Ekkokammeret, eller Twitters hovedkvarter i San Francisco, California, USA. Foto: Michael Vi, Shutterstock.
/

Fra bedøvende konsensus til lukrativ dissens

Den gylne middelvei selger ikke lenger. Tidligere levde den moderate pressen av annonseinntekter og forsøkte å nå ut så bredt som mulig. Nå må mediene kapre et mer engasjert og kravstort publikum.

I Frankrike har milliardæren Vincent Bolloré kjøpt en rekke medier og forlag (Vivendi, Editis, Prisma), og sikler etter tv-kanalen Europe 1. Han har kuttet i de redaksjonelle utgiftene, og vil at tv-kanalen CNews skal lage kampanjejournalistikk for ytre høyre. Han sprer frykt i redaksjonslokalene – og truer også med å saksøke Le Monde diplomatique for å ha gravd i aktivitetene hans i Afrika. Det er få som personifiserer mediekapitalismens problemer like godt som Bolloré.

Men en helt annen tendens enn milliardærers freidige framferd ryster nå medielandskapet. For det finnes en ny maktfaktor som man ikke ser i oversiktene over hvem som eier mediene eller annonserer i dem. Man kan snarere se den i hvor raske de redaksjonelle ledelsene er med å beklage hvis leserne deres misliker en artikkel. Pressens nye økonomiske ryggsøyle er en gruppe som lenge ble sett som det femte hjulet på medievogna: abonnentene. Deres økende innflytelse har brakt ramaskrikene og splittelsene i våre samfunn helt inn i hjertet av redaksjonene. For øyeblikket gjelder dette bare en håndfull publikasjoner, men grunntendensen er tydelig. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Bakenfor pandemien

Neste sak

Patentene som hindrer vaksiner for alle

Mer Kommentar

Etter pandemien

Åpenbart må fossil energi skrotes for å unngå en løpsk global oppvarming, men miljøkrisen krever noe annet enn bare en grønn New Deal.

Avtalen i Samara

Koronaepidemien tvinger brutalt på oss erkjennelsen av at den klassiske definisjonen av samfunnet – som menneskene seg imellom – ikke lenger gir mening.

Filmisk dagbog fra en tid med virus

Film, tv-serier og andre værker fra fiktionens verden kommer os konstant i møde i denne tid. De lægger sig som et ekstra lag over en virkelighed, der pludselig synes skræmmende fiktionaliseret.

La hundre WikiLeaks blomstre

Julian Assange har ikke spionert på folket for de som sitter med makten, han har spionert på de med makten for folket. Det er grunnen til at bare vi, folket, kan hjelpe ham nå.

Begge er verst

Det er et trist tegn på dagens leie tilstand at når vi blir konfrontert med et politisk alternativ og bedt om å velge side, selv bare den minst verste, påtvinger det seg ofte ett svar: «Men begge er verst!»

0 kr 0