Fra Paris 1. desember. Foto: AFP / NTB Scanpix.

Hvorfor nå?

Det finnes utallige grunner for franskmennene til å gjøre opprør: politiske skandaler med underslag og skattesvindel, kutt i offentlige tjenester og gavepakker til de rike. Det store spørsmålet er hvorfor det skjedde akkurat nå?

Det er lenge siden en protestbevegelse har skremt myndighetene så mye som «de gule vestene». Både omfanget, varigheten og besluttsomheten til de involverte har forskrekket regjeringen stort, i tillegg til demonstrantenes vidt forskjellige politiske tilhørighet, yrkesbakgrunn og bosted. Bevegelsen har ikke utspring i tradisjonelle politiske organisasjoner eller fagforeninger, men kommer snarere fra det de styrende kaller «den tause majoriteten», som de ofte hevder at de snakker for og som de ikke forventer noe engasjement fra utover valgdagen.

Barrington Moores klassiske studie av opprør, Injustice – The Social Bases of Obedience and Revolt fra 1978, kan gi en forklaring på hvorfor denne heller spontane og dårlig koordinerte protestbevegelsen har oppstått. Da samfunnsforskerne forsøkte å forstå de store protestene i USA på 1960- og 1970-tallet, skiftet Moore radikalt perspektiv. I stedet for det vanlige spørsmålet om hvorfor folk gjør opprør, spurte han: Hvorfor gjør de det ikke oftere? Der andre forskere trakk fram sosiale ulikheter eller rasediskriminering, påpekte Moore at disse faktorene har vært mer eller mindre konstante opp gjennom historien, uten at det dermed har skapt oppstander. De er nødvendige forutsetninger for opprør, men forklarer ikke hvorfor de bryter ut.

I boka leter han i tysk arbeiderhistorie fra 1848 til slutten av 1930-tallet etter grunnene til at arbeiderne som regel avfant seg med en sosial og politisk orden de kom dårlig ut av, og hva som unntaksvis fikk dem til å gjøre opprør mot den. Hans hovedkonklusjon er at politisk stabilitet hovedsakelig hviler på hvilke gjenytelser de herskende gir til undersåttene: «Uten begrepet gjensidighet – eller bedre, gjensidig forpliktelse, en term som ikke innebærer likhet i byrder eller plikter – blir det umulig å forstå menneskesamfunnet som et resultat av noe annet enn uavbrutt maktbruk og svindel».

Bruddet med denne implisitte samfunnskontrakten forklarer, ifølge Moore, opprørene han studerer. Ofte, bemerker han, kommer bruddet fra teknologiske eller økonomiske endringer som endrer styrkeforholdene og gir anledning til å fjerne tidligere gjenytelser. Deler av samfunnseliten slutter å spille spillet og framstår dermed som illegitime parasitter.

Parasittene i parlamentet

Dagens endringer i arbeidslivet, som har «destabilisert de stabile», ifølge sosiologen Robert Castel,1Robert Castel, Les Métamorphoses de la question sociale. Une chronique du salariat, Fayard, Paris, 1995. Engelsk oversettelse: From Manual Workers to Wage Laborers: Transformation of the Social Question, Transaction, Piscataway (New Jersey), 2002. viser at Moores analyse fortsatt er like aktuell. Mange franskmenn med faste jobber har fått en tøffere hverdag og opplever at de må kjempe for å få endene til å møtes, slik så mange av «de gule vestene» forteller.

Den gradvise nedbyggingen av statens sosiale sikkerhetsnett gjorde livene deres enda vanskeligere. I Frankrike har velferdsordningene vært sentrale for å dempe motsetningene mellom arbeid og kapital. Gode og rimelige offentlige tjenester i hele landet – innen skole, helse, transport og kraft – har bidratt til å unngå de verste konsekvensene av et lønnsforhold som siden andre halvdel av 1970-tallet ikke har gått i arbeidernes favør.

Stadig flere får inntrykk av at beskyttelsen som tidligere ble gitt til alle, nå bare gis til de velstående.

Men de stadige reformene av den franske staten siden midten av 90-tallet har ført til en todeling av de offentlige tjenestene.2Se Laurent Bonelli og Willy Pelletier (red.), L’État démantelé. Enquête sur une révolution silencieuse, Paris, 2010. Forskjellen har vokst mellom sykehusene, domstolene og universitetene i storbyene, og institusjonene i de små og mellomstore byene. Lønnsomhet og konkurransedyktighet synes å ha blitt viktigere enn å redusere sosiale og geografiske ulikheter. Dermed føler mange av brukerne at de er blitt latt i stikken, mens de ansatte ikke lenger er sikre på hva samfunnsoppdraget deres nå går ut på. Stadig flere får inntrykk av at beskyttelsen som tidligere ble gitt til alle, nå bare gis til de mest velstående.

Denne utviklingen bygger opp om den følelsen av urett som Moore beskriver og kan forklare «de gule vestenes» protest mot skatter og avgifter. Bortsett fra at lederne i staten ikke lenger ses som nøytrale dommere, men plasseres sammen med den økonomiske eliten i kategorien «parasitter». Kritikken mot parlamentsmedlemmenes og ministrenes antatte eller reelle forbruk går igjen i rundkjøringene okkupert av «de gule vestene» med flommen av politiske skandaler om underslag, skattesvindel og lyssky avtaler med næringslivsledere de siste årene.

Voldens forklaring

Franske politikere synes også selv å bekrefte denne avstanden til «vanlige folk». 3. juli 2017 sa Emmanuel Macron at «en togstasjon er et sted hvor man møter folk som har lykkes og folk som er ingenting», mens forgjengeren François Hollande på privaten lo av de «tannløse».3Fortalt i Valérie Trierweiler, Merci pour ce moment, Les Arènes, Paris, 2014. Slik viser de at de ikke er særlig representative for det samfunnet de skal representere, og vekker også i mange av medborgerne sine en politikerforakt som nå er blitt så stor at presidenten er blitt skyteskiven for det oppdemmede sinnet med «de gule vestenes» taktfaste rop Macron dégage! – Macron, forsvinn!

Alle partiene synes å ha tapt sin troverdighet og alle blir tatt for å tilhøre «systemet», selv de som har en alternativ politikk. Det forklarer hvorfor ingen partier har klart å ta opp i seg «de gule vestene» og gi protestbevegelsen et annet utløp enn krav om nyvalg.

Politikerforakten viser også hvorfor «de gule vestene» har valgt selvorganisering og direkte aksjoner. De leter ikke etter en politisk eller faglig organisasjon som kan tale deres sak, og tyr ikke til de sedvanlige kanalene for protest. De ønsker å snakke direkte til maktens representanter. Først og fremst i presidentpalasset og lokaladministrasjonene, som enkelte mener de bør innta fysisk. Men også ved å blokkere rundkjøringer, motorveiavkjørsler og bomstasjoner, grenser og drivstofflagre.

Kombinasjonen av en kollektiv følelse av å ha fått nok, manglende megling, direkte aksjoner og politiets maktbruk forklarer i stor grad volden. Det er ingen tvil om at herdede aktivister, spesielt i Paris, har vært involvert i hærværk og sammenstøtene med politiet. Både pressen og myndighetene har gjort et stort nummer av det og pekt på både «autonome anarkister» og høyreekstremister. Men omfanget av disse aksjonene og det vi har fått vite om de som har blitt arrestert, viser at det dreier seg om langt mer enn disse gruppene. På samme vis er det vanskelig å skylde på disse for påtennelsen av kommunehuset i Puy-en-Velay og bomstasjonene i Ciotat og Narbonne, eller de mange voldelige sammenstøtene i store og små byer overalt i Frankrike.

Skjold og køller

For noen år siden sa en politileder til meg: «Det er oss, institusjonen, som i utgangspunktet etablerer voldsnivået. Jo høyere nivå vi setter, jo høyere blir demonstrantenes.» De omfattende arrestasjonene (1723 på 8. desember alene), vannkanonene, de pansrede kjøretøyene, helikoptrene, politihestene, tåregassgranatene (over 10 000 brukt i Paris 1. desember) og gummikuler viser at politiets strategi i desember på ingen måte dempet spenningene.

Disse taktiske valgene skyldes i stor grad det franske politiets «utmerkede isolasjon», som gjør dem uimottakelig for mer smidige og skånsomme teknikker som andre europeiske politistyrker har utviklet.4Olivier Fillieule og Fabien Jobard, «Un splendide isolement. Les politiques françaises du maintien de l’ordre», La Vie des idées, 24. mai 2016. Tjue år med sikkerhetsbesettelse har betydelig utvidet politiets fullmakter og autonomi. Det blir sjeldent stilt spørsmål ved hvordan de håndterer terror, småkriminalitet og opptøyer. Dermed er det franske politiet overbevist om sin egen ekspertise og ser det iblant som fullstendig naturlig å bruke samme hardhendte metoder i helt andre situasjoner. Bildene av videregåendeelever i Mantes-la-Jolie beordret på kne med hendene over hodet, er sjokkerende. Men det er en relativt vanlig praksis i fattige forsteder.

De fleste folkevalgte ber også politiet gå hardt til verks i den tro at det vil lønne seg politisk. For så å frikjenne seg for ansvaret for volden og legge all skylden på les casseurs, bråkmakere, i villige medier som aldri får nok av bilder av vold og ødeleggelser.

Myndighetene ser sannsynligvis ikke at disse handlingene vil få katastrofale konsekvenser for legitimiteten deres. For de etterlater et inntrykk av at politiets skjold og batonger er det eneste som holder dem ved makten. Det forsterker oppfatningen av at autoriteten deres bare hviler på uavbrutt maktbruk og svindel.

Oversatt av redaksjonen

Laurent Bonelli er førsteamanuensis i statsvitenskap, Universitetet Paris-Nanterre.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Økokrigen som forestilling og virkelighet

Neste sak

Bittersøt hjerneretur til Guinea

Andre saker om Frankrike

Kampen om vannet

Den offentlige driften av Frankrikes vannkraftressurser har lenge vært et gode for

0 kr 0