Etter at De grønne vant ti prosent av setene i EU-parlamentet i EU-valget i mai, har den gamle debatten om hvor miljøbevegelsen står politisk dukket opp igjen. Står de til venstre, slik de fleste koalisjonene de har inngått i så langt antyder? Eller hører det til på høyresiden, slik flere tidligere miljølederes støtte til Macron i Frankrike (Daniel Cohn-Bendit, Pascal Canfin, Pascal Durand) og visse koalisjoner med de konservative i Tyskland antyder?
I utgangspunktet er liberalisme og miljøvern et uforenlig par. I 2003 konkluderte en så sentral liberal teoretiker som Milton Friedman at «forurensingsproblemet er bare et røykteppe. […] Vi forurenser når vi puster. Vi kan ikke stenge fabrikkene for å fjerne alle CO2-utslipp i atmosfæren. Da kan vi henge oss etterpå!»1Intervju med Henri Lepage i Politique internationale, nr. 100, Paris, sommer 2003. Ti år før ham hadde Gary S. Becker, en annen vinner av «nobelprisen» i økonomi som gikk i strupen på det man ennå ikke hadde begynt å kalle «miljømoralisme», ment at «arbeidslovgivningen og miljøvernet er drevet for langt i de fleste industrialiserte land». Men han hadde håp: «Frihandel vil sette en stopper for noen av disse overdrivelsene, ettersom den vil tvinge alle til å være konkurransedyktige i møte med import fra utviklingsland».2Gary S. Becker, «Nafta: The pollution issue is just a smokescreen», Business Week, 9. august 1993.
Frykten for planetens framtid har gjenreist den lenge bannlyste termen proteksjonisme.
I forlengelsen er det lett å forstå at frykten for planetens framtid har gjenreist den lenge bannlyste termen proteksjonisme. I en valgkampdebatt i Frankrike sa til og med listetoppene til sosialistene og de grønne, nesten med samme ord som høyreradikale Marine Le Pen, at de ville ha «en proteksjonisme langs EUs grenser».3France 2, 22. mai 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Det er ikke vanskelig å se hva konsekvensene av en slik kursendring må bli, når vi vet at frihandel er prinsippet unionen i sin tid ble grunnlagt på og at det er den økonomiske motoren for det mektigste EU-landet, Tyskland.
Alle vet nå at lovprisningen av lokale produsenter, kortreiste varer og lokal resirkulering av avfall ikke er forenlig med en produksjons- og handelsform som utvider «verdikjedene», det vil si sender stadig flere konteinerskip fram og tilbake over verdenshavene lastet med produkter eller deler «som det ikke er uvanlig at krysser Stillehavet tre–fire ganger før de havner i butikkhyllene».4Ben Casselman, «Trade War Starts Changing Manufacturers in Hard-to-Reverse Ways», The New York Times, 31. mai 2019.
De kommende ukene vil det ikke skorte på anledninger for De grønne til å vise med handling at de er imot miljøødeleggende frihandel. EU-parlamentarikerne skal snart ratifisere – eller forhåpentligvis forkaste – en frihandelsavtale med fire latinamerikanske land, deriblant Brasil og Argentina (EU-Mercosur), en annen med Canada (CETA) og en tredje med Tunisia (DCFTA). Først etter det vil vi se om en «grønn bølge» virkelig farer over kontinentet.
Oversatt av redaksjonen
- 1Intervju med Henri Lepage i Politique internationale, nr. 100, Paris, sommer 2003.
- 2Gary S. Becker, «Nafta: The pollution issue is just a smokescreen», Business Week, 9. august 1993.
- 3France 2, 22. mai 2019.
- 4Ben Casselman, «Trade War Starts Changing Manufacturers in Hard-to-Reverse Ways», The New York Times, 31. mai 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal