Å gape over lerretet

Der den antikke lyrikken var sang til lyre, og poesien helt til nyere tid har båret med seg musikalske og lydlige elementer, har en del moderne poesi langt på vei fortrengt sangen og i stedet omfavnet skriften og det visuelle. Tidvis har dette ført til små og store stormer i diverse andedammer. Men det er noe meningsløst i å skulle sette den musikalske og den grafiske poesien opp mot hverandre. Like lite som et galleri er et angrep på en konsert (eller omvendt), er den visuelle poesien ute etter å ta knekken på den auditive. Likevel kan de to polene musikalsk og grafisk være nyttige for å forstå hva slags spekter den moderne poesien jobber innenfor.

Når Gunnar Wærness nå har ryddet i skuffer og kjellerboder, og utgir en samling materiale komponert over en periode på 32 år, blir det i lanseringsintervjuet i Klassekampen gjort et poeng av at Wærness på et tidspunkt «vurderte å bli billedkunstner». Det tyder på at vi skal i retning det visuelle. I forfatterpresentasjonen bak på boka vektlegges også det sceniske ved Wærness’ virksomhet, nemlig at han blant annet er «kabaretartist». Det henviser særlig til duoen som går under navnet Brødet og Eselet, der Wærness framfører sanger til egenkomponerte tekster akkompagnert av seg selv og Henrik Skotte. Den som har hørt Wærness lese egne tekster, vil også ha erfart at det er en helt særegen lydlig opplevelse. Wærness vet som få andre norske poeter å utnytte poesien både musikalsk og grafisk, både på scenen og på trykk.
(…)