penger.» Hvordan knuser de palestinaaktivistene på universitetene? «Med anti-israelerne er det mest effektive å gjøre litt research, legge ut det vi finner på anonyme nettsteder og spre det med målrettede Facebook-annonser.» I den tro at de snakker med en venn innrømmer de overfor Kleinfeld at de spionerer på amerikanske borgere med hjelp fra det israelske departementet for strategiske saker.

Departementet ble opprettet i 2006 og ligger direkte under statsminister Benjamin Netanyahu. Til Kleinfeld betror en av topplederne i departementet: «Vi er en nokså annerledes myndighet som jobber på fremmed jord og vi må være svært, svært forsiktige.» Faktisk hører flere av departementets gjerninger hjemme i amerikanske rettssaler.

Det slående med dokumentaren er hvor bekymret lobbyen er blitt de siste årene.

Etter at praksisperioden er over, er Eric Gallagher, sjefen til «Tony» som Kleinfeld kalles i dokumentaren, så fornøyd at han tilbyr ham en stilling i TIP: «Jeg ville likt om du begynte å jobbe for meg. Jeg trenger en som er en lagspiller, hardtarbeidende, entusiastisk, lidenskapelig, nysgjerrig, dyktig, veltalende, belest. Du er alt det.» Tony takker nei. For, som vi har skjønt, er han ikke den han utgir seg for å være, selv om utdanningen og kompetansen stemmer: Han er en infiltratør som er her for å lage en dokumentar om israellobbyen for tv-kanalen Al-Jazeera. Med skjult kamera har han filmet flere av betroelsene og sammen med resten av graveteamet ledet av Phil Rees har han samlet ingrediensene til en eksplosiv sak.

At en slik sak var underveis, var ikke uventet, for i fjor sendte Al-Jazeera en reportasje om israellobbyen i Storbritannia.1 www.aljazeera.com/investigations/thelobby/ Den viste at Israel blandet seg inn i et annet lands indre anliggender og forsøkte å felle en minister de mente var for palestinavennlig. Reportasjen endte med en offentlig unnskyldning fra den israelske ambassadøren i London. En høytstående israelsk diplomat måtte også pakke kofferten og dra tilbake til Tel Aviv.

Storpolitiske kompromiss

Dermed tydet alt på at dokumentaren på fire episoder skulle slå ned som en bombe, med rasende benektelser og febrilsk polemikk. Men den gang ei. I stedet for at dokumentaren ble vist i vår som planlagt, ble den utsatt på ubestemt tid, uten noen offisiell forklaring. Til slutt fortalte den jødiske pressen i USA,2 Se for eksempel Richard Silverstein, «Israel lobby pressures Qatar to kill Al Jazeera documentary», Tikun Olam, 8. februar 2018, www.richardsilverstein. at dokumentaren ikke vil bli vist. Det bekreftet også Clayton Swisher, leder for graveteamet til Al-Jazeera, i en artikkel hvor han kritiserte avgjørelsen og annonserte at han tok et friår.3 Clayton Swisher, «We made a documentary exposing the ‘Israel lobby’. Why hasn’t it run?», The Forward, New York, 8. mars 2018. Qatar, som eier tv-kanalen, ofret dokumentaren for å få USA på sin side i den nådeløse kampen det lille emiratet har kjempet mot Saudi-Arabia og De forente arabiske emiratene siden juni i fjor. For hva er vel mer effektivt enn å få den mektige israellobbyen, med sin store innflytelse på USAs midtøstenpolitikk, på sin side?

For å tippe balansen i sin favør «utsatte» Qatar dokumentaren. I bytte fikk emiratet en overraskende hjelp fra deler av høyrefløyen i en allerede ekstremt høyrevridd lobby. Morton Klein, leder for Zionist Organization of America (ZOA) og venn av tidligere Trump-rådgiver Stephen Bannon, dro til og med til Doha og skrøt over å ha stanset dokumentaren (se «Qatars jakt på venner»). At slike grupper, som for ikke lenge siden anklaget Qatar for å finansiere Hamas og terrorisme, har snudd kappen i bytte mot at en dokumentar blir tilbakeholdt sier litt om hvilke pinlige avsløringer den inneholder.

Kanselleringen av en dokumentar det tok over et år å lage har irritert mange i tv-kanalen, som mener at avsløringene ikke bør svinne hen i storpolitiske kompromiss. Det er grunnen til at jeg, via en venn i Persiabukta, har fått sett de fire femti-minutter lange episodene i så å si ferdig tilstand.

Morgendagens israelvenner

Det slående med dokumentaren er hvor bekymret lobbyen er blitt de siste årene, en ulmende frykt for at de skal miste sin innflytelse. Det kan virke overraskende, all den tid støtten til Israel i USA er massiv og både demokratene og republikanerne gir uforbeholden tilslutning til alt Israel foretar seg. Har ikke Trumps valgseier fått Washington til å forlate alle de halvhjertede forsøkene på å mekle i konflikten og slutte helhjertet opp om den mest høyrevridde regjeringen i Israels historie? Jo, men et spøkelse hjemsøker dette rosenrøde landskapet: BDS, bevegelsen for boikott, deinvestering og sanksjoner. Kampanjen som startet i 2005, forsøker å bruke de samme ikke-voldelige metodene som fungerte mot apartheidstyret i Sør-Afrika. BDS har fått stadig større oppslutning på amerikanske universiteter.

Trenger vi virkelig være redde, spør David Brog, leder for Christians United for Israel (CUFI) og Maccabee Task Force som kjemper mot BDS på universitetene. «Israel er i en boom. Det er start-up-nasjonen. Mer investeringskapital kommer inn i landet enn noensinne. Så hvorfor roer vi oss ikke ned og innser at BDS ikke betyr noe, at de taper, og ignorerer dem?» spør Brog i dokumentaren og svarer: «Jeg tror ikke at BDS noensinne handlet om å få høyskolene og universitetene til å trekke pengene sine ut av Israel. Så hvis vi bare ser på dollarene, kan vi slappe av. Hvis vi derimot fokuserer på det faktum at det pågår et arbeid for å distansere oss, vi som elsker Israel, fra den gryende generasjonen, tror jeg vi har all grunn til å være urolig. Tilstanden blant unge og studenter er urovekkende. Vi nærmer oss nå punktet hvor flertallet er mer sympatisk innstilt til palestinerne enn israelerne.»

Jacob Baime, leder for Israel on Campus Coalition, som har over hundre personer ansatt for å motarbeide BDS på universitetene, er bekymret: «Det hvert kongressmedlem, hver president, ambassadør og avisredaksjon har til felles er at de har tilbrakt litt tid på universitetene og det var sannsynligvis deres formende år.» Vil morgendagens politikere fortsatt være israelvenner?

Diskrediter budbringeren

En annen tendens bekymrer også lobbyen. Israelstøtten har alltid vært tverrpolitisk. For eksempel vedtok Obama noen måneder før han gikk av en ubetinget pengestøtte til Israel på 38 milliarder dollar over ti år, til tross for hans elendige forhold til Netanyahu. Men det politiske landskapet endrer seg og lobbyens forbeholdsløse oppslutning om Trump har skrumpet inn grunnfjellet som i stadig større grad består av republikanere og høyreevangelister.

Tidligere redaktør for The Tower Magazine og sentralt TIP-medlem David Hazony sier i dokumentaren: «Umiddelbar boikott av Israel er ikke noe problem. Et langt større problem er Demokratene, Bernie Sanders-folkene som bringer alle antiisraelerne inn i partiet. Å være proisraelsk blir stadig mindre en tverrpolitisk sak, og hver gang Det hvite hus skifter hender, skifter israelpolitikken. Det blir farlig for Israel. Det er faktisk en viktig kamp som utkjempes på universitetsområdene.» I dokumentaren konstaterer også John Mearsheimer, kjent for boka The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy (2007), at israelstøtten vokser hos republikanerne, men synker hos demokratene: «Det finnes en betydelig forskjell i støtten til Israel i de to partiene.»

Hvordan snu utviklingen? Starte en politisk debatt? Det er vanskelig, for etter at Oslo-avtalen feilet har Israel vært styrt av ytre høyre-partier som går imot enhver diplomatisk løsning. Det kommer ikke på tale å diskutere palestinernes skjebne, bosetningene eller den dramatiske situasjonen på Gaza. Og lobbyens oppslutning om Netanyahu og Trump vil ikke vekke mye entusiasme hos amerikanske studenter. På Twitter 15. februar oppsummerte journalisten Max Blumenthal PR-strategien overfor Al-Jazeera-dokumentaren slik: stemple gravejournalistikk som spionasje, redusere tv-kanalen til sin statlige eier, hevde at den handler om «jødelobbyen» og ikke om støtte til Israel. Slik unngår man all diskusjon om avsløringene og om Israels politikk.

Leder for Emergency Committee for Israel (ECI), Noah Pollak, sier det slik i dokumentaren: «For å diskreditere budskapet, må budbringeren diskrediteres. Når du snakker om BDS, må du snakke om dem som en hatgruppe, som en bevegelse som fremmer vold mot sivile. Altså terrorisme.» Og at bevegelsen er antisemittisk, selvsagt. Han kaller også organisasjonen Jewish Voices for Peace (JVP) for «Jødiske stemmer for Hamas». Men han er optimistisk for, som han sier til «Tony», flertallet av amerikanerne er fortsatt for Israel. Mens i Storbritannia «er det bare rent hat mot Israel. Landet ditt har latt halve j…vla Pakistan flytte inn.»

For å diskreditere budbringeren må det samles inn informasjon, alt fra privatliv til jobb og politiske overbevisninger. Israellobbyen har de siste årene etablert et spionasjenettverk. «Research-operasjonen er høyteknologisk», skryter Baime. «Da jeg kom hit for noen år siden var budsjettet 3000 dollar. I dag er det halvannen, eller mer, sannsynligvis to millioner. Ikke engang jeg vet det, det er enormt.» Men han og vennene hans vil helst være anonyme: «Vi gjør det sikkert og anonymt. Det er nøkkelen.»

Psykologisk krigføring

Blant gruppene palestinaaktivistene frykter mest er Canary Mission.4 The Forward, hvor flesteparten av leserne er amerikanske jøder, publiserte en sak om Canary Mission og de israelske myndighetenes bruk av denne informasjonen for å avhøre «mistenkelige» amerikanske borgere når de kommer til Israel. Josh Nathan-Kazis, «Canary Mission’s threat grows, from the US campus to Israel’s borders», The Forward, 3. august 2018. Se også Peter Beinart, «I was detained at Ben Gurion Airport because of my beliefs», The Forward, 13. august 2018. Det finnes ingen opplysninger om finansiering, medlemmer eller hvordan organisasjon er organisert. En journalist med bånd til lobbyen forklarer hva de gjør: «Folk som hater den, de som har havnet i dens sikte, kaller den for en svarteliste. I databasen finner du navn på studenter og professorer, talere, organisasjoner med bånd til terrorisme, uttalte bånd, eller terrorister som har oppfordret til å ødelegge den jødiske staten.» Organisasjonens nettside angir følgende som sitt formål: «Sørge for at dagens radikalere ikke blir morgendagens ansatte.» Over biografien til hvert offer som er plassert i gapestokken står slagordet «Er du rasist, må verden få vite det».

Kleinfeld møter grunnleggeren og pengegiveren, Adam Milstein, leder for Israeli-American Council (IAC), som i 2009 ble dømt for skattesvindel, noe som ikke hindret ham i å fortsette aktivitetene fra fengselscellen. Han utlegger sin filosofi for Kleinfeld slik: «Først undersøke hvem de [palestinaaktivistene] er. Hva er agendaen deres? De angriper jødene, fordi det er lett, fordi det er populært. Vi må avsløre dem for det de er. Vi må få fram at de er imot alt vi tror på. Vi må bringe dem på defensiven.» Han legger til: «Det gjør vi ved å avsløre hvem de er, hva de er, at de er rasister og hyklere, at de er antidemokratiske.»

Flere studenter forteller om farene de løper. Da Summer Awad deltok i en kampanje for palestinernes rettigheter i Knoxville, Tennessee, ble hun trakassert på Twitter og «de» la ut over ti år gammel informasjon på nettet: «De gravde og gravde. En kontaktet sjefen min og ba ham sparke meg, hvis ikke ville de angi ham som antisemitt.»

Disse metodene kan bety karrieredød eller gjøre det vanskelig for en student å finne en jobb etter endte studier. Noen av ofrene angrer derfor sine synder. Disse bekjennelsene blir publisert på nettsiden til Canary Mission5Canary Mission. i bytte mot at navnet deres blir fjernet fra svartelista: anonymiserte «tilståelser» der de forklarer at de ble «lurt», ikke ulikt betroelsene fra kommunistsympatisører på McCarthy-tiden på 1950-tallet eller dissidenter i autoritære regimer.

«Det er psykologisk krigføring. De er livredde», sier Baime fornøyd. «Enten holder de kjeft, eller så bruker de tid på å undersøke [anklagene mot dem] i stedet for å angripe Israel. Det er ekstremt effektivt.» En annen «Tony» snakker med forteller skuffet at «å kalle noen antisemitt ikke lenger har den virkningen det en gang hadde».

Israelsk innblanding

Disse korstogene, som baserer seg på innsamling av personlige opplysninger om amerikanske borgere, ville ikke vært mulig uten hjelpen fra Israels departement for strategiske saker, forteller departementsdirektør Sima Vaknin-Gil i et foredrag hos IAC:

«Når det gjelder innsamling av data, analyse av informasjon, arbeidet på aktivistorganisasjoner og pengesporet, kan bare en stat med sine ressurser gjøre det best.» Og hun legger til: «Det faktum at den israelske regjeringen har bestemt seg for å være en sentral aktør betyr mye, fordi vi kan bidra med ting som de involverte ikke-statlige organisasjonene ikke har. Den israelske regjeringen kan se på det større bildet og skape denne koordinering og dette samarbeidet. Vi er den eneste aktøren i det pro-israelske nettverket som kan tette hullene. […] Vi har budsjettet. Vi kan bringe noe helt annet til bordet.» Så blir hun truende: «Alle der ute som har noe som helst med BDS å gjøre bør spørre seg selv to ganger: Burde jeg være på denne siden eller vil jeg være på den andre?»

Vaknin-Gil innrømmer at de samler inn data: «Vi har FDD og andre som arbeider med dette.» Foundation for Defense of Democracies (FDD) er en nykonservativ tenketank som disse siste årene har spilt en viktig rolle i forsoningen mellom De forente arabiske emirater og Israel. FDD var i fjor sommer med på kampanjen mot Qatar og Al-Jazeera, som de anklaget for å destabilisere regionen. Ifølge amerikansk lov må organisasjoner og individer som jobber for utenlandske myndigheter registrere seg hos justisdepartementet. Tør departementet å ta FDD for retten for ikke å ha gitt beskjed?6 Se Asa Winstanley, «What’s in Al Jazeera’s undercover film on the US Israel lobby?», The Electronic Intifada, 5. mars 2018.

Tapt generasjon

Som Ali Abunimah fra nettstedet The Electronic Intifada påpeker: «Hvis noen satt på et opptak av en høytstående russer eller iraner, eller selv en kanadier, som erkjente at hjemlandet utførte hemmelige spionoperasjoner mot amerikanske borgere og brukte en amerikansk organisasjon som dekke, ville det slått ned som en bombe!» For samarbeidet begrenser seg ikke til FDD, og mange av de Kleinfeld snakker med innrømmer det i all fortrolighet, slik som Baime, selv om de legger til at det er et «sensitivt» tema og at det er best å ikke utdype mer.

Dokumentaren inneholder også andre avsløringer: Måten amerikanske journalister blir «tatt hånd om» av TIP i Jerusalem og fôret med ferdigskrevne saker, betalte luksusferier i Israel for kongressmedlemmer i klart brudd på amerikansk lov, press mot medier og nyhetsbyråer for å endre notiser eller artikler.

Selv om alt synes å gå Israels vei for tiden, er landets amerikanske tilhengere nervøse, på tross av alle midlene de har til rådighet. De ser dystert på framtiden. Selv de miljøene som er mest tilbøyelige til å støtte dem, frykter de vil gli ut av deres kontroll. Vaknin-Gil sier i dokumentaren: «Vi har mistet den unge generasjonen jøder. Foreldrene kommer til meg og forteller om problemene de har med barna under sabbat-middagene. De anerkjenner ikke staten Israel og ser ingen grunn til å beundre oss.»

Oversatt av redaksjonen

Alain Gresh er redaktør for nettavisen OrientXXI.info.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Israel

0 kr 0
Gå til Toppen