/

Den store illusjonen

Før både første og andre verdenskrig fikk britiske Norman Angell mye oppmerksomhet for sin teori om at handel var botemiddel mot krig. I 1933 fikk han sågar Nobels fredspris, uten at ideen om at krig var irrasjonelt nådde fram hos Hitler. Fortsatt lever troen på handel som fredsskapende.

Jean Renoirs film Den store illusjon (1937) illustrerte i sin tid det absurde i blodige konflikter gjennom skildringen av en tysk fangeleir under første verdenskrig. Tittelen var hentet fra boka The Great Illusion (1909) av den britiske journalisten Norman Angell. Med sitt forsøk på å overbevise om at væpnet konflikt var irrasjonelt, fikk boka mye oppmerksomhet før 1914, og overlevde også den vanvittig destruktive verdenskrigen. I 1933 kom den i ny og utvidet utgave og Angell fikk Nobels fredspris, som også var året da Hitler kom til makten i Tyskland. Mange kritikere gjorde narr av Angells naivitet. Før de to verdenskrigene var det å forklare at krig var irrasjonelt – at det var futile, nytteløst, for både den seirende og den tapende part – en i seg selv nokså nytteløs øvelse. Etter 1945 ble boka glemt. I dag kan den framstå som en uinteressant anomali, men den fortjener mer enn latterliggjøring.

I boka mente Angell at den gjensidige avhengigheten mellom de europeiske økonomiene forbød en katastrofal krig for alle, fordi det ville skadde synergiene mellom økonomiene og ruinere både seierherrenes og de beseiredes økonomier. For paradoksalt nok, påpekte han, tapte også seierherrene på krig. Angells argument mot krig var originalt, for i motsetning til tidligere pasifismer sa han ikke at krig var slemt, men at det var irrasjonelt. Han var ikke sparsom med utfyllende argumenter, som at velstanden til innbyggerne i små land utenfor det internasjonale stormaktsspillet – slik som Danmark, Belgia, Nederland, Norge og Sverige – var minst like stor som i stormaktene, da de ikke hadde noen militærstyrke og heller ikke var truet av sine store naboer. Erobring av land gjorde heller ikke seierherrene rikere, påpekte Angell. Det viste Preussens annektering av Schleswig-Holstein i 1866 og Alsace-Lorraine i 1871. Men dette gjaldt ikke det enorme koloniveldet til hjemlandet hans, for koloniene var ifølge Angell ikke underkastede og utbyttede, men allierte stater: «Det britiske imperiet er en løs allianse av uavhengige suverene stater». (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Forrige sak

Familiens sorte får

Neste sak

Han som slapp unna og hun som skrev om ham

Andre saker om Historie

Falskmyntnere

Når EU-parlamentet skriver historien i stedet for historikerne.

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.