Familien Kim finner ut at det må være noe mer der ute enn å brette kartong. Pater familias Ki-taek (Song Kang-ho, også hovedrolle i Bongs slepne kriminalfilm Memories of Murder fra 2003) flankert av sønnen Ki-woo (Choi Woo-sik), kona Chung-sook (Jang Hye-jin) og datteren Ki-jung (Park So-dam). FOTO: ARTHAUS.

Tarvelige, heslige og oppfinnsomme

Sørkoreanske Bong Joon-ho byr på en lekker filmfortelling av et snedig manus om utspekulerte bedragere. Oppfinnsomheten er imidlertid såpass hensynsløs at det tærer på innlevelsen. Det kan være et godt tegn.

En enkelt bedrager har kun sin egen bløff å pleie. Filmhistorien har utallige eksempler på hvor krevende det kan være. Det vil alltid være detaljer å snuble i. To bedragere i kompaniskap vil også ha hverandres illusjon å holde styr på, og dertil den historie de foregir å ha felles. I Parasitt er det hele fire luringer – mor, far, sønn og datter – som gir seg ut for å være noen de ikke er. Ut fra nettopp nevnte logikk tilsier det en nærmest eksponentiell økning i versjoner å sjonglere. At de likevel kommer så langt som de gjør uten at snubletrådene myldrer, skyldes at de ikke nevner sin familietilhørighet og dermed har litt færre tråder å lage vase av. De har likevel en svakhet som forener dem mer enn de liker: De lukter kjeller.

Etter at tenåringen Ki-woo (Choi Woo-sik) får jobb som privatlærer hos en velstående familie, åpner det seg muligheter for resten av Ki-woos fattige familie. Det gjelder bare å få avsatt de andre som jobber for den rike familien, som husholdersken og sjåføren. Såpass kan røpes at de får det til. Men så er det altså herskapsfamiliens minste, en våken pode på fire–fem år, som i en scene legger merke til at de nyansatte har samme lukt. Det er ennå så tidlig i filmen at det ikke framstår som noen reell fare for at korthuset skal kollapse, men scenen setter likevel en liten støkk i oss på svindlernes vegne. Man blir alltid litt nysgjerrig på hvorvidt filmens bedragere lykkes med sitt lille narrespill, hvordan de eventuelt vokser med oppgaven de har påtatt seg. Ikke minst kan det være riktig underholdende om de mislykkes. Dessuten er filmer om bedrag som kjent en indirekte tematisering av det vi i salen utsettes for når vi med varierende entusiasme lever oss inn i dem.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Sri Lanka som slagmark

Neste sak

Ville planer for planeten

Andre saker om Film

Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid

0 kr 0