Russofobiens britiske historie

En machiavellisk autokrat i Moskva som drømmer om å angripe frihet og demokrati. Allmektige sikkerhetstjenester som driver med lyssky manipulering verden over. Et barbarisk asiatisk land som truer den vestlige sivilisasjonen. Dette karikerte bildet av regimet i Russland fantes i Vesten lenge før Vladimir Putin inntok Kreml. Faktisk finnes det spor av det helt tilbake til 1400-tallet. På 1800-tallet var russerfrykten så febrilsk at begrepet «russofobi» dukket opp som betegnelse på personer med en irrasjonell frykt for Russland eller som bevisst overdrev faren landet utgjorde.

Russofobien var på sitt mest intense på 1800-tallet og på starten av 1900-tallet, i en tid med voksende sosiale ulikheter og et økende press fra arbeiderbevegelsen om å gjøre noe med den økonomiske uretten. Var russofobien et knep fra en rik elite for å unngå et plagsomt tema?

Fransk propaganda

De liberale elitene i Europa var på den tiden manisk opptatt av Russland, spesielt i Storbritannia. I 1817, knappe to år etter napoleonskrigene, mente avisen Morning Chronicle at «hovedmålet til russerne er å utvide territoriet sitt», mens generalen Sir Robert Wilson trakk fram et falskt dokument: «Peter den stores testamente».

Wilson hadde kommet over dokumentet første gang i 1812, samme år som Napoleons hær invaderte Russland som straff for at russerne hadde gjenopptatt handelen med erkefienden Storbritannia. Som britisk Russland-utsending fungerte Wilson som liaisonoffiser hos den russiske hærledelsen i koordineringen av kampen mot den franske hæren. Da den brutale russiske vinteren tvang de franske troppene til retrett, la de igjen noen eksemplarer av «testamentet». Dokumentet omhandlet en angivelig plan som Peter den Store (1672–1725) skal ha testamentert til sine etterfølgere om hvordan det russiske riket skulle utvides med erobring av Midtøsten og Øst-Europa.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

På den tiden forsto Wilson at det åpenbart dreide seg om fransk propaganda for å legitimere Napoleons invasjon. Det hindret ham ikke trekke fram dokumentet fem år senere. I en bok han utga i 1817 spådde han at Russland ville bli en enda verre fiende enn det nylig nedkjempede Frankrike. Han visste godt hvor avgjørende den enorme russiske hæren hadde vært for å beseire den franske keiseren, for han selv hadde vært involvert, men det var plutselig bare et fjernt minne. Hva skyldtes den brå vendingen?¹

Rosettastein

Storbritannia hadde i tre århundrer hatt et godt forhold til Russland. Fra det enorme landet med tilsynelatende utømmelige ressurser fikk britene hamp, lin, tjære og tømmer – materialer som var avgjørende for å bygge den britiske flåten fra 1500-tallet av. På 1700-tallet spilte også russisk jern en viktig rolle for industrialiseringen i Storbritannia. Da britisk teknologi gjorde den russiske jernverks-industrien utdatert på begynnelsen av 1800-tallet, begynte Russland med en massiv eksport av hvete. Slik endte russisk korn opp i magene på de utsultede arbeiderne i Manchester og Liverpool. I bytte fikk Russland britisk teknologi.

På begynnelsen av 1800-tallet avviste Russland den britiske frihandelspolitikken. Aleksander 1 (1801–1825) og Nikolaj 1 (1825–1855) bygde opp den nasjonale industrien med avskrekkende tollsatser som holdt britiske produkter borte fra det russiske markedet. Russiske byråkrater begynte også å stikke kjepper i hjulene for britiske forretningsmenn. Slik sørget Russland for at handelsbalansen mellom de to landene gikk i russisk favør.²

Vil framtidige historikere trekke en parallell mellom Zinovjevs brev og Steele-rapporten?

Moskva nøyde seg ikke bare med å hevde sine økonomiske interesser. Siden napoleonskrigene hadde tsarriket utvidet seg østover og sørover. Streiftogene inn i Det osmanske riket førte til en krig på Krim, mot en fransk-britisk militærkoalisjon fra 1853 til 1856. Russiske erobringstokter i Kaukasus og Sentral-Asia skapte også frykt for en invasjon av India, det britiske imperiets kronjuvel.

I tiårene etter Wilsons bok ble «Peter den stores testamente» fortsatt trukket fram som bevis for Russlands skumle intensjoner og mye diskutert i Europa. Alle mente dokumentet var ekte, alt fra nasjonalister i de russiskkontrollerte områdene i Polen, Ungarn og Baltikum, til britiske konservative og selv Marx og Engels (som aldri tilga Nikolaj 1 for å ha slått ned revolusjonene i Polen i 1830–1831 og Ungarn i 1848). Testamentet var et så stort diskusjonstema at en britisk diplomat i 1876 tok opp emnet med Aleksander 2. «Alt som er blitt sagt og skrevet om Peter den stores testamente og Katrina 2s intensjoner er bare illusjoner og fantasiforestillinger», svarte tsaren kategorisk.³ Først i 1859 blandet forskerne seg inn, og i 1879 ble de enige om at det dreide seg om en forfalskning. Et århundre senere fortsetter likevel enkelte å henvise til dokumentet som en rosettastein for å dechiffrere russisk utenrikspolitikk.

Hardt mot mykt

Frykten for Russland handlet også om landets angivelige militære styrke. Også her hadde de britiske oppfatningene en tydelig tendens til å blåse opp trusselen. Russland hadde på ingen måte kapasitet til å erobre Det osmanske riket eller invadere India. På tross av sin størrelse var den russiske hæren ineffektiv og klarte ikke å ta i bruk moderne kommunikasjons- og transportmidler – noe som ble tydelig med nederlaget på Krim i 1856 og tapet for Japan i 1905.

Selvutnevnte eksperter jobbet ikke desto mindre iherdig for å spre panikk. Da den britiske regjeringen førte en utenrikspolitikk som russofobene mislikte, nølte de ikke med å angripe den. En av disse ekspertene anklaget daværende statsminister Lord Palmerstone, på tross av hans krigerske holdning til Russland, for å «ikke bare å ha blitt lurt, men også å være delaktig i Russlands prosjekt om å utslette England».⁴

Den politiske eliten var likevel ikke enige om hvor reell trusselen fra Russland var. Britiske statsmenn delte seg på midten. Konservative som Palmerstone og Benjamin Disraeli forsvarte en uforsonlig linje, mens liberalere som William Gladstone og Richard Cobden ville at Storbritannia skulle innta et mykere standpunkt. De sprikende holdningene var uttrykk for ulike interesser og politisk taktikkeri. De konservative representerte finanssektoren i City of London, det britiske imperiets hovedinvestor, mens liberalerne representerte sektorer, især industrien, som var opptatt av eksport til Russland.⁵ En annen, og ikke mindre viktig, forklaring er at toryene forsøkte å blåse liv i russofobien for å avlede kravene om å utvide stemmeretten (kun ti prosent av befolkningen hadde stemmerett, før den ble utvidet til 20 prosent i 1867). Liberalerne hadde ikke behov for slike knep. De så positivt på utsiktene til å få flere velgere.

Falskt brev

I 1907 signerte Russland og Storbritannia en våpenhvile for den latente konflikten som hadde eksistert mellom dem siden napoleonskrigene. Så snudde revolusjonen i oktober 1917 opp ned på alt. Sovjetunionen var de britiske konservatives verste mareritt. Verdens første kommunistiske stat var ikke bare imot frihandel, den så også fagbevegelsen og motstandsbevegelsene i koloniene som allierte som ville hjelpe Sovjetunionen ut av sin diplomatiske isolasjon.

På 1920-tallet ble de britiske konservative lammet av frykten for at kommunistisk undergraving og propaganda skulle rokke ved imperiets fundament, spesielt i Kina. Slik forvandlet den engelske russofobien seg til kommunistfobi.

Konservative som Stanley Baldwin og Winston Churchill ble enda reddere da et arbeiderparti kom til makten for første gang i britisk historie. Labour-regjeringen Ramsay McDonald dannet i 1924 hadde elleve ministre med middelklassebakgrunn, inkludert statsministeren selv. Selv om regjeringen ble kortvarig, klarte den å utvide retten til arbeidsledighetstrygd til alle og å få vedtatt Housing Act som ga fattige arbeidere tilgang til rimelige boliger. McDonald videreførte den forsonende politikken liberaleren Lloyd George hadde ført fra 1916 til 1922, og forsøkte å stimulere til eksport til Sovjetunionen, som trengte britisk maskinutstyr. Toryene var imot dette prosjektet og anklaget ustanselig Labour-regjeringen i 1924 for samrøre med Moskva.

Like før valget i november 1924 dukket et nytt falskt dokument opp i spaltene til den konservative avisen Daily Mail: et brev fra Grigorij Zinovjev, daværende leder i Komintern, som representerte kommunistpartier fra hele verden og var styrt fra Moskva. Innholdet «beviste» at Sovjetunionen forsøkte å påvirke valget til fordel for Labour. Det er i etterkant blitt fastslått at dokumentet ble lekket til det konservative partiet av den britiske etterretningstjenesten MI6, noe som ikke er sjokkerende med tanke på at etterretningssjefene og de konservative politikerne hadde gått på de samme eliteuniversitetene og vanket i de samme kretsene. Det er vanskelig å anslå innvirkningen til «sjokkavsløringen», men de konservative vant i hvert fall valget i 1924.⁶

Klok politikk

Denne «avsløringen» var bare begynnelsen. Den anspente stemningen førte til generalstreiken i 1926. Den konservative regjeringen hevdet den hadde bevis for at Sovjetunionen bidro til den sosiale uroen som var utløst av kollapsen i kullindustrien. I 1927 brøt regjeringen i London de diplomatiske båndene med Russland etter påstander om innblanding i interne anliggender. I andre halvdel av 1930-tallet fortsatte de konservative lederne å se Sovjetunionen som Storbritannias hovedfiende, på tross av at det fascistiske Italia og nazistiske Tyskland ble stadig sterkere. En antifascistisk allianse med Sovjetunionen virket dermed utenkelig. Et framtredende konservativt parlamentsmedlem, Leo Amery, mente i 1936 at man måtte «la de tre kildene til fare, Tyskland, Russland og Japan, nøytralisere hverandre». En strategi statsminister Stanley Baldwin gjentok noen måneder senere: «Hvis det må kriges i Europa, skulle jeg likt å se at det skjedde mellom bolsjevikene og nazistene.»⁷

Økende kritikk av frihandel, arbeiderpartienes og de antikolonialistiske bevegelsenes framvekst – som hadde lite med Russland å gjøre – utgjorde en formidabel trussel for de politiske elitene. Forsøket på å legge skylden på en femtekolonne hadde flere fordeler, men det gjorde det vanskeligere å danne en internasjonal koalisjon mot nazismen.

Dagens økende mistro til Russland kan tidvis minne om fortidens russofobi. Vil framtidige generasjoner med historikere se en parallell mellom Zinovjevs brev og rapporten til den tidligere britiske etterretningsagenten Christopher Steele, der han hevder å ha bevis for et komplott mellom presidentkandidaten Donald Trump og Russland? Vil de spørre seg hvordan et land som har fått BNP-en krympet ned til størrelse med Spanias, skulle kunne ha vært en så stor trussel mot den rådende verdensorden? Vil de beklage at ingen politiker i en tid med internasjonal uro og atomkappløp hadde mot til å foreslå en konstruktiv dialog med Putins Russland? Vil de se en forbindelse mellom våre samfunns skrikende ulikheter og en ny oppblussing av russofobi? Det er fortsatt for tidlig å svare på disse spørsmålene, men historien forteller oss at antirussiske holdninger sjelden fører til kloke politiske beslutninger.

Oversatt av redaksjonen

Guy Laron er professor i internasjonal politikk ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem.

1
Se Albert Resis, «Russophobia and the ‘Testament’ of Peter the Great, 1812–1980», Slavic Review, vol. 44, nr. 4, vinter 1985; og John Howes Gleason, The Genesis of Russophobia in Great Britain, Harvard University Press, Cambridge, 1950.
2
Se Boris Kagarlitsky, Empire of the Periphery: Russia and the World System (Pluto Press, London, 2008), s. 81-82, 127-131; og Margaret Miller, The Economic Development of Russia, 1905–1914, Frank Cass, London, 1969.
3
Sitert i Albert Resis, «Russophobia and the ‘Testament’ of Peter the Great, 1812–1980», se over.
4
C. W. Crawley, «Anglo-Russian Relations 1815–40», The Cambridge Historical Journal, vol. 3, nr. 1, 1929.
5
Se Kevin Narizny, The Political Economy of Grand Strategy, Cornell University Press, 2007.
6
Richard Norton-Taylor, «Zinoviev Letter was a Dirty Trick by MI6», The Guardian, London, 4. februar 1999.
7
Sitert I Anne Perkins, Baldwin, Haus Publishing, London, 2006.