Amerikanerne og kineserne har gravd opp stridsøksa og ingenting synes å stanse dem. Donald Trump startet det hele med å true «de som stjeler fra oss» 18. april i fjor. Xi Jinping svarte med å advare: «Ingen burde forvente at vi skal finne oss i noe som undergraver våre interesser».1 «Full text of Xi Jinping’s report at 19th CPC National Congress», Xinhuanet, 3. november 2017, www.xinhuanet.com. Den verbale eskaleringen gikk snart over til straffetoll. USA har økt tollavgiftene fra 10 til 25 prosent på en rekke kinesiske importvarer, og Kina har svart med samme mynt.
Føljetongen som startet i vår har fortsatt hele sommeren og truer med å vare til langt over vinteren. Det er iblant vanskelig å få øye på de faktiske sanksjonene bak de sensasjonelle overskriftene. Amerikanerne har laget en liste med 5745 kinesiske varer (stål, aluminium, kjemiske produkter, tekstiler, elektronikk) til en verdi av 200 milliarder dollar (til sammenligning var importen fra Kina på 505 milliarder dollar i fjor) som vil få en toll på ti prosent fram til 1. januar. Deretter skal tollen stige til 25 prosent. Listen inneholder en rekke unntak, blant annet blir smartklokker (som Apple er ledende på i USA) spart for toll og kan fortsatt settes sammen i Kina. Kina har på sin side listet opp 5200 amerikanske produkter til en verdi av 60 milliarder dollar (importen fra USA var på 130 milliarder i fjor).
Riktig øyeblikk
«Beijing synes å ha blitt tatt på senga av Trumps proteksjonistiske handelsblits og undervurdert det voksende kinahatet i USAs elite», mener mange sentralt plasserte i Beijing og Hongkong.2 Wendy Wu og Kristin Huang, «Did China think Donald Trump was bluffing on trade? How Beijing got it wrong», South China Morning Post, Hongkong, 27. juli 2018. En tidligere amerikansk politisk rådgiver mener «Beijing stoler for mye på Wall Street og den politiske eliten for å forstå amerikansk politikk, folk som ikke har noen innflytelse på Trump.»
Faktisk trodde de kinesiske forhandlerne, ledet av Xi Jinpings høyre hånd Liu He, at de var blitt enige i mai, etter at de lovet å kjøpe mer energi og landbruksvarer fra USA og gi utenlandske selskaper – spesielt amerikanske – lov til å bli majoritetseiere i kinesiske selskaper. Litt for lite, litt for seint. «Trump stanset avtalen», rapporterer Bloomberg News. Det har overbevist kineserne om at den amerikanske presidenten «ikke vil gi seg før han har stanset Kinas framvekst en gang for alle».3 «China, unsure how to handle Trump, braces for ‘New Cold War’», Bloomberg News, New York, 17. august 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
De kinesiske elitene synes å dele dette synet. Den nokså dempede debatten i Kina dreier seg mest om hvordan de skal forholde seg til USA. Shi Yinghong, direktør for senter for amerikanske studier ved universitetet Renmin i Beijing, mener at konflikten «i stor grad skyldes at Kina ikke har gjort noe på årevis» for å redusere handelsoverskuddet og gi større markedsadgang.4 «China, unsure how to handle Trump, braces for ‘New Cold War’», Bloomberg News, se over. Han maner derfor til forsiktighet. Falskt problem, svarer Global Times: «USA vil på kort sikt ikke endre sin intensjon om å demme opp for Kina. [Konflikten] kan dermed ikke løses ved at Kina holder lav profil og justerer sine diplomatiske og offentlige holdninger.»5 Leder i Global Times, Beijing, 15. juli 2018. Den regimetro avisen alluderer her til reformatoren Deng Xiaopings doktrine om «å skjule sine evner og vente på riktig øyeblikk». Men dagens president har tvert imot valgt å hevde seg internasjonalt som øverste leder for et «stort land» som ikke står tilbake for USA.
Verdens nest største økonomi
Samtalene har ikke stoppet helt opp. I slutten av august dro en delegasjon ledet av visehandelsminister Wang Shouwen til Washington. Ingen forventet at det skulle komme noe ut av det, og det gjorde det heller ikke. For Wang la ikke akkurat til rette for dialog da han kalte USA en trade bully, en handelsbølle.
USAs aggresjon ligner Reagan-administrasjonens offensiv på 1980-tallet «mot Japan som da var verdens nest største økonomi», mener en av Xi Jinpings økonomirådgivere, Yifan Ding. Japan bøyde den gang av, etter at USA hadde innført skyhøye tollsatser (opptil hundre prosent på tv-er og videospillere) og presset opp de japanske rentene så mye at landet havnet i en depresjon det ennå ikke har kommet seg helt ut av. Noe lignende er utenkelig for Kina, mener Yifan: «Vi ønsker ikke en handelskrig, men vi kan takle det dersom det skjer.»
Kina har ingen messianske ambisjoner og landets politiske system er ikke spesielt attraktivt.
Som Japan i sin tid gjorde, satset Kina på eksport for å komme seg ut av maotidens stagnasjon og isolasjon. Kommunistlederne på slutten av 70-tallet brukte de verktøy de hadde til rådighet: en utømmelig tilgang på utdannet, disiplinert og lavtlønnet arbeidskraft, samt utenlandsk kapital på jakt etter nye markeder og internasjonale institusjoner som ville sprenge proteksjonismen i de vestlige økonomiene. «Kina nølte før landet ble med i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001», erkjente Xi Jinping i Davos i januar i fjor. «Men vi konkluderte at vi måtte våge å svømme i verdensmarkedets store hav, og vi lærte oss å svømme»6 Tale til Verdens økonomiske forum, Davos, CGTN, 17. januar 2017. – og det så godt og raskt at Kina har gått forbi Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Japan og blitt verdens nest største økonomi. BNP nådde 11 200 milliarder dollar i 2016, mot USAs 18 569 milliarder.
Nå tror mange, spesielt i Washington, at Kina ligger an til å gå forbi USA. I velkjent stil skrev Trump på Twitter 18. august: «Alle tullingene som er så fokusert på å bare se på Russland, burde også begynne å se i en annen retning, Kina.» Han skåret et poeng i august, da Kongressen (inkludert et flertall av demokratene) godkjente forsvarsbudsjettet. Det gjør kampen for å «begrense Kinas innflytelse […] til en hovedprioritering for USA, som krever forent innsats fra flere krefter, især diplomatiet, økonomien, militæret og etterretningen».7 «John S. McCain national defense authorization act for fiscal year 2019», USAs kongress, Washington, 13. august 2018, www.congress.gov. Det dreier seg åpenbart ikke lenger om bare handel.
Urettferdig handel
Det er likevel ingen tvil om at USA er teknologisk, økonomisk, diplomatisk og militært overlegen. Og selv om Kinas økonomi vokser raskt, er BNP per innbygger bare 15 prosent av det den er i USA. For øyeblikket leker USA mest med tanken om å bli skremt. Derimot slår det kinesiske handelsoverskuddet alle rekorder: Det er nå på 375 milliarder dollar, det vil si 47 prosent av USAs handelsunderskudd. «Vår stål- og aluminiumsindustri (og mange andre) har blitt desimert av tiår med urettferdig handel og dårlig politikk med land verden over», tordnet Trump på Twitter 1. mars.
Avindustrialiseringen, som startet lenge før Kina kom på verdensscenen, er udiskutabel. I likhet med fortvilelsen og sinnet til innbyggerne, som vender seg stadig mer til autoritære politikere og ytre høyre, både i USA, Europa og Asia. Vi bør likevel ikke la oss lure av denne diagnosen. Det er ikke urettferdig handel som har gitt Kina suksess – selv om det tidvis har vært tilfellet, noe de mange tvistene i WTO vitner om. Kina, som skryter av at 800 millioner kinesere har blitt løftet ut av ekstrem fattigdom, har framfor alt utnyttet reglene innført av de mektigste landene med USA i spissen. Og de vestlige lederne ble ikke tvunget til å åpne landene sine for alle handelsvinder, oppmuntre til utflytting av industri og å gi fra seg muligheten til å gripe inn i økonomien etter press fra multinasjonale selskaper – selskaper som har strømmet til Kina.
Fortsatt i dag skjer over førti prosent av den «kinesiske» eksporten gjennom utenlandske selskaper som kontrollerer hele produksjonskjeden fra produktutvikling til salg og stikker av med mesteparten av profitten. Et godt eksempel er Apples iPhone. Telefonen blir satt sammen i Kina, men landet sitter bare igjen med 3,8 prosent av merverdien, mens 28,5 prosent havner tilbake i USA.
Partistatens kontroll
De kinesiske lederne har selvsagt tvunget de utenlandske selskapene til å overføre teknologi og kunnskap, spesielt innen luftfart, elektronikk, bilindustri, høyhastighetstog og atomkraft. Men samtidig har selskapene ikke vært vanskelige å be, snarere har de vært ekstatiske over å kunne utnytte billig arbeidskraft og ignorere miljøkonsekvensene av produksjonen. De kinesiske myndighetene kan åpenbart kritiseres for ikke å være spesielt opptatt av å beskytte befolkningen sin mot økende sosiale ulikheter og forurensning, men det er ikke akkurat det Trump og hans venner klager over.
Det som ergrer dem er at «Kinas kommunistparti ikke har blitt temmet av handelen. Partistaten har fortsatt solid kontroll over den kinesiske økonomien», ifølge økonomen Brad W. Setser8 Sitert av Gordon Watts, «China caught off guard as US trade war highlights Beijing’s dilemma», Asia Times, Hongkong, 31. juli 2018.. Med andre ord, kapitalismens giganter kan ikke gjøre som de vil med kineserne. Verken tradisjonelle industrier som stål, eller nettgiganter som Google, Amazon og Facebook, har fått innpass – Apple er den eneste i gjengen som tilsynelatende har kommet godt ut av det. For med Alibaba, Tencent, Weibo og WeChat har Kina utviklet sine egne nettgiganter. Kommunistlederne bruker riktignok disse til å sensurere opposisjonelle, men de 802 millioner nettbrukerne (57,7 prosent av befolkningen) og deres metadata er i stor grad utenfor rekkevidden til de amerikanske gigantene. Det gjør Kina til et av få steder i verden som har unndratt seg deres kontroll.
Her har vi grunnen til at Silicon Valley – en demokratbastion – gjør felles front med det gamle rustbeltet hvor Trumps kjernevelgere befinner seg, og med stålgigantene. Sistnevnte «har tette bånd til flere toppledere» i Trump-administrasjonen, blant andre handelsrepresentant Robert Lighthizer som var med i Reagan-administrasjonen på 80-tallet, påpeker New York Times.9 Jim Tankersley, «Steel giants with ties to Trump officials block tariff relief for hundreds of firms», The New York Times, 5. august 2018. Det dreier seg likevel mer om å forsvare aksjonærene enn de sinte arbeiderne, selv om noen av dem kan tjene på Trumps korstog mot billige importvarer.
Et gigantisk marked
Frihandelen som skrytes opp i skyene overalt – inkludert av Xi – har vært langt fra positivt for millioner av lønnsmottakere verden over, og har forårsaket miljøskader uten sidestykke. Men proteksjonisme utelukkende for profittens skyld, slik Trump ønsker, vil ikke endre noe som helst for amerikanere flest. Handelskrigen risikerer dermed å ende opp med få, om noen, vinnere.
Trumps sjeføkonomirådgiver Lawrence Kudlow er ikke i tvil om at Kina vil gi etter. Han mener den kinesiske økonomien er nær ved å kollapse. «Detaljhandelen og næringslivsinvesteringene kollapser», sa han i et kabinettmøte filmet med Trumps tillatelse.10 «Transcript of 8/16 Trump cabinet meeting: economic policies matter», RealClear Politics, 16. august 2018, www.realclearpolitics.com. Men det finnes ikke noen tall som kan understøtte skrytet. Importen fra Kina fortsetter å øke, med 27,3 prosent fra juli i fjor til juli i år. Eksporten til Kina stiger også med respektable 12,2 prosent på ett år.
Konflikten vil ikke bli smertefri for Kina. Salg til USA utgjør 20 prosent av landets eksport. Et drastisk fall vil nødvendigvis bety en nedgang i produksjonen, spesielt innen elektronikk og tekstil, men også i sektorer med overkapasitet som stål og kjemisk industri. Det vil sette fart i omstruktureringene som er underveis, og det kan føre til arbeiderprotester med uante konsekvenser. I slutten av august lovet statsminister Li Keqiang hundre milliarder dollar til bedrifter rammet av handelsrestriksjonene. Mer enn den direkte innvirkningen på veksten – 0,1-0,2 prosent ifølge amerikanske studier – er det timingen mellom disse omstruktureringene og myndighetenes plan om å gå over til en mer avansert, kunnskapsbasert økonomi som kan rammes.
Kina hadde en vekst på 6,7 prosent i andre kvartal i år, noe som er høyere enn myndighetenes forventning. Sistnevnte i stor grad et politisk bestemt tall, ettersom de framfor alt handler om hvor stor vekst som trengs for å absorbere arbeidskraften som kommer inn på arbeidsmarkedet og dermed unngå omfattende sosial uro.
Samtidig er det lenge siden eksporten sluttet å være landets økonomiske lokomotiv. Innenlandsk forbruk og investeringer (henholdsvis 43,4 og 40 prosent av BNP) har tatt over. Om økonomien skulle bremse opp, har presidenten midler til å få hjulene i gang igjen. Han kan riktignok ikke gjenta trekket fra krisen i 2007-2008, da forgjengeren åpnet budsjettkranene – og skapte en enorm sløsing og bekymringsverdig gjeldsvekst som dagens ledere fortsatt forsøker å ordne opp i. Men han har et visst handlingsrom. Til forskjell fra Japan på 80-tallet «har vi et marked med 1,4 milliarder innbyggere som Trump og hans rådgivere vil slite med å ødelegge», sier en kinesisk økonom.
Frie hender og nye handelspartnere
Xi Jinping og teamet hans har også et annet våpen i ermet: Made in China 2025. Planen som ble lansert for tre år siden, skal utvikle et mer innovativt og selvstendig næringsliv i ti sektorer (blant annet informasjonsteknologi, robotikk, luft- og romfartsteknologi, havnæring, elbiler, biomedisin, nye materialer og energi). Planen er fulgt opp med både private og offentlige investeringer i forskning og utvikling, som nå er over 2,3 prosent av BNP.
Proteksjonisme for profittens skyld, vil ikke endre noe som helst for amerikanere flest.
Naturligvis håpet myndighetene å få raskere tak i framtidsteknologi ved å kjøpe opp selskaper i utlandet, men Washington har lagt ned veto og noen europeiske land, som Tyskland, har innført restriksjoner. Kina har uansett nok økonomiske midler til å utvide Made in China. Som Yifan forklarer: «Den amerikanske embargoen på elektronikk har fått lederne til å gå i tenkeboksen, for Kina utgjør det største markedet for amerikanske mikroprosessorer. Snart vil kinesiske selskaper produsere dem – til en langt bedre pris.»
Utover å styrke økonomien har de kinesiske lederne som mål å få frie hender og nye handelspartnere, spesielt i utviklingslandene. Trumps bruk av amerikansk-lisensiert teknologi og dollarens særstilling for å straffe selskaper som handler med Iran, må ha overbevist kineserne om at de bør frigjøre seg fra dollaren. De har også gjort det klart at de vil fortsette å handle med Teheran, med yuan, ikke dollar, innenfor bilaterale handelsavtaler mellom de to landene. «Det ville ikke vært mulig uten politikken for å internasjonalisere valutaen vår», sier en økonom i Beijing som foretrekker å uttale seg anonymt.11 Se Yifan Ding, «Kinas globale valutaambisjoner», Le Monde diplomatique, juli 2015.
Men fortsatt bruker de store kinesiske bankene i all hovedsak dollar. Varer som blir eksportert til Iran, kan dermed ikke inneholde amerikanske komponenter for ikke å rammes av Trumps sanksjoner. Zhongxing Telecommunication Equipment (ZTE), som handlet med Nord-Korea og Iran, måtte snu etter at teleselskapet ble utestengt fra USA. Selskapet blir fortsatt nøye overvåket av USA. En slik begrenset suverenitet er ikke lett å svelge for nasjonalistene i regjeringskomplekset Zhongnanhai like ved den Forbudte by.
Asiatisk koalisjon
Alt tyder på at «Made in China 2025» vil bli trappet opp, selv om planen nettopp er blant amerikanernes ankepunkter. De ser den som en farlig «vilje til selvforsyning», sier Elizabeth C. Economy, Asia-direktør i Council on Foreign Relations i New York. Planen er ifølge henne også en «verdibasert utfordring av de internasjonale normene USA fremmer»12 Elizabeth C. Economy, «China’s new revolution», Foreign Affairs, New York, mai-juni 2018. – også her dreier det seg om langt mer enn en handelskrangel.
Leder for senteret for internasjonal økonomisk politikk ved Universitetet i Beijing, Wang Yong, er uenig med Economy: «Argumentet om at den kinesiske utviklingsmodellen og dens filosofi har som mål å utfordre USA gir ikke mening. Kina vil ikke spre sin ideologi i utlandet og insisterer på alles rett til å utvikle seg på sitt vis.»
Kina har ingen messianske ambisjoner og landets politiske system er ikke spesielt attraktivt for andre, men lederne legger samtidig ikke skjul på at de vil endre reglene som USA, Verdensbanken og IMF fastsatte etter andre verdenskrig. «Vi vil delta aktivt i en reform av det internasjonale styringssystemet», sa Xi Jinping på kommunistpartiets Sentralkonferanse for diplomatisk arbeid i juni.13 «Xi urges breaking new ground in major country diplomacy with Chinese characteristics», Xinhua, 24. juni 2018, www.xinhuanet.com.
Det er dessuten Kinas tredje våpen mot den amerikanske embargoen, nemlig å støtte seg på andre handelspartnere, først og fremst nabolandene. De fleste av dem frykter Kinas økonomiske muskler og appetitt, men trenger markeder for sine varer, og 43 prosent av handelen i regionen foregår mellom asiatiske land.14 «Examen statistique du commerce mondial 2018», WTO, Genève, www.wto.org. Dessuten har Trump rystet sine historiske allierte, Japan og Sør-Korea, ved å innføre toll for dem også (blant annet på stål og biler). Kina kan gripe anledningen og relansere Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP), en frihandelsavtale Kina laget som reaksjon på Trans-Pacific Partnership (TPP) som Obama lanserte for å demme opp for Kina, men som Trump kastet på skraphaugen. I tillegg til de ti landene i Asean15 Brunei, Filippinene, Indonesia, Kambodsja, Laos, Malaysia, Myanmar, Singapore, Thailand og Vietnam. omfatter RCEP-avtalen Japan, Australia, New Zealand, India og Sør-Korea.
Direktør for Australia-Japan Research Centre ved Australian National University, Shiro Armstrong, ser her en «naturlig anledning til å bygge en asiatisk koalisjon […]. Gruppen omfatter noen av de største og mest dynamiske økonomiene i verden.» Han siterer en australsk studie som viser at «selv om tollsatsene ble skrudd opp med femten prosent globalt (slik som under Den store depresjonen), ville RCEP-økonomiene fortsatt kunne ekspandere hvis de fjerner tollmurene seg imellom». Det er det ikke sikkert alle er klare for. Australia har for eksempel nylig kastet ut ZTE, som skulle bygge ut 5G-nettet i landet. Men samtaler er underveis: Kina og Japan har gjenopptatt dialogen, Sør-Korea leter etter en felles grunn i forhandlingene med Nord-Korea, og India forsøker å finne en balanse mellom Kina og USA.
«Patriotisme betaler ikke regningene»
Kinesiske selskaper har begynt å flytte ut produksjon, til Bangladesh, Vietnam og Sør-Afrika, for å få enda lavere lønnsutgifter og for å omgå embargoen og straffetollen ved å stemple sine produkter som «made in Bangladesh». De berømte «silkeveiene», landveien til Europa gjennom de sentralasiatiske republikkene og Russland eller sjøveien via Afrika, bør også gi større markeder, spesielt for infrastrukturprosjekter. Xi Jinping har klart å gjøre disse myteomspunne veiene til et multinasjonalt prosjekt og opprettet Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur (AIIB). Banken har 57 grunnleggerland, inkludert Tyskland, Storbritannia, Frankrike, India, Sør-Korea, Norge, Danmark og Sverige. Dermed kan Kina unngå økonomisk og diplomatisk isolasjon, for lederne frykter framfor alt å bli innesperret i en konflikt med USA, slik Sovjetunionen en gang ble.
For tiden satser kineserne på handelsrepresalier mot amerikanske varer, for å vise at de ikke vil gi etter. I USA er disse represaliene ikke harmløse for bøndene, som med økt toll ser salget, spesielt av korn, svin og storfe, synke. Trump har lovet dem inntil tolv milliarder dollar, men det er dråper i havet, og ifølge Wall Street Journal er bøndene bekymret: «Patriotisme betaler ikke regningene», sier en av dem til avisen.16 Jesse Newman og Heather Haddon, «US to pay farmers $4,7 billion to offset trade-conflict losses», The Wall Street Journal, New York, 28. august 2018. Kina har også opportunt fjernet toll på soya fra Bangladesh, India og Sør-Korea, og kjøper nå korn og kjøtt fra Brasil og Australia. Og vi vet at en tapt kunde ikke er lett å få tilbake igjen.
Militære implikasjoner
Trumps korstog blir nokså godt mottatt i USA. I administrasjonen tror mange at Kina vil gi etter, slik Mexico har gjort og akseptert visse restriksjoner, framfor alt en minstelønn på 16 dollar i deler av bilindustrien.17 Førti prosent av bildelene må komme fra fabrikker hvor timelønnen er minst 16 dollar. Aldri tidligere har en frihandelsavtale inkludert rettigheter for arbeiderne, selv om minstelønnen i praksis vil få et nokså begrenset omfang.
Dagligvaregiganter som Walmart, som får 80 prosent av varene sine fra Kina, er derimot ikke spesielt glad i tollkrigen, i likhet med andre deler av næringslivet. I midten av august var de samlet i Washington hvor de hevdet at «tollavgiftene vil ruinere næringene deres og ramme amerikanske forbrukere».18 Owen Churchill, «US trade panel hears harsh criticism of proposed new tariffs – and praise for Chinese craftsmanship», South China Morning Post, 21. august 2018. Dette er et klassisk argument mot proteksjonisme, men det er ikke mindre sant av den grunn. For å virke må proteksjonismen følges opp med en betydelig økning av kjøpekraften for vanlige amerikanere – noe som ikke synes å stå høyt på dagsordenen – og framfor alt noe enda mer utenkelig, nemlig å hente industri tilbake til USA. Ifølge Bloomberg har tekstil- og klesindustrien allerede vendt blikket mot andre land, som Vietnam og Kambodsja.19 «Fashion retailers turn to Cambodia and Vietnam as tariffs hit China», Bloomberg News, 20. august 2018. Noen næringer, som de som trenger spesialstål, har allerede fått unntak fra tollen og kan importere fritt.
I USA som i Kina vil konfliktens største tapere bli folk flest. Om kretsen rundt Trump håper å få Kina til å vakle, tror Xi Jinping at Washington vil komme tilbake til forhandlingsbordet når mellomvalget i november er overstått. Men det handler om langt mer enn handel, bemerker forskeren An Gang fra den kinesiske tenketanken Pangoal Institution: «Krangelen har nå militære og strategiske implikasjoner.»20 «China, unsure how to handle Trump, braces for ‘New Cold War’», se over Kinesiske ledere frykter at problemene vil spre seg til Kinahavet og Taiwan, hvor spenningene er større enn noensinne.
En ting er sikkert: Modellen med internasjonalisering og spesialisering av vareproduksjonen som har vært rådende de siste tiårene, både i Vesten og Kina, har fått bly i vingene. Men ingen, verken tilhengerne av kinesisk «kommunisme» eller av den amerikanske kapitalismen (selv iblandet proteksjonisme), har kommet opp med noe alternativ. Det åpner for alle slags ville ideer.
Oversatt av redaksjonen
Martine Bulard er redaksjonsmedlem, franske Le Monde diplomatique.
- 1«Full text of Xi Jinping’s report at 19th CPC National Congress», Xinhuanet, 3. november 2017, www.xinhuanet.com.
- 2Wendy Wu og Kristin Huang, «Did China think Donald Trump was bluffing on trade? How Beijing got it wrong», South China Morning Post, Hongkong, 27. juli 2018.
- 3«China, unsure how to handle Trump, braces for ‘New Cold War’», Bloomberg News, New York, 17. august 2018.
- 4«China, unsure how to handle Trump, braces for ‘New Cold War’», Bloomberg News, se over.
- 5Leder i Global Times, Beijing, 15. juli 2018.
- 6Tale til Verdens økonomiske forum, Davos, CGTN, 17. januar 2017.
- 7«John S. McCain national defense authorization act for fiscal year 2019», USAs kongress, Washington, 13. august 2018, www.congress.gov.
- 8Sitert av Gordon Watts, «China caught off guard as US trade war highlights Beijing’s dilemma», Asia Times, Hongkong, 31. juli 2018.
- 9Jim Tankersley, «Steel giants with ties to Trump officials block tariff relief for hundreds of firms», The New York Times, 5. august 2018.
- 10«Transcript of 8/16 Trump cabinet meeting: economic policies matter», RealClear Politics, 16. august 2018, www.realclearpolitics.com.
- 11Se Yifan Ding, «Kinas globale valutaambisjoner», Le Monde diplomatique, juli 2015.
- 12Elizabeth C. Economy, «China’s new revolution», Foreign Affairs, New York, mai-juni 2018.
- 13«Xi urges breaking new ground in major country diplomacy with Chinese characteristics», Xinhua, 24. juni 2018, www.xinhuanet.com.
- 14«Examen statistique du commerce mondial 2018», WTO, Genève, www.wto.org.
- 15Brunei, Filippinene, Indonesia, Kambodsja, Laos, Malaysia, Myanmar, Singapore, Thailand og Vietnam.
- 16Jesse Newman og Heather Haddon, «US to pay farmers $4,7 billion to offset trade-conflict losses», The Wall Street Journal, New York, 28. august 2018.
- 17Førti prosent av bildelene må komme fra fabrikker hvor timelønnen er minst 16 dollar.
- 18Owen Churchill, «US trade panel hears harsh criticism of proposed new tariffs – and praise for Chinese craftsmanship», South China Morning Post, 21. august 2018.
- 19«Fashion retailers turn to Cambodia and Vietnam as tariffs hit China», Bloomberg News, 20. august 2018.
- 20«China, unsure how to handle Trump, braces for ‘New Cold War’», se over
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
