Frykten. Ikke frykten for å tape valg, mislykkes med en «reform» eller at aksjekursene skal falle. Snarere frykten for opprør, revolt og avsettelse. Det er et halvt århundre siden de franske elitene sist følte noe lignende. Lørdag 1. desember ble mange av dem skrekkslagne. «Folk må gå hjem med en gang», ropte den kjente journalisten Ruth Elkrief forskrekket på BFM TV. I bakgrunnen rullet det bilder av «gule vester» fast bestemt på å kreve et bedre liv.
Noen dager senere avslørte en journalist fra næringslivsavisen L’Opinion i en tv-debatt hvor hard stormen var: «Alle de store konsernene vil dele ut bonuser, for de er virkelig redde for å plutselig få hodene på påler. Etter denne fryktelige lørdagen med alt hærverket, ringte de store selskapene sjefen for [arbeidsgiverforeningen] Medef og sa: ‘Du må gi dem det de vil ha! For ellers …’ De følte seg truet, fysisk.»
Direktøren for et meningsmålingsinstitutt, som satt ved siden av journalisten, fortalte at «næringslivslederne er svært bekymret» og snakket om en stemning «som ligner på den jeg har lest om i 1936 eller 1968. På et tidspunkt må man si til seg selv: Det er bedre å gi slipp på store summer enn å miste det vesentlige».1«L’info du vrai», Canal Plus, 13. desember 2018. Etter en rekke uforutsette streiker og fabrikkokkupasjoner i 1936, ga arbeidsgiverne «etter på alle punkter», ifølge daværende generalsekretær i fagforbundet CGT, Benoît Frachon.
Fra dannelse til raseri
En slik nedsmelting i samfunnets øverste lag er sjelden, men historien har også vist at de som har følt frykt tilgir verken de som skremte dem eller de som var vitne til frykten.2Se Louis Bodin og Jean Touchard, Front populaire, 1936, Armand Colin, Paris, 1961. «De gule vestene» – en vedvarende, uhåndgripelig, lederløs protestbevegelse som snakker et språk som er ukjent for institusjonene, er gjenstridig på tross av hardhendt politi, og populær tross en ondsinnet mediedekning fokusert på vold og hærverk – har framprovosert en reaksjon vi har sett gjenta seg opp gjennom historien. I øyeblikk med sosial utkrystallisering, med utilslørt klassekamp, må alle velge side. Sentrum forsvinner. Og da glemmer selv de mest liberale og dannede sine vante fraser om mangfold og toleranse.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Grepet av frykt mister de sin taktfullhet, slik som når Alexis de Tocqueville skriver om revolusjonen i juni 1848 i sine memoarer. De lutfattige arbeiderne i Paris ble den gang massakrert av soldater sendt mot dem av borgerskapet ved makten, som var overbevist om at «kun kanoner kan løse århundrets store spørsmål».3 Auguste Romieu, Le Spectre rouge de 1852, Ledoyen, Paris, 1851, sitert i Christophe Ippolito, «La fabrique du discours politique sur 1848 dans L’Éducation sentimentale», tidsskriftet Op. Cit., nr. 17, Pau, 2017. I sin beskrivelse av sosialistlederen Auguste Blanqui glemte Tocqueville all sin finfølelse: «Han så syk, ond og ussel ut, skittenblek, det var utseendet til en muggen kropp […]. Han framsto som om han hadde bodd i kloakken og nettopp kommet opp. Han virket på meg som en slange man holder etter halen.»
Samme forvandling av dannelse til raseri finner vi under Pariskommunen i 1871. Det skjedde med mange intellektuelle og kunstnere, også de som kalte seg progressive (men helst i roligere tider). Poeten Leconte de Lisle raste mot «dette forbundet av alle deklasserte, udugelige, misunnelige, mordere, tyver». For Gustave Flaubert, ville «det fremste botemiddelet være å avskaffe allmenn stemmerett, denne skammen mot den menneskelige ånd». Beroliget av straffen (20 000 døde og nær 40 000 arresterte), trakk Émile Zola en lærdom for folket i Paris: «Det blodbadet de nettopp har tatt seg, var kanskje en grusom nødvendighet for å dempe feberen.»4Paul Lidsky, Les Écrivains contre la Commune, La Découverte, Paris, 1999 (1970).
7. januar i år hadde Luc Ferry, doktor i filosofi og statsvitenskap og tidligere utdanningsminister, kanskje disse uttalelsene in mente da han sa at politiet var for snille mot «de gule vestene» og ba fredens voktere «bruke våpnene en gang for alle [mot] disse morderne, disse drittsekkene fra ytre høyre eller ytre venstre eller fra forstedene som kommer for å banke opp politiet». Så gikk Ferry for å spise en bedre lunsj.
Felles front
Vanligvis består maktfeltet av atskilte og ofte konkurrerende bestanddeler: toppbyråkrater, intellektuelle, næringslivsledere og journalister, konservativt høyre og moderat venstre. I denne trivelige rammen bytter de på å holde på makten etter fininnstilte demokratiske ritualer (valg, så dvale). I Lille 26. november 1900 dissekerte den franske sosialistlederen Jules Guesde dette politiske spillet som gjorde at «kapitalistklassen» klarte å holde på makten så lenge: «Vi er delt i et progressivt borgerskap og et republikansk, et geistlig og et fritenkende, slik at en tapende fraksjon alltid kan erstattes av en motstander fra samme klasse. Det er en båt med vanntette skott som kan ta inn vann på den ene siden og likevel ikke synke.» Havet kan ikke desto mindre bli urolig og skipets stabilitet truet. I så fall må man utsette kranglene og danne felles front.
Overfor «de gule vestene» har «borgerskapet» gjort nettopp det. Deres sedvanlige talspersoner, som i roligere tider passer på å holde en fasade av meningsmangfold, har samstemt stemplet demonstrantene som en flokk rasister, antisemitter, homofobe, bråkmakere og konspirasjonsteoretikere, og ikke minst uvitende. «’De gule vestene’: vil idiotiet seire?» spurte Le Point-redaktør Sébastien Le Foll 10. januar. «De sanne ‘gule vestene’ slåss uten å tenke seg om, uten å tenke», mente kommentator Bruno Jeudy 8. desember. «De laveste instinktene vinner på bekostning av elementær dannelse», skrev debattredaktøren i Le Figaro, Vincent Trémolet de Villers, 4. desember.
Klassekrig i kommentarfeltene
For disse «opprørske dustene», som Libération-journalisten Jean Quatremer kaller dem, ledet av et «hatefullt mindretall», ifølge mediedirektøren Denis Olivennes, har startet en «bølge av sinne og hat» (leder i dagsavisen Le Monde) der «horder av undermålere og tyver […] like tæret av bitterhet som av lopper» (journalist Franz-Olivier Giesbert) gir fritt utløp for sine «skadelige drifter» (Hervé Gattegno, redaktør for Journal du dimanche). «Hvor mange døde vil disse nye dustene ha på samvittigheten?» advarer kommentatoren Jacques Julliard. Også Bernard-Henri Lévy er bekymret for et «nakent hat som er blindt for sin egen vilje», men nedlot seg til å signere et opprop i Le Parisien for å be «de gule vestene» «forvandle sinne til debatt». Uten suksess. Men, takk Gud, sukker filosofen Pascal Bruckner, «politiet har bevart hodet kaldt og reddet Frankrike» fra «barbarene» og «den hettekledde pøbelen».5Henholdsvis Twitter 29. desember, Marianne 9. januar og 4. desember, Le Point 13. desember og 10. januar, Le Journal du dimanche 9. desember, Le Figaro 7. januar, Le Point 13. desember, Le Parisien 7. desember, Le Figaro 10. desember.
Forsøket på å fjerne flertallet av befolkningen fra politikken har åpenbart feilet.
Et helt univers – fra De grønne til restene av Sosialistpartiet, fra fagforeningen CFDT til programlederne på France Inter – har funnet sammen for å knuse politikere og andre som våger å vise sympati med bevegelsen. Ifølge dem angriper sympatisørene demokratiet når de ikke deler deres egen forskrekkelse. De bruker også et gammelt knep mot dem, nemlig å spore opp alt som kan forbinde en talsperson for «de gule vestene» med noe noen på ytre høyre en eller gang har sagt. Etter samme logikk burde de også oppfordre til vold mot journalister, ettersom høyreradikale Marine Le Pen har uttalt at vold mot journalister er «selve negasjonen av demokratiet og respekten for den andre som er en forutsetning for konstruktiv meningsutveksling, demokratisk og sosialt liv»?
Aldri har utbruddene til den borgerlige blokken som utgjør Macrons velgerfundamentet,6Se Bruno Amable, «Sosial majoritet, politisk minoritet», Le Monde diplomatique, mars 2017, og Bruno Ambable og Stefano Palombarini, L’Illusion du bloc bourgeois. Alliances sociales et avenir du modèle français, Raisons d’agir, Paris, 2017. framstått så grelle som 16. desember da Le Monde publiserte det empatiske portrettet av en famille av «gule vester» med tittelen «Arnaud og Jessica: å leve på én euro». Flere tusen illsinte kommentarer oversvømte nettutgaven. «Ikke et spesielt smart par … Er ikke den virkelige nøden i noen tilfeller mer kulturell enn økonomisk?» mente en leser. «De fattiges patologiske problem er evnen til å leve over evne», skrev en annen. «Ikke se for deg forskere, ingeniører eller oppfinnere. Disse fire barna vil bli som foreldrene: en byrde for samfunnet», fastslår en tredje. «Men hva forventer de av presidenten?» raser en annen igjen. «At han hver dag skal dra til Jessica og passe på at hun tar pillen?!»
Journalisten bak portrettet ble skremt av «flommen av angrep» med «paternalistiske overtoner».7Faustine Vincent, «Pourquoi le quotidien d’un couple de ‘gilets jaunes’ dérange une partie de nos lecteurs», Le Monde, 20. desember 2018. Det dreide seg imidlertid ikke om en familiekrangel: Leserne av en avis kjent for å være moderat tonet plutselig flagg for klassekrig.
Politisk marginalisering
«De gule vestene» viser i praksis nederlaget til et prosjekt som ble startet på slutten av 1980-tallet og siden har blitt frontet av mange sosialliberalister, nemlig ideen om et enerådende sentrum. Gjennom å ekskludere de lavere samfunnslagene fra den offentlige debatten og de politiske institusjonene skulle man legge bak seg alle ideologiske krampetrekninger. De lavere lagene var fortsatt i flertall, men de var for vinglete, derfor måtte de vike plassen – all plassen – for de dannede høyere oppe i samfunnet.
Ideen ble realisert med det franske sosialistpartiets økonomiske innstramminger i 1983, Labours nyliberale kontrarevolusjon i New Zealand i 1984, så «den tredje vei» på slutten av 90-tallet med Tony Blair, Bill Clinton og Gerhard Schröder. Da sosialdemokratene kveilet seg sammen i statsapparatene, inntok mediene og bedriftsstyrene med den største selvfølge, henviste de arbeiderklassen som engang hadde vært deres grunnfjell, til utkanten av politikken. I USA var det knapt sjokkerende da Hillary Clinton sa til sine velbeslåtte pengegivere at Trumps arbeiderklassevelgere var «en kurv av forkastelige».
Bare fire prosent av nye boligeiere i Paris hvert år er arbeidere eller vanlige arbeidstakere.
Situasjonen er ikke mye bedre i Frankrike. Allerede for 17 år siden forklarte Dominique Strauss-Kahn, sosialisten mange i Macrons krets har gått i lære hos, at venstresiden burde basere seg på «en mellomgruppe, i stor grad bestående av forstandige, opplyste og utdannede arbeidstakere, som utgjør grunnvollen i vårt samfunn. De sørger for stabilitet, på grunn av […] deres oppslutning om ‘markedsøkonomien’». Skjebnen til de andre, de mindre forstandige, var forseglet: «Av den fattigste gruppen kan vi dessverre ikke alltid forvente en fredelig deltakelse i det parlamentariske demokratiet.»8Dominique Strauss-Kahn, La Flamme et la Cendre, Grasset, Paris, 2002. Se Serge Halimi, «Flamme bourgeoise, cendre prolétarienne», franske Le Monde diplomatique, mars 2002.
Av den grunn burde man bare bry seg om disse delene av befolkningen når det var valg, mente Strauss-Kahn, og det mest for å bebreide dem for oppslutningen til ytre høyre. Etter det skulle de gå tilbake til intet og usynlighet – veitrafikklovene hadde ennå ikke pålagt alle bileiere å eie en gul vest.
Den liberale fornuften
Kahns strategi har fungert. De lavere klassene er blitt ekskludert fra den politiske representasjonen. Den allerede lave andelen folkevalgte med bakgrunn som arbeidere eller vanlige arbeidstakere har sunket med 60 prosent de siste femti årene. De er også utestengt fra bysentrene, bare fire prosent av nye boligeiere i Paris hvert år er arbeidere eller vanlige arbeidstakere: Paris i 2019 ligner Versailles i 1789. Og ikke minst er de ekskludert fra tv-skjermene: 60 prosent av alle som er med på nyhetssendinger tilhører de 9 prosent høyst utdannede yrkesaktive.9 «Baromètre de la diversité de la société française. Vague 2017», Conseil supérieur de l’audiovisuel, Paris, desember 2017.
Disse klassene eksisterer ikke for Macron. For ham er Europa bare et «gammelt kontinent av småborgere som søker tilflukt i sin materielle komfort».10 «Emmanuel Macron-Alexandre Duval-Stalla-Michel Crépu, l’histoire redevient tragique (une rencontre)», La Nouvelle Revue française, nr. 630, Paris, mai 2018. Men nå har denne utslettede verdenen – der folk er erklært uimottakelige for skole og utdanning og dermed ene og alene skyldig i sin skjebne – dukket opp under Triumfbuen og på Champs-Élysées (se kart på midtsidene). Forvirret og fortvilt stilte statsråd Jean-Éric Schoettl sin diagnose på nettavisen til Le Figaro 11. januar: «tilbakefall til en primitiv form for klassekamp».
Forsøket på å fjerne flertallet av befolkningen fra politikken har åpenbart feilet, samtidig har en annen del av programmet, nemlig å utviske de synlige forskjellene mellom høyre og venstre, uventet vunnet fram. Ideen som ble framherskende etter Berlinmurens fall i 1989, var å marginalisere alle standpunkt som var kritiske til den liberale fornuften ved å stemple dem som ekstreme. Politisk legitimitet skulle ikke lenger hvile på en måte å se verden på – kapitalistisk eller sosialistisk, nasjonalistisk eller internasjonalistisk, konservativ eller emansipatorisk, autoritær eller demokratisk – men på skillet mellom fornuftig og radikal, åpen og lukket, liberal og populistisk. Når «de gule vestene» nekter å skille mellom høyre og venstre, slik flere yrkespolitikere bebreider dem for, gjentar de i arbeiderklassen den utviskningspolitikken som den borgerlige blokken har ført i tiår.
Illiberale Macron
I vinter har krav om rettferdig skattlegging, bedre levekår og protest mot regjeringens autoritære tendenser havnet i forgrunnen, men kampen mot lønnsutbytting og spørsmålet om eierskapet av produksjonsmidlene er i stor grad fraværende. Verken gjeninnføring av formuesskatten eller fartsgrense på 90 km/t på sideveier, strengere kontroll med parlamentsmedlemmenes pengebruk, eller selv forslaget om å kunne avholde folkeavstemning på initiativ fra borgerne, vil gjøre noe med selskapenes makt over lønnsmottakerne, globaliseringen, den manglende folkesuvereniteten i EU eller gi en grunnleggende inntektsomfordeling.
Åpenbart lærer protestbevegelsene underveis. De setter seg nye mål etter hvert som det dukker opp uforutsette hindringer og uventede anledninger: Da stenderforsamlingen ble samlet i 1789 var det bare en håndfull republikanere i Frankrike. Å vise sin solidaritet med «de gule vestene» er dermed å bidra til at deres aksjoner skal utvikle og fordype seg enda mer i retning av rettferdighet og frigjøring. Vel vitende om at andre jobber for en motsatt utvikling og håper at sinnet vil gi et oppsving til ytre høyre i EU-valget i mai.
Den politiske isoleringen av «de gule vestene» bidrar til et slikt utfall, spesielt når regjeringen og mediene gjør alt de kan for å diskreditere dem ved å overdrive omfanget av forkastelige, men isolerte utsagn eller handlinger. Hvis diskrediteringen lykkes vil det styrke strategien Macron har hatt siden 2017 om å framstille politikken som en konfrontasjon mellom liberalere og populister.11 Se Serge Halimi, «Folket velger, kapitalen bestemmer», Le Monde diplomatique, september 2018 Med denne motsetningen kan presidenten røre sammen både høyre- og venstreopposisjonen, så knytte enhver hjemlig opposisjon til en «populistinternasjonal», som ifølge ham ikke bare består av ungarske Viktor Orbán og italienske Matteo Salvini, men også polske konservative og britiske sosialister, venstrepartiet La France insoumise og tyske nasjonalister.
Den franske presidenten må likevel løse et paradoks. Hans sosiale fundament er såpass lite at han ikke kan «reformere» arbeidsledighetstrygden, pensjonene og offentlig sektor uten autoritære handlinger, politibrutalitet og «en stor debatt om innvandring». Etter å ha langet ut mot planetens «illiberale» regjeringer vil Macron i så fall ende opp med å plagiere dem.
Oversatt av redaksjonen
Serge Halimi og Pierre Rimbert er ansvarlig redaktør og redaksjonsmedlem, franske Le Monde diplomatique.
- 1«L’info du vrai», Canal Plus, 13. desember 2018.
- 2Se Louis Bodin og Jean Touchard, Front populaire, 1936, Armand Colin, Paris, 1961.
- 3Auguste Romieu, Le Spectre rouge de 1852, Ledoyen, Paris, 1851, sitert i Christophe Ippolito, «La fabrique du discours politique sur 1848 dans L’Éducation sentimentale», tidsskriftet Op. Cit., nr. 17, Pau, 2017.
- 4Paul Lidsky, Les Écrivains contre la Commune, La Découverte, Paris, 1999 (1970).
- 5Henholdsvis Twitter 29. desember, Marianne 9. januar og 4. desember, Le Point 13. desember og 10. januar, Le Journal du dimanche 9. desember, Le Figaro 7. januar, Le Point 13. desember, Le Parisien 7. desember, Le Figaro 10. desember.
- 6Se Bruno Amable, «Sosial majoritet, politisk minoritet», Le Monde diplomatique, mars 2017, og Bruno Ambable og Stefano Palombarini, L’Illusion du bloc bourgeois. Alliances sociales et avenir du modèle français, Raisons d’agir, Paris, 2017.
- 7Faustine Vincent, «Pourquoi le quotidien d’un couple de ‘gilets jaunes’ dérange une partie de nos lecteurs», Le Monde, 20. desember 2018.
- 8Dominique Strauss-Kahn, La Flamme et la Cendre, Grasset, Paris, 2002. Se Serge Halimi, «Flamme bourgeoise, cendre prolétarienne», franske Le Monde diplomatique, mars 2002.
- 9«Baromètre de la diversité de la société française. Vague 2017», Conseil supérieur de l’audiovisuel, Paris, desember 2017.
- 10«Emmanuel Macron-Alexandre Duval-Stalla-Michel Crépu, l’histoire redevient tragique (une rencontre)», La Nouvelle Revue française, nr. 630, Paris, mai 2018.
- 11Se Serge Halimi, «Folket velger, kapitalen bestemmer», Le Monde diplomatique, september 2018
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
