The Great Illusion var en viktig inspirasjonskilde for den britiske regjeringens appeasement-politikk fram til og med München-avtalen. Her Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Adolf Hitler i tyske Bad Godesberg i 1938. FOTO: SHUTTERSTOCK.
/

Den store illusjonen

Før både første og andre verdenskrig fikk britiske Norman Angell mye oppmerksomhet for sin teori om at handel var botemiddel mot krig. I 1933 fikk han sågar Nobels fredspris, uten at ideen om at krig var irrasjonelt nådde fram hos Hitler. Fortsatt lever troen på handel som fredsskapende.

Jean Renoirs film Den store illusjon (1937) illustrerte i sin tid det absurde i blodige konflikter gjennom skildringen av en tysk fangeleir under første verdenskrig. Tittelen var hentet fra boka The Great Illusion (1909) av den britiske journalisten Norman Angell. Med sitt forsøk på å overbevise om at væpnet konflikt var irrasjonelt, fikk boka mye oppmerksomhet før 1914, og overlevde også den vanvittig destruktive verdenskrigen. I 1933 kom den i ny og utvidet utgave og Angell fikk Nobels fredspris, som også var året da Hitler kom til makten i Tyskland. Mange kritikere gjorde narr av Angells naivitet. Før de to verdenskrigene var det å forklare at krig var irrasjonelt – at det var futile, nytteløst, for både den seirende og den tapende part – en i seg selv nokså nytteløs øvelse. Etter 1945 ble boka glemt. I dag kan den framstå som en uinteressant anomali, men den fortjener mer enn latterliggjøring.

I boka mente Angell at den gjensidige avhengigheten mellom de europeiske økonomiene forbød en katastrofal krig for alle, fordi det ville skadde synergiene mellom økonomiene og ruinere både seierherrenes og de beseiredes økonomier. For paradoksalt nok, påpekte han, tapte også seierherrene på krig. Angells argument mot krig var originalt, for i motsetning til tidligere pasifismer sa han ikke at krig var slemt, men at det var irrasjonelt. Han var ikke sparsom med utfyllende argumenter, som at velstanden til innbyggerne i små land utenfor det internasjonale stormaktsspillet – slik som Danmark, Belgia, Nederland, Norge og Sverige – var minst like stor som i stormaktene, da de ikke hadde noen militærstyrke og heller ikke var truet av sine store naboer. Erobring av land gjorde heller ikke seierherrene rikere, påpekte Angell. Det viste Preussens annektering av Schleswig-Holstein i 1866 og Alsace-Lorraine i 1871. Men dette gjaldt ikke det enorme koloniveldet til hjemlandet hans, for koloniene var ifølge Angell ikke underkastede og utbyttede, men allierte stater: «Det britiske imperiet er en løs allianse av uavhengige suverene stater».1Norman Angell, The Great Illusion, Cosimo, New York, 2007.

Var krig dermed blitt umulig? Uten å si det direkte antydet Angell det sterkt. Og hvis det mot formodning skulle bryte ut krig i Europa, ville den bli kortvarig. Resonnementet hans fikk stor anerkjennelse, spesielt i finanskretser, som Institute of Bankers i London, hvor Angell holdt foredrag i januar 1912. «Det var åpenbart at Norman Angell fikk nesten alle på møtet med seg», kommenterte sjefredaktøren i Financial Times.2Sitert i John Keegan, The First World War, Knopf, New York, 1999.

Stolt, men tvilende imperium

Suksessen til The Great Illusion overskred både klasseskiller, partiskiller og landegrenser. Den franske sosialistlederen Jean Jaurès nevnte boka på talerstolen i den franske nasjonalforsamlingen i en tale om internasjonal politikk:

«For litt siden kom det ut en engelsk bok av Angell om den store illusjonen, som har fått mye oppmerksomhet i England. På de få dagene jeg var på den andre siden av kanalen, så jeg i folkemøtene at det brøt ut applaus hver gang boka ble nevnt, og […] alle sa til meg at denne boken sier sannheten. Hva sier den så, mine herrer? Den sier at i dag, med økende internasjonalisering av forretningene, er folkenes interesser så sammenfiltret at en katastrofe for ett folk er en katastrofe for alle».3«Débats parlementaires», Journal officiel, Paris, 14. januar 1911. Ifølge referatet fra nasjonalforsamlingen fikk Jaurès applaus fra store deler av venstresiden.

The Great Illusion ble også raskt oversatt til fransk, tysk, russisk, italiensk, spansk, polsk og japansk, og overbeviste mange lesere i en tid preget av internasjonal rivalisering mellom små og store makter. Selv i Det britiske imperiet, som da var på høyden. Britene hadde nylig gjennomført sin siste utvidelse med Boerkrigen, hvor de hadde møtt sterk kritikk fra hele Europa for å ha angrepet en hvit kolonistbefolkning. Imperiet viste tegn til å slå sprekker. Britene slet med å forsvare imperiets østlige deler, mens USA allerede hadde overtatt Storbritannias økonomiske dominans og blitt verdens ledende industrimakt. Og om ikke det var nok, så hadde Tyskland med Wilhelm 2 fått globale ambisjoner med sin weltpolitikk. Admiral Alfred von Tirpitz hadde også lansert en plan om omfattende skipsbygging, som ble sett som en utfordring av den britiske marinens herredømme over verdenshavene. Hva var vel mer betryggende for et land på høyden av sin makt, men på terskelen til nedgang, et stolt, men tvilende imperium, enn å gjenta at man ikke vinner noe på militær aggresjon og at krig derfor er meningsløst?

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Ny suksess

På bare noen år hadde Storbritannia forvandlet seg til en konservativ og pasifistisk makt, som mislikte enhver trussel mot status quo. Landet hadde til og med inngått strategiske allianser på kontinentet med sin Entente cordial med Frankrike i 1904, som krevde at britene overvant sin fiendtlige innstilling til det russiske tsarriket som Frankrike på den tiden var alliert med. Men det var ikke nok å forsikre seg selv, også potensielle fiender måtte overbevises om at krig ikke var i deres interesse. The Great Illusion henvendte seg først og fremst til tyskerne – ikke for å si at de ikke ville vinne en eventuell krig, men for å la dem forstå at selv en seier ikke ville gi dem noe.

Utad virket politikken til utenriksminister Edward Grey tvetydig helt opptil de siste dagene før første verdenskrig brøt ut i slutten av juli 1914. Den tyske regjeringen hadde dermed grunn til å tro at England ikke ville gripe inn. Det var derfor kansler Bethmann Hollweg ble så sjokkert over at britene erklærte krig «for en papirlapp!», da Tyskland krenket Belgias nøytralitet. Mye tyder på at Tyskland tolket Greys vingling i forkant, som sannsynligvis var mer et resultat av interne uenigheter enn egen tvil, som en svakhet.4Se Glenn Snyder, «Prisoner’s dilemma and chicken models in international politics», International Studies Quarterly, vol. 15, nr. 1, 1971. Etter suksessen til The Great Illusion å måle kan det tyske diplomatiet godt ha tenkt at opinionen i England var imot å kaste landet inn i en krig på kontinentet.

The Great Illusion kunne blitt glemt med første verdenskrig. Så lenge krigen varte ble boka knapt nevnt, men etter blodbadet fikk pasifismen en ny vår. «Aldri mer!» krevde pasifistene på moralsk grunnlag, men lukket heller ikke døren for en rasjonalistisk kritikk av krigen. Angell hadde også inspirert mange før krigen og i hjemlandet gitt et fundament til en politisk retning vi kan kalle «liberal pasifisme». Det var denne som fikk de britiske elitene, forretningsmiljøene og akademiske kretsene til å kritisere krigserklæringen i 1914 og verneplikten i 1916. Etter krigen ble Angells resonnement brukt som argument mot seierherrenes ønske om å pålegge Tyskland å betale krigserstatning, et standpunkt som ble fremmet av John Maynard Keynes under forhandlingene i Versailles og så i pamfletten The Economic Consequences of the Peace (1919).

Kunne Angells resonnement gi nådestøtet til nazismens framvekst i Tyskland? I etterkant er det lett å le av den snodige ideen om at man skulle kunne overbevise Hitler om at krig var fåfengt. Etter første verdenskrig hadde Angell sittet en periode i parlamentet for Labour, blitt adlet og mottatt Nobels fredspris. Boka tjente etter 1933 utvilsomt til å dempe frykten for truslene mot verden som Hitler slengte rundt seg i sine taler. The Great Illusion var en viktig inspirasjonskilde for den britiske regjeringens appeasement-politikk fram til og med München-avtalen i 1938. Denne politikken er et tragisk eksempel på ønsketenkning, der man håpet at Hitler ville ta til fornuft hvis man ga etter for kravene hans. Fred viste seg dermed å være den store illusjonen.

Nytt liv til doux commerce

Som skribent var Angell ikke så nøye med å oppgi kildene sine, som han hentet fra pressen heller enn vitenskapelige verk. Han var etter alt å dømme heller ikke særlig opptatt av teoretisk refleksjon. I stedet la han ikke skjul på sin enkle positivisme: Fakta skulle snakke for seg selv. Selv om han kjente til John Hobsons banebrytende Imperialism (1902), refererte han ikke til dette pasifistiske verket som advarte om kapitalismens aggressive potensial. Det var med utgangspunkt i Hobsons verk at Lenin i pamfletten Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium (1917) argumenterte, motsatt av Angell, for at imperialismen, en konsekvens av monopolkapitalismen, var den egentlige krigsstifteren.

Andre verdenskrig, kolonikrigene og revolusjonskrigene motbeviste ettertrykkelig Angell. Likevel overlevde tesen hans utenfor rampelyset, og antyder i etterkant noe av dens opprinnelige kraft. Angells argument hadde sine røtter i den liberale teorien om doux commerce, handelens mildnende virkning, som hadde gjødslet europeisk tenkning siden Montesquieu (1689–1755), som i De l’esprit des lois («Om lovenes ånd», 1748) skrev: «Handel kurerer destruktive fordommer; og det er nesten en generell regel at overalt hvor det finnes milde skikker, finnes det handel; og at overalt hvor det finnes handel, finnes det milde skikker.» Liberalismens tenkere videreførte Montesquieus visjon i det påfølgende århundret.

Den liberale pasifismen til Keynes var godt synlig i hans Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger (1936), hvor han postulerte at tilbakevending til full sysselsetting ville utelukke aggressiv imperialisme fra proteksjonistiske land på jakt etter eksterne markeder. Men etter andre verdenskrig kunne det se ut som ideen om handelens mildnende virkning var havnet på historiens skraphaug. «Ideen fortjener ikke å bli tatt seriøst», skrev den toneangivende økonomen Albert O. Hirschman i 19775Albert O. Hirschman, The Passions and the Interests: Political Arguments for Capitalism, Princeton University Press, 1977. og mente den bare var en «episode i åndshistorien». Hirschman undervurderte nok ideens standhaftighet. For nyliberalismens triumf på samme tid ble ledsaget av lovprisninger av handelens fredsskapende virkning og påstander om at frihandel nesten automatisk ville lede til at det liberale demokratiet ville spre seg til hele planeten. Et bredt utbud av politiske ledere har avlevert denne trosbekjennelsen, blant annet Bill Clinton, som da han var president sa at «som filosofer fra Thukydid til Adam Smith har bemerket, går handelens vaner imot krigens vaner». På dette tvilsomme grunnlaget – Thukydid var den første som mente at en krig hadde en menneskelig årsak og at denne årsaken var imperialismen (den athenske), mens Adam Smith så politikken som domenet for «menneskers galskap» – åpnet Clinton Verdens handelsorganisasjon (WTO) for Kina i den tro at det ville pasifisere USAs ideologiske rival.

Ideene om historiens slutt og globaliseringens velsignelser ga nytt liv til Montesquieus doux commerce. Riktignok hadde krigen ikke lenger en framtredende plass i disse ideene, med hentydningen om at spørsmålet ikke lenger var relevant, at det var utvisket av markedsglobaliseringens opphevelse av grenser, bedring av levekår og nedbygging av staten. Det synes ikke å være der vi har havnet.

Oversatt av redaksjonen

Alain Garrigou er professor emeritus i statsvitenskap ved universitetet Paris-Nanterre.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Familiens sorte får

Neste sak

Han som slapp unna og hun som skrev om ham

Mer Historie

Galskapen i kjøttet

Covid-19 har igjen skapt bevissthet om hvordan patogener kan smitte fra dyr til mennesker. Forrige gang

Natta vi tapte

I hundrevis, sannsynligvis tusenvis, av år sov de fleste mennesker i to bolker med et våkent

0 kr 0