Gentrifiseringen i New Orleans etter orkanen Katrina har presset opp boligprisene og gjort at musikerne som byen er så kjent for, sliter med å få endene til å møtes. Fra det franske kvarter, 7. oktober 2017. Foto: Jonathan Bachman, Reuters / NTB Scanpix.

Kunsten å drepe en by

I august 2005 tok en orkan livet av nesten 2000 innbyggere i New Orleans og ødela mange titalls tusen boliger. Katastrofen ga beslutningstakerne og den økonomiske eliten en anledning til å bygge byen på nytt i sitt bilde.

I et strøk i full gentrifisering kan et unnselig sted plutselig bli en kuriositet, som en slags lomme av motstand. På Freret Street i New Orleans har en barbersjappe fått denne rollen.

Dennis Barber Shop åpnet i 1974, i en tid da en hvit turist ville lagt på sprang dersom han hadde forvillet seg inn i gata. Nå er den en siste rest av et samfunn som har forsvunnet, sier eieren Dennis Sigur, som på tross av sin anstendige alder fortsatt jobber femten timer om dagen. Hos hundefrisøren til venstre for sjappa kan du sjamponere din cocker spaniel for 50 dollar. Over gata får du «stressreduksjon» og «sinnsro» for 150 dollar i måneden på yogasenteret mellom en fransk vinbar og en skjønnhetssalong. En Starbucks åpnet i fjor høst litt lenger opp i gata på hjørnet ved Jefferson Avenue. «Jeg kjenner meg ikke igjen», sukker Sigur. «Nesten alle de gamle kundene mine har forsvunnet fra strøket. Heldigvis kommer mange av dem fortsatt, av og til langveisfra. Stedet er et samlingspunkt for de gamle beboerne, nesten som en stambar uten alkohol.»

Villaeierne fikk gigant­erstatninger, mens boligeiere i fattigstrøk bare fikk smuler.

For femten år siden bodde det nesten bare svarte i Freret Street og området rundt, i likhet med det meste av New Orleans. Andelen afro-amerikanere i byen falt fra 67 prosent i 2005 til 59 prosent i 2013, og trenden har gått enda raskere de siste årene. De fleste «innfødte» – som de kaller seg med et snev av ironi og for å understreke det kulturelle avtrykket de har gjort på byens sjel – er lutfattige. En stri strøm av unge, hvite og velstående presser opp boligprisene og jager dem til mer eller mindre fjerntliggende forsteder. På få år har historisk svarte strøk – som Bywater, Marigny, 7th Ward og Freret – blitt stadige hvitere og rikere.

Lyngentrifisering

Når skjønner man at den verden man levde i ikke lenger eksisterer? For Bernard Larose (52), som nettopp har vært under Sigurs kyndige saks, skjedde det i 2013. Da økte huseieren leia en gang for mye for treromsen som hadde gått fra 600 til 1100 dollar på fire år. «Samtidig hadde lønna mi stått bom stille. Jeg forsto da at dette strøket ikke lenger var mitt og at det var på tide å flytte.»

På et folkemøte samme år krevde de nye beboerne høyere lokalskatt for å leie inn vektere på natta. Forslaget ble til slutt avvist,1Episoden er beskrevet i Peter Moskowitz, How to Kill A City: Gentrification, Inequality, and the Fight for the Neighborhood, Nation Books, New York, 2017. men «vi så da hvor gentrifisert nabolaget var blitt», sier Larose. Borte er den trivelige kneipa på hjørnet mellom gatene Bolivar og Washington som serverte frokost til 99 cent for arbeiderne i strøket. I stedet kan du nå kjøpe fair trade-kaffe til fire dollar koppen eller en fancy burger til tolv dollar.

Øvre middelklasses erobring av bysentrene er på ingen måte et ukjent fenomen i New York, Detroit, Berlin, Paris, Lisboa eller Barcelona, men i The Big South går gentrifiseringen hånd i hånd det dypt forankrede raseforhold. Samtidig er forvandlingen av New Orleans unik, for de fleste andre steder har gentrifiseringen skjedd gradvis, i rykk og napp eller over lang tid. Her kom den derimot som et lynnedslag med et omfang og en brutalitet uten sidestykke. Katalysatoren var en naturkatastrofe, orkanen Katrina som slo innover byen for 13 år siden og tok livet av nær 2000 innbyggere.

Tragediens anledning

Oversvømmelsene etter stormen 29. august 2005 har gitt innbyggerne et traume for livet, det viser selvmordsraten som har steget fra 9 til 26 per 100 000 innbyggere.2Chelsea Brasted, «New Orleans suicides skyrocketed after Katrina. Here’s where we are now», The Times Picayune, 29. mars 2018. For beslutningstakerne og den økonomiske eliten var katastrofen derimot gudesendt. Tre fjerdedeler av byen havnet under vann da dikene brast på grunn av manglende vedlikehold som følge av budsjettkutt. Louisianas juvel ble tømt for innbyggere og lå tom i flere måneder. Det var en gyllen anledning for lederne til å fullføre orkanens ødeleggelser.

Katrina gjorde alle innbyggerne til gründere. Alle måtte være oppfinnsomme.»
Jon Atkinson, gründer

Likene var knapt blitt tørre før en «liberalisme på steroider» – ifølge advokaten William B. Quigley – tok over og innledet en total krig mot de fattige. Lærerne ble sagt opp, skolene privatisert, det offentlige sykehuset stengt, politiet styrket, boligmarkedet avregulert, og sosialboligene revet for å gi boltreplass til private utbyggere. Myndighetene smisket med turistindustrien og ville bygge en ny flyplass og luksushoteller, samtidig som de rullet ut den røde løperen for storkapitalen og overøste den med skattefordeler.

«Etter tragedien kommer anledningen. Dette er øyeblikket. La oss ikke feile», oppfordret Louisianas demokratiske guvernør Kathleen Blanco under to uker etter Katrina. Hun ble hørt. Og det så godt at New Orleans’ «gjenfødelse», ofte framstilles i mediene som en «suksessfortelling»,3Se for eksempel Beth J. Harpaz, «10 years after Katrina, New Orleans’ tourism industry a textbook success story of rebirth», Associated Press, 13. august 2015. har blitt en bruksanvisning for alle verdensledere som vil utnytte kommende klimakatastrofer.

Supersheriffen Katrina

Den fremste lærdommen fra Katrina er at katastrofer først og fremst rammer de som har lite eller ingenting. Det viste tv-bildene på den tiden av de mange tusen overlevende som ikke hadde bil til å evakuere med, og dermed måtte stue seg sammen under elendige forhold i Superdome-stadionet og byens Convention Center.

«Det ble erklært unntakstilstand. På hvert gatehjørne rettet politi og soldater geværene mot oss, ingen hjalp oss. Det vil jeg aldri glemme», forteller afro-amerikaneren Alfred Marshall (60) fra den svarte arbeiderorganisasjonen Stand with Dignity. «En ung nabo tok seg inn i en forlatt butikk for å skaffe seg tørre klær. Han ble skutt som en hund. Vi har aldri fått vite hvor mange ordensstyrkene skjøt. De var mest opptatt av å beskytte varene mot det de kalte plyndring, ikke å redde folk som var i ferd med å drukne eller hjelpe de overlevende.»

Etter at de til slutt ble evakuert og spredt rundt i hele landet, sto mange av dem overfor vanskelige valg. I New York Times advarte kommentatoren David Brooks: «Hvis vi lar de samme folkene flytte tilbake til sine gamle nabolag, vil New Orleans bli like nedslitt og dysfunksjonelt som før.»4David Brooks, «Katrina’s Silver Lining», The New York Times, 8. september 2005.

Det ble reist stadig flere hindringer for dem. Blant de mest listige var Road Home, det føderale programmet som skulle hjelpe de fordrevne å gjenreise husene sine. Bush-administrasjonen bestemte at summen skulle basere seg på den antatte markedsverdien. Dermed fikk eierne av de overdådige villaene i Garden District giganterstatninger, mens boligeierne i fattigstrøkene bare fikk smuler. 13 år senere anslås det at 100 000 av de fattigste innbyggerne (av totalt rundt 450 000 før orkanen) ikke har vendt hjem.

«Det ble gjort klart at de ikke lenger var velkomne i sin egen by», sier Marshall med et sinne som ikke har sluppet taket i årene som har gått. «Lederne våre brukte Katrina som en supersheriff for å kaste ut de uønskede, som en måte å hevne seg på en for svart og udisiplinert by. Når folk sier ‘gentrifisering’, hører jeg ‘utrenskning’.»

Masseoppsigelse

I de kaotiske ukene etter Katrina ble den demokratiske ordføreren i New Orleans, Ray Nagin (som nå sitter i fengsel for korrupsjon), og guvernør Blanco enige om et felles mål: en nådeløs utrenskning i den offentlige skolen og lærerstaben.

I slutten av september 2005 hentet de inn en cost-killer fra New York til å lede skolereformen: den tidligere obersten William Roberti fra konsulentselskapet Alvarez & Marsal. Selskapet fikk umiddelbart en kontrakt på 16,8 millioner dollar for å bistå omorganiseringen av skolen. En sverm av konsulenter med stresskofferter inntok turiststrøket Vieux Carré midt i byen, som vannet på mirakuløst vis aldri nådde – med strømaggregater var barene i lysløypa de eneste som holdt åpent i byen mens alt ble mørkt rundt dem, med «stamgjestene så fjerne og marinerte at de lignet voksfigurer forlatt under en varmelampe», slik forfatteren James Lee Burke forteller.5James Lee Burke, Blikktakblues for New Orleans, Vigmostad & Bjørke, Oslo, 2008.

Disse ekspertene i «kriseledelse» avgjorde nå skjebnen til skoleelevene i New Orleans. De rådet skoleledelsen til å utnytte at det ikke var en sjel igjen som kunne kontakte de 7500 ansatte i den offentlige skolen og fortelle dem at de var oppsagt på dagen. «Da nyheten havnet i lokalpressen, var de fleste lærerne fortsatt langt unna. Mange fikk vite det helt tilfeldig, i verst tenkelige øyeblikk, mens de ennå var traumatisert av Katrina og opplevde store materielle vansker», forteller advokaten Willie Zanders, som forsvarte «de 7500» i en juridisk maraton som de til slutt tapte i Louisianas høyesterett i 2013.

Hvorfor lærerne? Zanders rister på skuldrene. «De brukte naturkatastrofen og pengemangel som påskudd. Ti dager etter masseoppsigelsen fikk utdanningsdepartementet i delstaten Louisiana hundre millioner dollar fra føderalregjeringen for å hjelpe lærerne å vende tilbake. Ironisk nok endte disse pengene opp i lommene til de som nettopp hadde kastet dem ut.» Hun mener det også dreide seg om å nøytralisere en potensielt plagsom sosial kraft. «De fleste sparkede lærerne var svarte og ofte engasjert i lokalmiljøet. Med oppsigelsene knuste byen og delstaten også fagforeningen deres, United Teachers of New Orleans, en av de få som hadde klart å få fotfeste i den fagforeningsørkenen Louisiana er.»

Humanitære lærere

Målet med operasjonen – som Zanders mistenker var planlagt før Katrina og bare ventet på riktig anledning – var et unikt eksperiment: en samtidig forvandling av nesten alle skolene i en storby til charter schools, det vil si privatskoler med offentlig støtte. Disse friskolene er en relativt ny oppfinnelse som blander privat næringsliv (hver skole drives som en bedrift) med det offentlige (skolene er gratis og eierne kan i prinsippet ikke ta ut profitt). Etter først å ha blitt utprøvd i New York, med støtte fra Bill and Melinda Gates Foundation, spredte friskolesystemet seg med lynets hastighet til de fleste amerikanske storbyene, som et vidundermiddel mot skolefrafall i problemområder. Men aldri før hadde det blitt innført samtidig i en hel storby.

I Paul Habans Charter School, en grunnskole i den fjerne forstaden Algiers, henger skolens motto med store bokstaver på veggen i venterommet: «Utholdenhet, ypperlighet, mot, fellesskap.» Et skilt i gangen erklærer: «Vi gjør vårt beste i alt vi gjør.» Og lenger nede i gangen: «Vi tror vi er del av noe større enn oss selv.» Skrittene mine gjaller som i en stille katedral.

Unge, blide Kate Mehok fra New York leder skolen og selskapet Crescent City Schools som driver to skoler i tillegg til denne. «Hver skole får 8500 dollar per elev per år fra delstaten og byen», forklarer hun. «Vi tar inn alle barn uten å diskriminere og vi offentliggjør alle regnskap og resultater. Men ingen forteller oss hvilke læreplaner vi skal følge og hvordan vi skal gjøre det. Så lenge vi når målsetningene, får vi gjøre som vi vil.»

For å erstatte de sparkede lærerne henvendte hodejegerne seg først til Teach for America, en humanitær organisasjon som sender nyutdannede lærere til kriseområder, som oftest i utlandet, for å gi dem arbeidserfaring. I New Orleans blir de ikke værende lenge. Mehok innrømmer at det er «en utskiftning, som i alle bedrifter», men mener at «det er også en mulighet til å få unge lærere som ennå ikke er blitt striglet». Og en mulighet for arbeidsgiverne til å betale dem spartansk, mens de gir seg selv saftige lønninger – Mehok har 120 000 dollar i året, mens mange av kollegene hennes tjener over 200 000 dollar.

Hvordan rekrutterer hun lærerne? «På vanlig måte. Vi legger ut annonser på nettet, kandidatene søker, vi ser på søknaden og innkaller til intervju hvis det er aktuelt. Selvfølgelig kan vi sparke dem hvis de ikke leverer gode resultater, slik de står fritt til å slutte hvis de ikke er fornøyde.»

Musikerne sliter

For elevene er muligheten direktør Mehok snakker om mindre opplagt. Sosialarbeider Ashana Bigard, som gir juridisk bistand til foreldre som har havnet i konflikt med skolen, mener friskolenes politiske suksess skyldes den strenge disiplinen. «De kaller det ’ingen unnskyldning-regelen’», forteller hun. «Barna må gå på rekke og rad som kyllinger. På noen skoler, hvor svarte er i overveldende flertall, har de også avskaffet friminutt. Elevene blir straffet hvis de lener seg mot veggen, legger hodet på pulten eller går med skjorte i ureglementert farge.» Det verste er imidlertid regelen om stillhet i kantina og lunsjpausen, mener hun: «For barn i alderen 4–8 år kan et slikt forbud gå utover den sosiale og emosjonelle utviklingen.»

Bigard misliker charter schools så mye at hun vurderer å flytte fra byen hun ble født i. «Jeg vil at sønnen min skal lære musikk på skolen, men det er ikke mulig her. Det var det før Katrina. På den tiden var det musikk-kurs på alle skolene. Det var der mange musikere underviste. I dag er det slutt. Grandonkelen min, Barney Bigard, var en stor jazz-klarinettist, han spilte med Duke Ellington og Louis Armstrong, men sønnen min har ikke engang tilgang til et instrument.»

I hjembyen til mange store svarte musikere, hvor du hører musikk overalt hvor du går, sier musikernes tøffe hverdag det meste om endringene de siste årene. «Det har alltid vært hardt, men nå er det blitt enda verre», sukker Bennie Pete, grunnleggeren av Hot 8 Brass Band, etter en forrykende konsert. Bandet hans er et av de mest kjente i byen og turnerer verden over. Likevel sliter medlemmene med å få endene til å møtes.

«Folk med mye penger flytter hit. De kjøper hus og hele kvartaler, presser ut de gamle beboerne og gjør livet stadig tøffere for musikerne også», forteller han. «Tidligere spilte vi mye på turistbarene i Frenchmen Street. Nå vil de ikke betale, bare la oss spille for tips, noe vi nekter. Det har aldri før vært så vanskelig å leve av musikken. Vi har småjobber for å holde hodet over vannet – jobber på lager, kjører Uber.»

Hvert år kommer det stadig flere turister (nær 18 millioner i fjor, en ny rekord), men musikerne som turistene klapper så begeistret for, er så fattige at de også må være Uber-sjåfører for turistene og lei ut leilighetene sine på Airbnb.

Pappmasjérekkehus

I New Orleans som andre steder er mangelen på overkommelige boliger gentrifiseringens fremste våpen. Men her skyldes det ikke bare et avregulert boligmarked, men like mye en intens riving. Mellom 2006 og 2014 ble byens fire store arbeiderbydeler, med til sammen 4500 sosialboliger, jevnet med jorda. Også her lå planen klar allerede før Katrina. Siden 90-tallet hadde et føderalt program innført av president Bill Clinton subsidiert riving av sosialboliger for å erstatte dem med «middelinntektsboliger». Med denne gavepakken til eiendomsbransjen ville kommunen New Orleans på begynnelsen av 2000-tallet rive boligblokkene den eide. Men planen møtte for stor motstand. Katrina og gullrush-stemningen i eliten etterpå gjorde det lettere å skride til verks.

Marshall bor i det som engang var murgårdstrøket Calliope i Uptown. Han viser meg hva som gjenstår: små prefabrikkerte rekkehus, satt opp kjapt av en utbygger fra Missouri med bånd til banken Goldman Sachs. Rekkehuset han bor i er del av boligene reservert for sosialhjelpsmottakere, gjenkjennelig på grønnfargen på inngangsdøra. «Naboens er gul, for hun betaler høyere leie. De nekter oss å male den. Dessuten får vi ikke lov til å gjøre noe som helst her, ikke grille, ikke spise utendørs med venner, ikke spille musikk. Vi får heller ikke å sitte på verandaen, noe vi har gjort i denne byen i generasjoner. Målet er at alle skal holde seg for seg selv. Og plantene …» Han ber meg ta på noe skrøpelig grønt som er satt foran huset hans. Plast. Lignende regler finnes også i boligene for de velstående, men uten samme straffereaksjoner.

Marshall raser mot det som er blitt gjort mot det gamle nabolaget hans. Av de rundt 5500 familiene som bodde i Calliope, er bare noen og seksti igjen. «Før kjente alle hverandre. Vi hadde felleshager hvor folk dyrket frukt. Her lærte jeg at når noe ikke fungerer, så fikser vi det sammen. I dag kjenner jeg ikke naboene mine. Over der var det en offentlig park hvor vi pleide å spille musikk. Nå er det et privat sportsområde. For å komme inn må du bli med i klubben. Der borte var det en bar, et vaskeri og flere butikker, alle eid av svarte brødre. Nå finnes bare disse pappmasjérekkehusene.»

Kreativt kaos

Gjennom Stand for Dignity møter Marshall en annen side av gentrifiseringen: Mens husleiene har steget med 50–100 prosent de siste ti årene, mye som følge av avregulering av markedet for ferieboliger og utleie gjennom Airbnb, har minstelønna som de fleste svarte i byen lever på, ikke rikket seg. Den er fortsatt på 7,25 dollar i timen, det laveste lovlige nivået i USA. Flere titalls tusen arbeidere må klare seg så godt de kan på denne almissen, spesielt i byggebransjen og turistindustrien. Mange står opp fire–fem på morgenen for å dra på jobb og kommer hjem om kvelden med 60 dollar i lommen, minus bussbilletten. «Hva slags liv er det? Kan du forestille deg hvilken tilstand vi er i på slutten av uka? Vi ble oversvømt av Katrina, og når alt kommer til alt har vi fortsatt hodet under vann.»

Stand with Dignity er aktive i den nasjonale mobiliseringen for minstelønn på 15 dollar, men i Louisiana kjemper Marshall og kameratene hans i motbakke. I mars avviste delstatssenatet det ørtende forslaget om å øke minstelønna til lusne 8 dollar. Her ser politikerne helst at arbeiderne legger seg på alle fire for arbeidsgiverne. Med alle skatteinsentivene gitt over årene for å smiske med arbeidsgiverne er nå 80 prosent av selskapenes skattegrunnlag fritatt for skatt og avgifter. Da den republikanske guvernøren Bobby Jindal forlot posten i 2016 innrømmet han offentlig: «Sannheten er at vi har skapt en velferdsstat for bedriftene.»

Jon Atkinson har vært med på å starte et investeringsfond spesialisert på «innovative selskaper». Siden i sommer har han ledet The Idea Village, en gruppe «techgründere» som har fått kontorer i øverste etasje på byens museum for samtidskunst, som for å forsegle alliansen mellom penger og god smak. Han tar imot meg i en intens gründerstemning i et åpent kontorlandskap befolket av unge menn med velfriserte skjegg sippende på kaffe i resirkulerbare kopper.

Atkinson flyttet hit fra California i 2007 for å studere. Da han kom hit fant han en by i «et kaos fullt av muligheter», forteller han og sier at han nå tjener 300 000 dollar i året. Når jeg spør hva han mener med kaos og muligheter henter han fram noen businessideologiske gullkorn: «Katrina gjorde alle innbyggerne til gründere. Alle måtte være oppfinnsomme for å overleve. Det har gravert gründerånden inn i DNA-et vårt.»

«Kan du drepe denne byen, kan du drepe hvilken som helst by», sa en innbygger i 2006.6I Spike Lees dokumentar om orkanen Katrina, When the Levees Broke, HBO, 2006. Tolv år senere er en utbygger i ferd med å forvandle World Trade Center i enden av Canal Street til et gigantisk femstjerners hotell. Bystyret har rundhåndet bidratt med 465 millioner dollar til byggingen hvor gentrifiseringens tapere arbeider hardt. På nettsiden forklarer utbyggeren at panoramarestauranten i de to øverste etasjene skal være en «hyllest til Louisianas afro-amerikanske kultur, til musikken, maten og tradisjonene».

Oversatt av redaksjonen

Olivier Cyran er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

For Assange

Neste sak

Narcissusspeilet

Andre saker om USA

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0