Truet tibetanskhet

De kinesiske myndighetene har skiftet strategi fra full undertrykkelse av tibetanernes religiøse og politiske frihet til en begrenset toleranse. Nå frykter mange at kulturen og språket skal gå tapt.

Buddhismen gjør folk gale. Det skulle man i alle fall tro ut fra de opphetede debattene om hvem som vil ta over etter 14. Dalai Lama, 84-årige Tenzin Gyatso. Kommunistpartiet i Beijing, som har lite til overs for dagens leder, mener de skal godkjenne – om ikke også velge – den neste reinkarnasjon av «den levende buddha». I New York 9. november ba USAs ambassadør for internasjonal religionsfrihet, Sam Brownback, FN om å involvere seg i prosessen med å utnevne ny Dalai Lama. Eksiltibetanerne i indiske Dharamsala mener at lederen for tibetansk buddhisme kan reinkarneres hvor som helst – unntatt i Tibet. Det sier sitt om denne kinesiske regionen hvor kulturell identitet er blandet med religion og håp om reelt selvstyre med geopolitikk.

Dermed er det ikke overraskende at det ikke helt er fritt fram å lage en reportasje derfra. For først må du få tillatelse fra sentralmyndighetene i Beijing. Slik gikk det til at jeg sammen med noen andre journalister fikk dra på en rundtur i Den autonome regionen Tibet (TAR), men bare se det myndighetene ville at vi skulle se.

Ikke en fiende

I slutten av september henger det kinesiske flagg og røde lamper langs veien fra flyplassen i Tibets hovedstad Lhasa. Det er snart 70-årsjubileum for Folkerepublikken Kina og det må vises. Alle plakater og alle offentlige skilt er på begge språk, men de kinesiske tegnene er alltid større enn de tibetanske.

Ankomsten til Lhasa, over 3600 meter over havet, er uansett magisk. De røde og hvite bygningene i Potalapalasset, setet til det gamle teokratiet, er stolt klistret til fjellsiden, tronende over byen. En vansiret by, sier alle som opplevde den før 1990-tallet. Boligblokkene under palasset ved Norbulingka-parken minner mer om forstadsblokkene i Paris enn noe som hører hjemme i en middelalderby. «Oppfatningene har endret seg», forsikrer vår guide, men lederne har ikke gitt helt slipp på bulldoserpolitikken.

Byens sentrum synes å ha bevart sin historie. Jokhang-tempelet har fortsatt mange tusen besøkende hver dag og butikkene florerer i Barkhor-gata – selv om puristene forklarer at det nyrenoverte tempelet har blitt ødelagt flere ganger og gjenoppbygd i tro kopi. Det er nokså vanlig i Kina. Det utrente øyet nøyer seg med å beundre byggverket som huser den fargerike statuen av den unge Buddha Shakyamuni. Statuen skal ha blitt brakt hit på 600-tallet av den kinesiske prinsessen Wencheng som giftet seg med en tibetansk keiser – noe myndighetene bruker som bevis på at de to landene hører sammen. Ved foten til Baoping-fjellet er anekdoten utgangspunktet for en grandios, eller svulstig, forestilling under åpen himmel, med en heller tvilsom sannhetsgehalt.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Selv om turistsesongen er over, er det mange troende her. De trenger seg inn i tempelet med hendene fulle av sedler, bøyer seg foran en buddha og legger igjen en seddel i håp om å få ønskene sine oppfylt. Andre går rundt klosteret med klokken. En ung mann som gikk ruten denne dagen kastet seg ned med hodet mot bakken for hvert tredje skritt. Vi så senere andre gjøre det samme på en vei på landsbygda, uten at noen reagerte på det. Barn og voksne, unge og gamle kan be i ro og mak, selv de mest fanatiske. Vi er langt fra den utbredte forestillingen om daglig undertrykkelse, og fullstendig i inntrykket myndighetene i Beijing vil gi, nemlig at religion ikke er deres fiende. På visse betingelser, riktignok.

Et umake par

Disse betingelsene får vi se 85 kilometer fra Lhasa, i klosteret Yangbajing. I det fargesprakende biblioteket som også brukes som undervisningsrom forteller munkene at myndighetene finansierte renovasjonen av tempelet og boligene til de 45 munkene som nå også får pensjon og helseforsikring.

Midt i det store rommet står en bok av Xi Jinping på et alter like under en tronende buddha. «Vi studerer alt som har å gjøre med religion og president Xis tenkning», sier en av munkene når han ser vår overraskelse. «Vi er munker, men også borgere, og de unge må få lære de patriotiske prinsippene og prinsippene til den kinesiske regjeringen.» Eller sagt på en annen måte: Pengene fra kommunistregjeringen er verdt en messe. Nærmere bestemt tre dager i måneden, for siden 2011 har klosteret vært pålagt å vie minst ti prosent av tiden til «undervisning i patriotisme og landets lover».

Myndighetene i Beijing har dermed gått fra full undertrykking – noe som ledet til opprøret i 20081Etter opprøret skal over femti munker ha satt fyr på seg selv, ifølge tibetanere i eksil. – til en betinget toleranse. De troende kan gå i tempelet, be og ære buddhaene. Munkene kan lede dem inn i buddhismens irrganger og også få statsstøtte, på betingelse av at de holder seg unna politikk og enhver tanke om separatisme eller reelt selvstyre.

Denne uuttalte overenskomsten blir illustrert i et møte med en familie i landsbyen Kesong utenfor Shannan (eller Lhoka, Tibets tidligere hovedstad), hundre kilometer fra Lhasa. I et tradisjonelt hus i denne moderne, velstelte landsbyen venter et par i sekstiårene på oss. De har laget tsampa (salte og søte byggmelskaker) og den uunngåelige jaksmør-teen. Han er kommunist og forteller hvordan kommunistpartiet frigjorde slekten hans fra «åket under dalai-lamaenes føydalstyre». Han avviker bare fra den avtalte fortellingen for å snakke om transportgeskjeften sin, som gir ham ti ganger snittinntekten i landsbyen.

Kona er buddhist og går fra tid til annen i tempelet med foreldrene sine, men som oftest praktiserer hun religionen i et rom i huset som er bygd om til et overdådig tilbedelsessted. Her har hun et alter for forfedrene, et stativ med røkelse, en enorm tromme, et bilde av Panchen Lama (den nest viktigste religiøse autoriteten i tibetansk buddhisme) og et av president Xi, men ingen av den 14. Dalai Lama, som er forbudt. Harmonien er fullkommen på veggene og i ekteskapet. «Vi unngår ikke diskusjoner», sier mannen, Da Wu, «for troen er en personlig sak». Men den får ikke blande seg inn i den offentlige sfæren.

«Religionen hører hjemme i privatsfæren», sier Li Dencheng, forsker og administrativ direktør for Kinas forskningssenter for tibetologi i Beijing, på slutten av turen vår og peker på likheten med Europa. Men den europeiske sekularismen fratar ikke geistlige retten til å delta i den offentlige debatten, i motsetning til tausheten de er pålagt i Lhasa og i resten av Kina.

Samtidig ville det vært utenkelig for ti år siden at de kinesiske myndighetene skulle vise fram et ekteskap mellom en svoren kommunist og praktiserende buddhist. Sentralmakten vil vise at noe har endret seg, at de nå respekterer tro og hellige steder, spesielt når disse kan ha en verdi for turismen, som er sentralmyndighetenes nye besettelse.

Penger eller frihet

Etter besøket drar vi til innsjøen Namtso fem timer med buss fra hovedstaden. Det buddhistiske pilegrimsstedet er som et postkort: en smaragdgrønn perle 4718 meter over havet omkranset av fjellkjeder med snøkledde topper som går fra hvit til oransje med det skiftende lyset midt mellom enorme sletter med beitende jakokser.

Et titalls personer står i veikanten for å bli tatt bilde av. «De legger ut bildene på sosiale medier», forteller guiden vår, Ma Yang. «Stedet er plutselig blitt trendy, siden de store turistattraksjonene i Kina ikke fenger lenger. De unge vil ha noe originalt.» I 2018 besøkte nesten 34 millioner turister Tibet, de fleste var kinesere. En økning på 31,5 prosent fra året før. Masseturismen er underveis. Det er ikke sikkert at Namtso og resten av området har noe å tjene på det.

Ennå er de to hundre kilometerne vi har reist et sammensurium av anleggsområder for nye veier, motorveier og jernbanelinjer, steinbrudd langs fjellsidene og et hav av lastebiler. «Selvsagt er de eldre misfornøyde, for man må gjør innhugg i fjellet og for dem er naturen hellig», forteller visesekretær for Kommunistpartiet i Damxung. «Men for de yngste åpner det opp distriktet. Vi kan selge produktene våre andre steder og kjøpe ulike ting.» Nye høyspentmaster skjemmer fjellet 5000 meter over havet, men gjeterne som tidligere var uten strøm kan nå se på tv og bruke mobiltelefon.

Over 90 prosent av utbyggingen er finansiert av sentralmakten, understreker Forskningssenteret for tibetologi i Beijing. TAR troner ensomt på topp for offentlig pengebruk per innbygger: 61 567 yuan (80 300 kroner) i året. «Snyltere!» skriver noen på sosiale medier. Men tibetanerne har ikke bedt om det: De ville gladelig byttet overføringene med retten til selvbestemmelse.

Slukke nasjonalfølelsen

For regionen er bare autonom i navnet. De fleste offentlig ansatte her er han-kinesere, den etniske majoriteten i Kina. Utviklingsplanene blir bestemt i Beijing og har tre mål. For det første å skape økonomisk vekst med to nokså uforenlige sektorer: turisme og gruvedrift (kobber, krom, sølv). Gruvedriften står allerede for over en tredjedel av regionens BNP, men den blir ikke nevnt på rundreisen vår: Det passer åpenbart ikke inn i myndighetenes miljøprofil. Det andre målet er knyttet til det første, nemlig å bygge en sammenhengende infrastruktur for «de nye silkeveiene» (Belt and Road Initiative, BRI) til Nepal og India – 12. oktober besøkte Xi den nepalske hovedstaden Katmandu som første kinesiske statsleder på 23 år. Og for det tredje håper sentralmakten å bruke disse prosjektene til å integrere den tibetanske befolkingen, spesielt de mest utdannede. For på tross av ordninger for positiv diskrimering i offentlige ansettelser i byene, er tibetanerne fortsatt underrepresenterte.2Andrew M. Fischer og Adrian Zenz, «The limit to buying stability in Tibet: Tibetan representation and preferentiality in China’s contemporary public employment system», The China Quarterly, London, oktober 2017.

Den voldsomme økonomiske utviklingen i denne fattige regionen, med ti prosent vekst i 2018, har skapt en ny middelklasse og selv et velstående sjikt. I begynnelsen av september arrangerte en rik tibetaner messen «Himalayan Fashion» i Lhasa, hvor det ble utstilt luksusprodukter fra merker som Max Mara og Chopard.

Men som i resten av verden er det ingenting som tilsier at rikdommen vil sildre ned til de fattige. Ingenting tyder heller på at det vil være nok til å slukke den tibetanske nasjonalfølelsen, slik myndighetene i Beijing drømmer om. Joda, forsikrer våre vennlige reisearrangører, sentralmyndighetene ønsker selvsagt å bevare den lokale kulturen. De tar oss med til universitetet, hvor det er bevart over 70 000 dokumenter og buddhistiske sutraer som viser at «tibetansk skrift har eksistert i over 3000 år», og til fakultetet for tibetansk medisin, fabrikker for tradisjonelt håndverk og hellige steder.

Kulturelt folkemord?

Tibetanerne frykter likevel at språket deres skal bli marginalisert og at kulturen folkloriseres. «Frykten for å tape språket er påtakelig overalt», forteller tibetolog og professor ved Frankrikes nasjonalinstitutt for østlige språk og sivilisasjoner, Françoise Robin. Mange Tibet-kjennere mener det delvis skyldes dårlig undervisning. I tillegg velger stadig flere tibetanere å sende barna sine til kinesiske skoler og universiteter. Dermed får de større muligheter til å finne arbeid andre steder. Men, påpeker Robin, «de har tendens til å bli kinesiske, til å gi kast på fellesskapsfølelsen. De mister på et vis sin ‘tibetanskhet’.»

I videoen «Byborgere» advarer den unge rapperen Ludup Gyatso, med dreads, svarte solbriller og motorsykkel, om det og oppfordrer tibetanerne til å finne tilbake røttene sine. Robin ser her en grunn til optimisme: På tross av motgang «finnes det et levende tibetansk åndssamfunn». Hun gir en rekke eksempler på tibetanske intellektuelle og forfattere.

En av de mest kjente er Tsering Döndrup. På tross av suksessen sin måtte han gi ut romanen «Rød storm»3Nylig oversatt til fransk av Robin: Tsering Döndrup, Tempête rouge, Picquier, Arles, 2019. (2005) for egen regning. Fortellingen om nomadeopprøret mot kinesisk politikk i 1958 ble ikke godt mottatt av sentralmyndighetene, som forbød boka. Dondrup mistet også jobben sin i det offentlige. Men «han fortsetter å skrive og bøkene hans, som ‘Mine to brødre’, en selvbiografisk fiksjon om perioden 1970–1990, selger bra», forteller Robin. Poeten Tsering Woeser, som hadde en populær blogg og har publisert flere bøker, deriblant «Forbudt erindring»,4Fransk oversettelse: Tsering Woeser, Mémoire interdite. Témoignages sur la Révolution culturelle au Tibet, Gallimard, Paris, 2010. Kommer snart på engelsk også, som Forbidden Memory: Tibet during the Cultural Revolution, Potomac, Nebraska. får ikke lenger publisere og sitter i husarrest i Beijing.

Er det snakk om et «kulturelt folkemord»? Den første tibetanske regissøren som laget en film på morsmålet, Pema Tseden, vil ikke bruke denne termen. Filmene hans er små perler av følsomhet og humor – som Tharlo, en fortelling om en ung gjeters brutale møte med byen, eller Jinpa, en road movie på steppene5Jinpa vil vises på Den internasjonale festivalen for asiatisk film i Vesoul i Frankrike (11.–18. februar), hvor Tseden vil være leder for juryen. – og er solgt til flere land. «Jeg kan bare lage film innenfor sensursystemet, som du må vite hvordan fungerer for å omgå det», sier han og nevner religion som et spesielt ømtålig emne som bør unngås. «Det skaper en rekke utfordringer, og som enkeltmenneske føler jeg meg iblant maktesløs.» Men han legger ikke ned kameraet av den grunn. Tvert imot bruker han sin suksess til å hjelpe andre filmskapere. Å spille inn filmer som vises i hele Kina «bidrar til økt forståelse [for han-kinesere] av den tibetanske kulturen, men det er en prosess som bare kan skje langsomt», mener han. Så lenge myndighetene ikke slukker flammen.

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Åndens konkrete liv

Neste sak

Et altfor enkelt statskupp

Andre saker om Tibet

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.