/

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut fra identitetskategorier, hvor alle konflikter tolkes som uttrykk for «privilegier».

Den amerikanske venstresiden har gått i front mot Trump, mot hans økonomiske og sosiale politikk og hans stadige rasistiske uttalelser. Men disse progressive aktivistene har sjelden bakgrunn fra arbeiderklassen. De fleste av dem har nokså høy utdannelse og har som regel blitt formet politisk i et sosialt miljø som produserer flere ledere enn fabrikk- og servicearbeidere. Som amerikanere flest bor de ofte i relativt homogene områder hvor de omgås likesinnede i gjensidig bekreftende enklaver, som regel nær steder laget for dem (restauranter og kafeer, kunstgallerier, museer, konserthaller og universiteter). Høyskolene og universitetene de har studert på har også hatt en sosial funksjon utover selve utdannelsen. Årene de har tilbragt på universitetsområdene har gitt dem formende sosiale erfaringer på avstand fra foreldrenes umiddelbare autoritet. Her har de fått nye perspektiver, vennenettverk og blitt seksuelt modne blant likesinnede.

Som i mange andre land, har universitetene ofte fungert som inkubatorer for sosiale og politiske opprør, spesielt i etterkrigstiden, da amerikanske studenter spilte en avgjørende rolle i borgerrettsbevegelsen, kampen for rettigheter for kvinner og seksuelle minoriteter, så vel som i protestene mot Vietnam-krigen. Universitetsområdene har tradisjonelt fungert som en slags base camp for sosiale bevegelser og en boot camp for aktivister. En rekke vidt forskjellige radikale politiske strømninger har funnet fruktbar jord på universitetene, men siden 1980-tallet har identitet knyttet til rase, klasse og kjønn blitt et stadig mer dominerende prisme for å forstå samfunnet. Og på 90-tallet slo «identitetsdiskursen» ut i full blomst på de humanistiske fakultetene, drevet fram av utviklingen innen cultural studies.1Rogers Brubaker, «Beyond ‘Identity’», i Ethnicity Without Groups, Harvard University Press, Cambridge, 2004.

Mikroaggresjon

Selv om identitetspolitikken er tydelig til stede i andre institusjoner, som kunsten, filantropien og mediene, har universitetet i lang tid vært dens institusjonelle bastion. Høyere utdanning har vært en av de få institusjonene i det amerikanske samfunnet hvor venstreideer ikke bare har blitt akseptert, men også fått utfolde seg nokså fritt og også fått innflytelse, spesielt på de samfunnsvitenskapelige og humanistiske fakultetene.2Se David L. Kirp, Shakespeare, Einstein, and the Bottom Line: The Marketing of Higher Education, Harvard University Press, 2003.

En slags gruppeterapi for å pleie de psykologiske sårene skapt av klasseforholdene.

Mens en reaksjonær offensiv har slått innover resten av samfunnet siden 80-tallet, kan det virke som mange studenter og professorer har svart med å skalke lukene til universitetene sine for å verne områdene de ennå har kontroll over fra forurensning fra rasismen og homofobien som ifølge dem gjennomsyrer hele samfunnet. Rasismen trengte de imidlertid ikke lete lenge etter for å finne, ettersom de fleste amerikanske universitetene helt fra starten av har utøvd rase- og kjønnsdiskriminering. Noen av de mest anerkjente (Harvard, Georgetown, Yale, Brown) tjente i begynnelsen direkte og betydelig på slavearbeid og slaveøkonomien.3Se Leslie M. Harris et. al., Slavery and the University: Histories and Legacies, University of Georgia Press, Athens, 2019. Og Craig Steven Wilder, Ebony and Ivy: Race, Slavery, and the Trouble History and America’s Universities, Bloomsbury Press, New York, 2013.

Men i identitetenes tidsalder har institusjonenes historiske arv ikke vekket aktivistenes interesse. De er mer opptatt av den sosiale dynamikken på universitetsområdene, hvor de har gått i rette med undervisningen og pensum, dynamikken i forelesningene, eller «mikro-aggresjonen» i hverdagen på universitetene. Mikroaggresjon er en betegnelse på spenningene og lavintensitetskonfliktene som dukker opp når studenter med stigmatisert sosial bakgrunn føler seg forulempet av det de oppfatter som intensjonelle eller ikke-intensjonelle ydmykende eller fornærmende utsagn fra personer i autoritetsposisjon eller fra medstudenter med en mer privilegert bakgrunn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Disse konfliktene virker delvis å skyldes vanskene med å få studenter fra vidt forskjellige sosiale miljøer til å bo sammen og omgås i et relativt lite samfunn. De siste årene har mange av de mest velstående private universitetene økt den økonomiske støtten til akademisk dyktige studenter fra beskjedne kår som ikke har råd til de absurd høye skolepengene. Å samle mange unge med vidt forskjellig bakgrunn og livserfaring har naturlig nok økt sannsynligheten for personkonflikter, som ofte tolkes som mikroaggresjon.

Frigjort fra ansvar

For å unngå problemer, spesielt av juridisk art, må universitetsledelsen styre institusjonen med stø hånd. Den minste feilkommunikasjon, en dårlig beslutning eller et uheldig utsagn kan få eksplosive konsekvenser. For å unngå å tråkke på noens følelser arrangeres det en rekke workshops og kurs for studenter, professorer og administrasjonen, med «toleranse», «forskjell» og «sensibilitet» som nøkkelord. Dermed trenger ikke studenter som vil vise sitt engasjement for sosial rettferdighet å ty til tidligere generasjoners politiske praksis, som å organisere for kollektiv handling, bygge varige organisasjoner, henvende seg til folk utenfor universitetene, finne fellesskap og enhet med andre eller å overbevise dem om å endre seg. Nå kan aktivisme bestå i å framheve sosial «forskjell» som en verdi i seg selv, og å «fordømme» andres ignoranse og ufølsomhet.

På de fleste prestisjeuniversitetene har mange studenter og professorer selv bakgrunn fra de øverste samfunnslagene. Og når de ikke har det, ser de fortsatt fattigdom, sosial degradering og diskrimineringen i samfunnet fra sin komfortable posisjon på de staselige universitetsområdene. De føler et dypt ansvar, og iblant også skyld, overfor de som har blitt ekskludert fra denne verdenen. Men sett gjennom raseprismet blir sosiale ulikheter forstått som et resultat av «hvites privilegium» snarere enn klassedominans. Gjennom offentlig å vedkjenne sine «privilegier» (rase, kjønn, seksuell orientering) ser studentene og professorene seg (i det minste delvis) som frigjort fra ansvaret som følger med disse fordelene – som om de har trukket et «arrestanten løslates»-kort. Denne praksisen ligner et sosialt spill der man får hederspoeng fra sine likesinnede for å gjøre andre bevisst eller skamfulle over sine privilegier, en handling som i det minste midlertidig unndrar dem for anklager om å utnytte disse privilegiene.

Akademisk sofa-aktivisme

Denne typen politisk atferd er mest utbredt på universitetene, men virkningene er synlige langt utenfor og spesielt på sosiale medier. Anonymiteten nettet tilbyr åpner for en slags aktivisme gjennom offentlig uthenging av motstandere, en aktivisme som ikke søker oppslutning gjennom felles interesser, men snarere ved å rasle med frykten for å bli stigmatisert foran alles øyne. Nettuthenging er en sosial praksis, i den forstand at den gir de som driver med den sosial anerkjennelse og oppmuntring fra andre utøvere. «I mange tilfeller synes målet med uthengingen å være gleden av å være sammen på nettet med så mange andre som er enige», bemerker filosofiprofessoren Kathryn J. Norlock.4Kate Norlock, «Online Shaming», Social Philosophy Today, nr. 33, 2017.

Det hele ligner middelalderens charivari, et ritual med offentlig ydmykelse for å straffe overskridende atferd eller håndheve lokale skikker. Charivari rettet seg som oftest mot folk i lokalsamfunnet som hadde inngått sosialt uakseptable ekteskap eller begått ekteskapsbrudd. Her ble ofrene marsjert gjennom byen i en narreparade, ofte plassert bak fram på et esel og tvunget til å gå med latterlige klær, mens innbyggerne bråkte så mye de kunne rundt dem. «Folk kan bli fordømt for ytringer eller handlinger som er sexistiske, rasistiske og lignede», sier forfatteren Asam Ahmad. «Siden fordømmelsene ofte er offentlige, legger de opp til en akademisk sofa-aktivisme, hvor fordømmelsen er et mål i seg selv. Det som gjør denne fordømmelseskulturen så giftig er ikke nødvendigvis frekvensen, men snarere selve fordømmelsens vesen og utførelse. Å fordømme noen på Twitter og Facebook er ikke bare en privat interaksjon mellom to individer: Det er en offentlig framvisning der folk kan vise fram sitt vidd og sin politiske renhet.»5Asam Ahmad, «A note on call-out culture», Briarpatch Magazine, Regina (Canada), 2. mars 2015.

Strippet klassebegrep

Identitetsprismet skapt på universitetene sprer seg nå til politiske ytringer og praksis på hele den amerikanske venstresiden, og blir stadig mer bestemmende for hvordan den oppfatter samfunnet. Et godt eksempel på måten klasse blir sett gjennom identitetslinsen er Class Action, en liten nonprofitt-organisasjon i Boston. Organisasjonen ble startet av to kvinner med vidt forskjellig sosial bakgrunn: Den ene vokste opp i en borgerlig familie og fikk en stor arv, den andre kom fra arbeiderklassen og hadde lang fartstid som fredsforkjemper, feminist og lesbisk aktivist. Sammen med fire andre fra ulike bakgrunner startet de en «gruppe for dialog på tvers av klassene» som møttes seks timer i uka i seks år.6«How we got started», Class Action, https://classism.org.

Hva vil en kamp for inkludering innebære når nesten alle står i fare for å bli ekskludert?

I 2001 ble Class Action en mal for andre initiativ landet rundt, som de holder workshops for. De holder også kurs for stiftelser, foreninger, religiøse organisasjoner, privatskoler og universiteter (på nettsiden listes det opp 57 høyere utdanningsinstitusjoner). Workshopene har tre hovedmål: «bygge broer mellom folk fra ulike klasser», hjelpe folk å overvinne psykologisk smerte forårsaket av klasseidentitet og -erfaring, og å redusere «klassismen» i arbeidslivet og utdanningsvesenet.

Det er ingenting galt med å hjelpe borgere å takle en sosial situasjon de ofte kan ha en begrenset forståelse av. Men det er ikke lett å se hvordan denne typen engasjement vil bedre situasjonen for arbeiderklassen. Klassebegrepet synes her fullstendig strippet for den kollektive dynamikken og de sosiale konfliktene det impliserer. Dermed blir det hele til en slags gruppeterapi for å pleie de psykologiske sårene skapt av klasseforholdene. Og nyordet «klassisme», avledet fra termer som «rasisme» og «sexisme», brukes nesten utelukkende om fordomsfulle holdninger og ytringer, som snobberi eller klasseforakt, snarere enn materiell ekspropriering av arbeid i en kapitalistisk samfunnsorden. Det er vanskelig å se hvordan det «å bygge broer» mellom rike og fattige vil løse problemet med sosiale ulikheter.

Solidaritet i fagbevegelsen

Det dreier seg her egentlig ikke om interseksjonalitet, et begrep som ofte blir brukt til å fortrenge klasseperspektivet ved å mene at alle uttrykk for sosial identitet og sosiale skiller er like viktig og må inkluderes i enhver sosial forklaringsramme. For til forskjell fra i Europa, har de fleste amerikanere bare et vagt begrep om klasse, som følge av det stadige mantraet om USAs klasseløshet. Dermed virker andre typer sosiale skiller som mer åpenbare årsaker til splittelse og ulikhet.

For eksempel virker det åpenbart at politivolden mot svarte menn er raserelatert – ikke minst på grunn de mange videoene som sirkulerer på nettet av svarte menn som bankes opp av politiet. Men som statsviteren Cedric Johnson bemerker er «raseprismet ikke en tilstrekkelig forklaring på dagens politivoldkrise, der svarte er overrepresenterte, men ikke utgjør majoriteten av ofrene. I 2015 drepte politiet 1138 mennesker i USA, av dem var 581 hvite, 306 svarte, 195 latinamerikanske, 24 asiatiske eller innfødte fra stillehavsøyene, 13 amerikanske urfolk og 27 med ukjent etnisitet. […] Arbeidsledige, hjemløse og de som arbeider i den uformelle økonomien eller bor i områder hvor denne økonomien er dominerende, har høyere sjanse for å bli regelmessig overvåket, trakassert og arrestert. Aktivistene i Black Lives Matter hevder at svarte er utsatt for en målrettet urett, mens straffestatens vold i realiteten rammer hele arbeiderklassen. Hva har man å vinne med politiske slagord som ekskluderer visse ofre og dermed begrenser det potensielle sosiale fundamentet for progressive reformer?»7Cedric Johnson, «The Panthers can’t save us now», Catalyst, vol.1 nr. 1, New York, våren 2017.

Eksempelet viser grensene for en forståelse som synes å fjerne enhver mulighet for solidaritet mellom hvite og svarte. Et problem med identitets- og forskjellspolitikken er at den implisitt eller eksplisitt benekter at solidaritet ikke bare er en vesentlig menneskelig verdi, men også er en primærkilde til sosial makt for de som har lite makt. Krav basert på identitet gjør at man kan bidra til og utvide demokratisk deltakelse, men kampen for å inkludere grupper som tidligere var ekskludert gir stadig mindre mening som eneste politiske strategi i en tid hvor selve fundamentet for inkluderingen – et regulert arbeidsliv, faglige rettigheter, stabil innvandring – er i ferd med å rives ned. Hva vil en kamp for inkludering innebære når nesten alle står i fare for å bli ekskludert? Hvilke felles interesser kan man appellere til for å få større deltakelse på tvers av de sosiale skillene? Kampen for borgerrettigheter må vært et felles mål for alle, men det må inngå i et større engasjement for alles sosiale, politiske og økonomiske rettigheter.

Solidaritet kommer ikke av seg selv.8Se Cultures of Solidarity: Consciousness, Action, and Contemporary American Workers, University of California Press, Berkeley, 1988. Amerikansk fagbevegelse er gjennomsyret av sosiale skiller og splittelser, ofte utnyttet bevisst av arbeidsgiverne som er fullt klar over den potensielle styrken arbeiderne har. I USA er det alltid en stor utfordring å organisere arbeidere på en arbeidsplass, å streike eller forhandle om lønns- og arbeidsbetingelser. For å lykkes må man ikke bare overvinne lover og regler som favoriserer arbeidsgiverne, men også overskride dype sosiale skiller – enten rase, nasjonalitet, kjønn, etnisitet eller seksualitet, eller alle sammen. Ikke desto mindre, når fagforeningene har klart å organisere seg har de sosiale skillene blitt overvunnet og man har funnet en gjensidighet og et fellesskap. I denne prosessen lærer de involverte mye om hverandre og knytter sterke bånd. Det er en velkjent dynamikk, som fagbevegelsen må lære seg, eller så vil den mislykkes. Arbeidsplassen er ikke det eneste stedet for sosial solidaritet i dagens USA, men fagbevegelsen kan gå foran og vise hvordan solidaritet bygges.

Oversatt av redaksjonen

Rick Fantasia er professor i sosiologi ved Smith College (Massachusetts).

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Sosial kontroll på veiene

Default thumbnail
Neste sak

Korrupte konferanser

Andre saker om Ulikhet

Myten om den globale overklassen

Arbeidsledighet for noen, gigantlønninger for andre. Liberaliseringen tjener noe stort: den legitimerer både konkurranse mellom lønnsmottakere

En global samfunnskontrakt

Prinsippet «ingen har lov til å være fattig» er velferdsstatens utgangspunkt. Det innebærer å erklære fattigdom

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.