Skotsk uavhengighetstrang etter brexit

Etter brexit kan EU vise seg å ha vært limet som holdt den britiske unionen sammen. I Skottland har oppslutningen om uavhengighet aldri vært så stor som nå. Det gjør det lite sannsynlig at regjeringen i London vil tillate en ny folkeavstemning.

Med mindre koronapandemien fører til en utsettelse, vil velgerne i Skottland 6. mai innta hovedrollen i Storbritannias langvarige konstitusjonelle drama. Manuset er allerede skrevet: Til tross for pandemien vil det sjette parlamentsvalget mer enn noensinne handle om skotsk uavhengighet. For ikke bare ligger Scottish National Party (SNP) godt an til å vinne valget for fjerde gang, uavhengighet har også fått flertall i 17 meningsmålinger på rad.

Hvis SNP får absolutt flertall, slik de fikk i 2011, vil de kreve en ny folkeavstemning om uavhengighet, etter at 55 prosent stemte mot uavhengighet i forrige avstemning i 2014. Selv uten flertall vil SNP etter all sannsynlighet få støtten de trenger fra Scottish Greens. Samtidig er det bare den britiske regjeringen som kan godkjenne en bindende folkeavstemning, og her møter det tilsynelatende ustoppelige SNP en urokkelig hindring. Statsminister Boris Johnson, som med sitt valgskred i parlamentsvalget i 2019 utløste den nye oppslutningen om skotsk uavhengighet, har erklært at ingen ny avstemning bør holdes på minst førti år.

Snill presse

Frontlinjene i en hard politisk kamp etter valget er allerede tydelige. På den ene siden finner vi SNP, i spissen for en nasjonalistbevegelse som ivrer etter en ny folkeavstemning, og mindre partier som Scottish Greens og Scottish Socialist Party, samt en rekke organisasjoner som venstreradikale Radical Independence Campaign og grasrotkoalisjonen YesAlba. Uavhengighetsleiren krydres også med litt motkulturell glamour fra det skotske kulturlivet, hvor kunstnere og forfattere lenge har vært for uavhengighet. Uavhengighetssaken får dessuten mye støtte i sosiale medier og alternative medier. En dagsavis, The National, ble opprettet etter folkeavstemningen i 2014 av det amerikanskeide mediekonsernet NewsQuest for å dekke en økende etterspørsel etter uavhengighetsvennlige nyheter og kommentarer.

På den andre siden står den britiske regjeringen og de store britiske partiene, som i stadig økende grad må tviholde på det britiske parlamentets suverenitet over Skottland for å kompensere sin smuldrende oppslutning hos skottene. De konservative, Labour og Liberaldemokratene kjemper alle om Skottlands krympende skare av unionistvelgere med løfter om å gå imot en ny folkeavstemning uansett utfallet av valget i mai. Unionismen har ikke mange ekte grasrotorganisasjoner, og heller ikke mange kjente fortalere, med unntak av forfatteren JK Rowling og en håndfull andre kjendiser. Den tradisjonelle uavhengighetsskepsisen til Skottlands papirmedier oppveies nå av deres forakt for brexit og Johnson-regjeringen. Til og med BBC, som i 2014 ble mye kritisert for å dekke folkeavstemningen i unionismens favør, anklages nå av unionister for å være for snille med SNP.

De klager blant annet på den positive omtalen av den skotske førsteministeren Nicola Sturgeon, som har blitt enda mer populær i Skottland for sin håndtering av koronakrisen. Populariteten hennes forklarer mye av SNPs gode meningsmålinger. Under pandemien har sammenligninger mellom Sturgeons nøkterne, advokataktige kommunikasjonsstil og Boris Johnsons halsbrekkende engelske nasjonalisme bidratt til å øke oppslutningen om uavhengighet.

Politisk momentum

Den politiske utviklingen synes dermed å bevege seg mot uavhengighet, i tråd med den «gradualistiske» strategien SNPs ledere har fulgt siden 1990-tallet. Strategien har gått ut på å manøvrere seg gjennom de britiske statsinstitusjonene. I 1997 fikk de gjennomslag for et skotsk parlament i 1997, som de siden har brukt til å bevise at Skottland kan styre seg selv. Med det har de beroliget de vanligvis skeptiske og forsiktige skotske velgerne om at uavhengighet ikke vil bety kaos og ustabilitet. SNP har også vært opptatt av å bevare populære britiske symboler og de internasjonale relasjonene Skottland har hatt gjennom den britiske unionen. Partiet har hele tiden lovet at et uavhengig Skottland vil melde seg inn i EU (selv om Spania nok vil motsette seg det for å dempe separatismen i Katalonia), beholde pundet, den britiske kronen og NATO-medlemskapet.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

SNPs strategi har bygd på en antakelse om at økende oppslutning hos velgerne til slutt vil tvinge den britiske regjeringen til å akseptere partiets krav. Antakelsen ble delvis bekreftet i 2014, da David Camerons regjering (2010–2016) gikk med på en bindende folkeavstemning. I dag er det langt mer sannsynlig at uavhengighet vil bli resultatet av en slik folkeavstemning, derfor er regjeringen i London langt mindre åpen for en reprise. Og denne avvisende holdningen forsterker bare SNPs påstand om at Skottland blir marginalisert og ydmyket i den britiske unionen. Samtidig skaper gradualismen nå problemer for SNP.

Ledende skikkelser og partimedlemmer har begynt å åpenlyst trosse disiplinen partiet er blitt kjent for. I januar kritiserte Kenny MacAskill, en av SNPs 47 parlamentsmedlemmer i det britiske parlamentet, Sturgeon for å ikke ville diskutere en «plan B» – det vil si alt fra å trekke den britiske regjeringen for retten til å avholde en «ulovlig» folkeavstemning, eller å ensidig erklære seg uavhengig. Sturgeon vet at en åpen debatt om en mer radikal strategi før valget er vunnet, kan true SNPs hardt tilkjempede rykte som et stabilt, styringsdyktig og lite risikovillig parti: Mye av hennes nylige politiske momentum skyldes nettopp at mange ser at den engelske nasjonalismen er en større trussel mot stabiliteten enn den skotske.

Det beste scenariet

Det finnes også andre problemer bak SNPs interne splittelser. Sturgeons forgjenger Alex Salmond har anklaget henne for å ha konspirert mot ham etter at han ble frikjent for flere anklager om voldtektsforsøk og seksuelle overgrep i en mye omtalt rettssak. En parlamentsgranskning av den skotske regjeringens håndtering av disse beskyldningene har forverret splittelsen mellom SNPs gamle og nye ledere og deres støttespillere. Partiets indre problemer kan dermed raskt ende i en offentlig nedsmelting.

Sturgeon og Salmond samarbeidet tidligere tett og var med på å utforme SNPs gradualistiske strategi. Konflikten deres inngår i en mer generell krise i uavhengighetsbevegelsen – en krise som ikke har kommet på tross av suksessen, men på grunn av den. Gradualismen har vært en god strategi for å øke oppslutningen om uavhengighet. Problemet er at den baserer seg på formell tilslutning fra velgerne i en bindende folkeavstemning, og uten tillatelse fra Storbritannia er det ikke mulig å forvandle velgernes ønske til en politisk realitet. Siden gradualismen baserer seg på små legitime framskritt, utelukker den alle andre alternativer.

Å gjøre Skottland «uregjerlig», som noen mer militante nasjonalister nå foreslår for å få Storbritannia til å gi etter, virker bare rart når Skottland har fått stor grad av indre selvstyre og styres av SNP. Men hvis det eneste alternativet er å vente på tillatelse, vil utålmodigheten innad i partiet bli stadig vanskeligere å håndtere.

For SNP er det beste scenariet et valgskred i mai. Det kan overtale den britiske regjeringen til å gå med på en bindende folkeavstemning, med et utfall det er vanskelig å spå. Noen konservative tungvektere frykter at oppslutningen om uavhengighet bare vil vokse hvis skottene nektes en folkeavstemning. De indre stridighetene i SNP gir imidlertid den britiske regjeringen en grunn til å sette seg på bakbeina: Hvis SNP møter en urokkelig vegg i London, kan det føre til at de skotske nasjonalistene går løs på sine egne snarere enn å lede et håpløst opprør, og dermed bringe tilbake det status quo som hersket før SNP ble dominerende.

Sta unionisme

Det ville være et ideelt utfall for Labour, som en gang var det dominerende partiet i Skottland. I motsetning til De konservative vil Labour slite stort med å få et parlamentarisk flertall med bare de engelske valgkretsene. Skottlands 59 seter i Westminster var i flere tiår en solid barriere mot De konservative, som siden 1983 aldri har vunnet mer enn 13 av disse. Selv uten å vinne noen av SNPs 47 skotske seter, vil Labour sannsynligvis få støtte fra partiet til en eventuell mindretallsregjering etter neste valg. Men prisen for støtten vil garantert være en ny folkeavstemning, som etter all sannsynlighet vil felle en slik regjering. Betingelsene for en ny Labour-regjering er dermed også dens undergang. Labours siste håp er dermed at en konservativ avvisning av en ny folkeavstemning vil svekke SNP mer enn den britiske unionen.

De sannsynlige utfallene av Storbritannias politiske krise gir lite håp om en løsning på de dypereliggende strukturelle problemene. For selv om SNP skulle snuble, er det lite trolig at en Labour-regjering vil gjøre noe med Storbritannias enorme sosiale ulikheter. Under sin nye leder Keir Starmer har Labour forlatt det ambisiøse økonomiske programmet til Jeremy Corbyn for heller å insistere på «økonomisk ansvarlighet», mens en nyopprettet «konstitusjonell kommisjon» skal bidra til å spre makten i unionen og løse «territorial misnøye».

For å vinne stemmer i Nord-England har Starmer støttet Johnsons brexit-avtale. Med det har han forsterket det demokratiske underskuddet skottene ofte kritiserer. De svært EU-vennlige skottene har nå ingen som taler deres sak i de to dominerende partiene i Westminster. Skottland og Englands ulike politiske kulturer er i ferd med å bli uforenlige, med et England som har blitt stadig mer opptatt av sin egen selvhevdende nasjonalisme.

Hvis Skottland blir værende i den britiske unionen, vil det sannsynligvis forlenge den politiske, kulturelle og økonomiske stillstand som gradvis har festet seg i Skottland siden det skotske parlamentet ble etablert for over tjue år siden. Landet er fanget mellom en britisk framtid det ikke ønsker og en uavhengig framtid det ikke får. Politisk moderasjon kan være nyttig for å bygge en stabil koalisjon for uavhengighet, men det løser ikke industridøden som har gjort Skottland avhengig av turisme, finans, olje og offentlige arbeidsplasser. Skotske Labour har forsøkt å fremme en mer aktiv industripolitikk, men partiets innbitte unionisme fremmedgjør det fra det store flertallet av skotske velgere.

Nyliberal plan

Det skotske samfunnet er politisk lammet og fanget i en lite erkjent krise. De skotske papirmediene kollapser under press fra sosiale medier og multinasjonale oppkjøp, og de skotske universitetene er blant de mest økonomisk utsatte og privatiserte i Storbritannia. Skottlands mange frivillige organisasjoner, som i stor grad er avhengig av offentlig støtte, forsøker desperat å bøte på offentlige tjenester som er kuttet til beinet. Men slike bekymringer fortrenges i en offentlighet som nå domineres av personlige strider mellom prominente politikere.

Kan uavhengighet puste nytt liv i skotsk politikk og samfunn? Frigjort fra sitt standpunkt i unionsspørsmålet ville den skotske arbeiderbevegelsen og det som gjenstår av dens parlamentariske fløy kunne bli politisk og kulturelt relevant igjen for den skotske arbeiderklassen. Det ville også den skotske høyresiden, og utsiktene til at en beseiret, men ikke ubetydelig unionistisk minoritet skulle finne sammen med skotske høyrenasjonalister, bør bekymre den skotske venstresiden.

SNPs økonomiske plan for uavhengigheten er for tiden utvetydig nyliberal. Den forplikter landet til å bevare det britiske pundet og redusere budsjettunderskuddet i minst et tiår – kort fortalt en katastrofe for befolkningen. Planen er å kanalisere utenlandske investeringer mot en nasjonal «kapitalistklasse», men denne vil garantert utarme enda mer av den skotske arbeidsstyrken, offentlige tjenester og Skottlands rike naturressurser. Å bli med i EU igjen, et av SNPs sentrale argumenter for uavhengighet, vil også begrense Skottlands formelle suverenitet. Samtidig undervurderer de som kritiserer «uavhengighet i Europa» de langt større begrensningene et liv utenfor begge unionene bærer med seg.

Farlig spenning

Uavhengighet vil også få konsekvenser utenfor Skottland. I Storbritannia vil Labour og den engelske venstresiden for første gang måtte forholde seg til sin egen nasjonale identitet. Et tap av en tredjedel av landmassen kan tvinge fram en erkjennelse av Englands reelle makt og potensial hos både politikerne og innbyggerne. Å gi slipp på sine storhetsfantasier ville slettes ikke være en uting for England, og en konfrontasjon med sine egne territoriale og kulturelle ulikheter kan bidra til å bryte ytterligere opp en av de mest sentraliserte statene i den vestlige verden. Wales og Nord-Irland kan også bli fristet til å følge Skottlands eksempel.

I siste instans er det beste argumentet for uavhengighet kanskje mer liberaldemokratisk enn radikalt. Uavhengighet vil gjøre det mulig for Skottland å trekke seg ut av et stadig mer udemokratisk og illiberalt anglo-britisk styresett, hvor en permanent identitetskrise tildekker de spesifikke – og ofte kjedelige – problemene med skotsk selvstyre. Uavhengighet vil i det minste tydeliggjøre det politiske terrenget den skotske venstresiden må operere i, selv om det ikke nødvendigvis vil gjøre det lettere å finne fram i det.

Men dette argumentet setter ikke fyr på lyngen. For mange i uavhengighetsleiren, spesielt de som ser kampen for uavhengighet som en passende scene for radikal posering, er ideen om å bytte ut en konservativ elite med en liberal ikke nok. Og det kan virke i den britiske unionens favør.

«Noen nasjonalister bruker mye tid på å ønske at Skottlands historie hadde blitt formet i en mer melodramatisk støpeskje», skrev den skotske nasjonalisten Stephen Maxwell i 1981.1Stephen Maxwell, «The case for left-wing nationalism», SNP 79 Group Paper, nr. 6, Aberdeen People’s Press, 1981. Ønsket om en mer spennende framtid enn fortiden vekker minst like mye entusiasme, men nasjonalidentitetens mørke skog er et farlig sted å lete etter spenning.

Oversatt av redaksjonen

Rory Scothorne er forfatter, bor i Edinburgh.

Fotnoter[+]

Forrige sak

Russlands afrikanske comeback

Neste sak

Avkortet ungdomstid

Mer Skottland

Fra et rom i Glasgow

Da James Kelman fikk Booker-prisen i 1994, trakk et av jurymedlemmene seg i indignasjon. Litt senere

0 kr 0