Vestlige ledere og intellektuelle har lenge spøkt med sovjetregimenes hang til å omskrive historien. Men vi hører lite fra dem når EU-parlamentet endrer historien om andre verdenskrig. 19. september vedtok europarlamentarikerne en resolusjon, «om viktigheten av europeisk minne for Europas framtid», som sidestiller «de kommunistiske og nazistiske regimene».
I resolusjonen blir begrepet «totalitære regimer» brukt 22 ganger for å forene i samme skam det invaderte Sovjetunionen og det invaderende Tyskland, de 26 millioner sovjeterne som mistet livet og deres drapsmenn, general Georgij Zjukov og lederne i konsentrasjonsleirene. EU-parlamentet er «bekymret for det faktum at symbolene til totalitære regimer fortsatt blir brukt i offentlige rom og til kommersielle formål». Må vi, for å berolige europarlamentarikerne, omdøpe Place de la Bataille-de-Stalingrad i Paris til «Fellesmarkedets plass», eller må vi, som i Ungarn, forby et ølmerke å ha en rød stjerne på etiketten?
Resolusjonen begrenser seg ikke til denne banale revisjonismen. Den hevder også at andre verdenskrig «ble utløst som en umiddelbar konsekvens av en sørgelig berømt ikke-angrepsavtale mellom Tyskland og Sovjetunionen 23. august 1939». De fleste historikere gir på sin side vanligvis Nazi-Tysklands krigerske ekspansjonisme skylden for krigen. I sin iver etter å gjøre Sovjetunionen delaktig utvisker EU-parlamentets resolusjon bevisst en annen episode som er en minst like stor skamplett, men denne involverer de ulastelige europeiske demokratiene: Münchenavtalen fra september 1938 der Frankrike og Storbritannia ga Adolf Hitler tillatelse til å invadere tsjekkoslovakiske Sudetenland.
Tilfeldigvis presenterte krigshistoriker Christopher Browning på samme tid som resolusjonen en oppdatering om forskningen på Münchenavtalen.1Christopher R. Browning, «Giving in to Hitler», The New York Review of Books, 26. september 2019. Se også Gabriel Gorodetsky, «Fatale fordommer i 1938», Le Monde diplomatique, oktober 2018. Her viser han i hvor stor grad de europeiske demokratiene, med sin idé om å skape avspenning ved ettergivenhet, oppildnet og styrket Hitler, og bidro til å utløse krigen. «I 1938 var ikke Tyskland militært overlegen nok til en rask seier og hadde ikke noe i nærheten av kapasiteten til en langvarig krig.» Ikke bare var Tsjekkoslovakia godt utrustet, men også alliert med Frankrike og Sovjetunionen. Annekteringen uten kamp var et dobbelt lykketreff for nazistene. «Den tsjekkiske militærindustrien de overtok produserte en tredjedel av de nye panservognene Mark III og VI, som var avgjørende for tysk seier først i Polen og så i Frankrike.» München-kapitulasjonen ga også nådestøtet til Der Führers motstandere i hjemlandet. «En gruppe antihitlerske konspiratører sto klar til å styrte diktatoren hvis han gikk til krig mot Tsjekkoslovakia, men [den britiske statsministeren] Chamberlains usle kapitulasjon dro teppet bort under dem og ga Hitler en seier uten blodsutgytelse som styrket hans posisjon.»
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Men hva betyr vel forskningen, når det nå er EU-parlamentet som skriver historien.
Oversatt av redaksjonen
- 1Christopher R. Browning, «Giving in to Hitler», The New York Review of Books, 26. september 2019. Se også Gabriel Gorodetsky, «Fatale fordommer i 1938», Le Monde diplomatique, oktober 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
