Foto: Doruk Yemenici, Unsplash.
/

Etter pandemien

Åpenbart må fossil energi skrotes for å unngå en løpsk global oppvarming, men miljøkrisen krever noe annet enn bare en grønn New Deal.

Mens massevaksineringen, tross de mange små hindringer på veien, gir håp om at koronapandemien snart er et tilbakelagt stadium, kommer også tiden for å rette søkelys mot de fundamentale spørsmålene pandemien har reist om samfunnet vårt. Der finanskrisen i 2008 skapte diskusjon om finanssektoren og pengenes grunnleggende vesen, bør koronavirusets spredning og nedstengingene i store deler av verden vekke debatt om vårt forhold til naturen.

Finanskrisen fikk få konsekvenser for måten vi organiserer våre samfunn på. Finanssektoren er større enn noensinne, og like uregulert. På tross av protestbevegelser som Occupy Wall Street, som hevdet å tale for de 99 prosentene, har den ene rikeste prosenten bare blitt rikere og mektigere, og pandemien synes å ha akselerert denne utviklingen. Om noe virker tiden siden finanskrisen bare å ha forsterket krisebevisstheten som den generelle horisonten for våre samfunn, på bekostning av alternative refleksjoner. Ethvert oppsving bærer alltid med seg en erkjennelse om en kommende nedtur, derfor synes økonomien, og med den samfunnet i sin helhet, alltid å være på randen av kollaps. Det er alltid en krise rundt hjørnet: for mange sykmeldte, for lave fødselstall, for få arbeidstakere, for høye lønninger, for lave lønninger, for mye utdannelse, for lite utdannelse. Men koronapandemien viser at det går an å organisere samfunnet til å takle svært reelle kriser, at det går an å omfordele ressurser etter behov.
(…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Lenge leve systemisk risiko

Neste sak

Den enlige mor og huset

Mer Kommentar

Fra bedøvende konsensus til lukrativ dissens

Den gylne middelvei selger ikke lenger. Tidligere levde den moderate pressen av annonseinntekter og forsøkte å nå ut så bredt som mulig. Nå må mediene kapre et mer engasjert og kravstort publikum.

Avtalen i Samara

Koronaepidemien tvinger brutalt på oss erkjennelsen av at den klassiske definisjonen av samfunnet – som menneskene seg imellom – ikke lenger gir mening.

Filmisk dagbog fra en tid med virus

Film, tv-serier og andre værker fra fiktionens verden kommer os konstant i møde i denne tid. De lægger sig som et ekstra lag over en virkelighed, der pludselig synes skræmmende fiktionaliseret.

La hundre WikiLeaks blomstre

Julian Assange har ikke spionert på folket for de som sitter med makten, han har spionert på de med makten for folket. Det er grunnen til at bare vi, folket, kan hjelpe ham nå.

Begge er verst

Det er et trist tegn på dagens leie tilstand at når vi blir konfrontert med et politisk alternativ og bedt om å velge side, selv bare den minst verste, påtvinger det seg ofte ett svar: «Men begge er verst!»

0 kr 0