USA sår splid om gass i EU

I juli 2018 ble daværende president for EU-kommisjonen Jean-Claude Juncker enig med USAs president Donald Trump under et besøk i Det hvite hus. «I dag ble vi enig om å styrke vårt strategiske samarbeid innen energi», erklærte de. «EU vil importere mer flytende naturgass fra USA for å diversifisere sin energiforsyning.»¹ Det var allerede da ingen hemmelighet at de nordamerikanske gassprodusentene leter etter nye kunder, og at EU, verdens største importør, er en ideell kunde.

Naturgass har igjen havnet i sentrum av det storpolitiske spillet med konflikten mellom Russland og Ukraina, den omstridte gassrørledningen Nord Stream 2, og spenningene rundt gassfeltene utenfor Kypros. Samtidig er stadig flere stater blitt mer opptatt av miljø og klima. Naturgass er en ikke-fornybar ressurs, men den forurenser mindre enn olje og kull. Gass er også en billig måte å produsere strøm på, og den er blitt lettere å transportere enn i forrige århundre.

Med flytende naturgass (LNG), fraktet med gasstankskip, har de tidligere svært regionale markedene blitt internasjonale. Med LNG trenger ikke eksport- og importlandene å pleie et godt og stabilt forhold, slik forsyning via gassrørledninger forutsetter. Prosessering av LNG er imidlertid ikke enkelt: Den utvunne gassen må først kjøles ned til -161°C for å bli flytende, så fraktes med båt og til slutt regassifiseres. I EU finnes det rundt tretti terminaler som kan utføre denne prosessen (se kart). Det meste av den globale eksporten foregår fortsatt via rørledninger (63 prosent mens 37 prosent blir fraktet med skip), men gapet blir stadig mindre (i 2005 var forholdet 78 prosent mot 22 prosent).

De som ønsker å liberalisere gassmarkedet er begeistret for LNG, som er mer praktisk enn rørfraktet gass. Med LNG kan operatørene satse på prisforskjellene mellom de ulike markedene (Europa, Atlanterhavet og Stillehavet) og inngår stadig oftere korte kontrakter, såkalte spot-kontrakter, som åpner for å utføre transaksjonene fra dag til dag. Kontraktene om levering via gassrørledninger har – i likhet med noen LNG-kontrakter – ofte en lengde på inntil tjue eller tretti år.²

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Sibirsk kraft

Verdens største gassprodusent, USA, utvinner 88 prosent mer gass enn for femten år siden, mens den russiske produksjonen stagnerer og produksjonen i Europa er blitt halvert. Årsaken til den enorme veksten i amerikansk gass er at det på begynnelsen av 2000-tallet ble utviklet nye metoder for å utvinne såkalt ukonvensjonell gass, som hentes opp fra bakken med den svært forurensende teknikken hydraulisk oppsprekking. Fra 2008 økte USA sin utvinning av ukonvensjonell gass drastisk, som følge av den amerikanske regjeringens ønske om å bli selvforsynt med energi. En annen medvirkende årsak er amerikansk lov som gir landeiere rettigheter også til det som befinner seg under bakken. Det betyr at en landeier ikke trenger tillatelse fra myndighetene for å utvinne underjordiske ressurser.

USA forbruker selv det meste av gassen landet produserer, men har et økende produksjonsoverskudd. Av de tre største verdensmarkedene framstår det europeiske som det mest lukrative. Derfor har amerikanske myndigheter lagt press på Brussel på ulikt vis for å redusere Russlands dominans i det europeiske gassmarkedet. I juli 2017 deltok Trump på Trehavsinitiativet. Dette forumet, bestående av tolv land³ mellom Østersjøen, Svartehavet og Adriaterhavet, møttes for første gang i 2016 med mål om å «fremme samarbeid om utvikling av infrastruktur innen energi, transport og digitale sektorer».⁴ Trump la her ikke skjul på at målet hans var å styrke, på initiativ fra Polen og mot Tysklands ønsker, nord-sør-forsyningen i Europa ved å levere gass fra LNG-terminalen i Świnoujście (Polen) til resten av Sentral-Europa,⁵ og dermed konkurrere med de russiske gassrørledningene fra øst.

Da rørledningen Nord Stream 1 ble bygd ut mellom Russland og Tyskland fra 2005 til 2011, kom det knapt protester fra USA, som på den tiden ikke eksporterte gass til Europa. Nå gjør USA alt for å hindre at Nord Stream 2 blir fullført. Men den internasjonale striden rundt denne rørledningen har havnet i skyggen av en annen frontlinje i kampen om gassen.

For Russland vil gjerne frakte gassen sin utenom Ukraina, nabolandet som det har vært i konflikt med siden 2014, og nøyer seg ikke med en ny Nord Stream. 8. januar 2020 innviet Vladimir Putin og Tyrkias Recep Tayyip Erdoğan rørledningen TurkStream, som skal levere gass til Europa fra sør via Tyrkia. En forlengelse av denne rørledningen, kalt Tesla, skal på sikt levere gass til Serbia, Ungarn, Bulgaria og Østerrike via Hellas og Nord-Makedonia, som allerede kjøper gass fra TurkStream.⁶

Denne utvidelsen vil vekke til live South Stream, et gammelt russisk prosjekt som Russland ga opp i 2014 etter at Brussel presset EU-landene som var med i prosjektet til å trekke seg.⁷ Med hindringene på det europeiske markedet og voksende motstand mot russiske rørledninger i Europa, har Russland økt sin eksportkapasitet for LNG og vendt blikket mot øst: Rørledningen Sibirs kraft, som ble innviet i desember 2019, vil frakte 38 milliarder kubikkmeter gass til Kina hvert år i tre tiår.

Nye regler

I Europa vet USA at de har en enda sterkere alliert enn Polen: Brussels dogmatiske økonomiske liberalisme. Med konkurranseutsettingen og privatiseringen av sektoren skal driften av rørledningene nå overføres til egne driftsselskaper, som ikke er eid av produksjonsselskapene, for at disse ikke skal favorisere seg selv. Dermed blir russiske Gazprom, som produserer og distribuerer gass, og i tillegg drifter rørledninger, rammet av lovene EU-kommisjonen har utarbeidet med støtte fra Washington. Bare noen måneder etter enigheten mellom Juncker og Trump om amerikansk gass, vedtok EU-parlamentet i april 2019 gassdirektivet som inngår i EUs tredje energi- og klimapakke, et direktiv som endrer store deler av gassdirektivet fra 2009.

«Denne justeringen», presiserer den franske kommisjonen for kraftregulering, «har som mål å utvide virkefeltet for EUs grunnleggende lovprinsipper på energifeltet (tredjeparters tilgang til nett, prisregler, adskillelse av eierstrukturer, transparens) til alle gassrørledninger til og fra tredjestater til unionens landegrenser».⁸ Som den internasjonale kraftrådgiveren Philippe Sébille-Lopez bemerker, «favoriserer dette direktivet åpenbart prosjektene om å importere LNG fra USA eller andre steder, siden LNG er unndratt EUs byråkratiske og regulatoriske virvar, som kan få uante konsekvenser».⁹

Selv om USA ikke kan konkurrere med Russland og Norge når det kommer til volum, vil nykommeren tjene på de nye reglene til EU-kommisjonen: I et notat fra januar i fjor skriver EU-kommisjonen at for å utvikle «det transatlantiske samarbeidet» er det nødvendig å «fjerne unødvendige lisensieringshindringer for å øke den amerikanske eksporten» og det må også «etableres regelmessige høringer og salgsfremmende aktiviteter med markedsoperatører for å gjøre USA til Europas fremste gassleverandør».¹⁰

Miljøligningen

Det finnes imidlertid noen fallgruver for denne ambisjonen som frontes av landene i Sentral-Europa og støttes av Brussel. Russland vil sannsynligvis ikke vente til det er for sent. Selv om amerikansk LNG selges billigere enn russisk gass (22 prosent forskjell for lik energiytelse), gjør prosessen med kondensering, transport og regassifisering den amerikanske gassen mye mindre konkurransedyktig. Dermed kan Gazprom, som har større mulighet til å justere prisene for å styrke sin dominerende stilling, «avstå fra noen bindende klausuler og gi sine europeiske kunder rabatt i forhold til kontraktsprisene som er indeksert til oljeprisen».¹¹

På den andre siden viser EUs ønske om å importere gass fra flere leverandører at medlemslandene vil fortsette å bruke gass, til tross for at EU har vedtatt å redusere klimagassutslippene sine med 20 prosent innen 2030 og bli karbonnøytral innen 2050. Disse målsetningene forutsetter en overgang til fornybar energi eller atomkraft. Men siden Fukushima-ulykken i 2011 er atomkraft ikke lenger spesielt populært, dermed gjenstår bare fornybar energi.

I begeistringen for stadig økende produksjon av fornybar energi glemmer mange ofte at denne veksten er basert på en forurensende utvinning¹² av blant annet kobolt, litium, sink, nikkel og aluminium, som i mange tilfeller bare er tilgjengelig i et fåtall land (Bolivia, Brasil, Chile, Kina, Kongo, Mosambik). Dermed skaper fornybar energi en ny avhengighet. Med fornybar energi må det meste av økonomien elektrifiseres. Det forutsetter en storstilt utbygging av vindparker, kraftverk, høyspentledninger, transformatorer, kondensatorer, brytere og sikringer, med et langt fra ubetydelig miljøavtrykk.

Å øke bruken av fornybare energikilder og redusere bruken av de energikildene som slipper ut mest klimagasser, virker som den mest logiske løsningen, men miljøligningen går ikke opp uten at man gjør noe med etterspørselen. Produksjons- og forbrukskjedene må endres fundamentalt med energisparing, hjemhenting av industriproduksjon og drastisk reduksjon av transport.

Oversatt av redaksjonen

1
«Joint U.S.-EU Statement following President Juncker’s visit to the White House», EU-kommisjonen, Brussel, 25. juli 2018.
2
Mathilde Godard, «Le GNL: l’énergie fossile de demain?», Forbes, 23. juni 2020.
3
Bulgaria, Estland, Kroatia, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike.
4
www.3seas.eu.
5
Reuters, 4. juli 2017.
6
«Rencontre Erdoğan-Poutine: nouveau gazoduc, Libye et Syrie sur la table», Le Figaro (med AFP), Paris, 8. januar 2020.
7
Jean-Michel Bezat, «Gazoduc South Stream: pourquoi la Russie a décidé de jeter l’éponge», Le Monde, 2. desember 2014.
8
«Gaz et électricité. Cadre législatif européen», Commission de régulation de l’énergie, 29. april 2020.
9
Philippe Sébille-Lopez, «Le gaz naturel en Europe: quels enjeux énergétiques et géopolitiques? Première partie», Diploweb, 25. oktober 2020.
10
«EU-U.S. LNG Trade. U.S. liquefied natural gas (LNG) has the potential to help match EU gas needs» (PDF), EU-kommisjonen, Brussel, november 2019.
11
Philippe A. Charlez, «Le gaz naturel liquéfié américain pourra-t‑il concurrencer à terme les marchés gaziers russes?» (PDF), La Revue de l’énergie, nr. 633, Paris, september–oktober 2016.
12
Lorène Lavocat, «Les minerais: le très noir tableau des énergies vertes», Reporterre, 29. oktober 2020.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal