Rørdiplomatiet var bedre før. På 1970-tallet var regjeringene henrykt over gasshandelen mellom Vest-Europa og Sovjetunionen: De stabile, varige rørledningene bygget en bro mellom de to konkurrerende blokkene på kontinentet.1Thane Gustafson, The Bridge: Natural Gas in a Redivided Europe, Harvard University Press, Cambridge, 2020. Og amerikanerne feilet, da de prøvde å forstyrre avspenningen: I 1982 innførte president Ronald Reagan sanksjoner mot flere europeiske selskaper som var involvert i byggingen av en rørledning fra Sibir, som han mente ville gjøre Europa avhengig av kommunistene. Men de ti medlemmene av Det europeiske økonomiske fellesskap nektet å bry seg om embargoen. Frankrike rekvirerte også et selskap og tvang det til å levere utstyr til sovjeterne. Noen måneder senere gjorde USA helomvending.
Men etter Berlinmurens fall i 1989 har gassinfrastrukturen skapt splid mellom EU-landene. Den er blitt et symbol på det stadig dårligere forholdet til Russland og de avvikende geopolitiske interessene til land som i teorien er allierte, og ikke minst på maktesløshet overfor USA. Et talende eksempel på denne endringen er skjebnen til Nord Stream 2, rørledningen mellom Russland og Tyskland via Østersjøen.
Den 1230 kilometer lange rørledningen med en prislapp på 9,5 milliarder euro var nesten ferdig lagt da den ble stanset i desember 2019 etter amerikanske sanksjoner og krass kritikk fra flere europeiske land. Hvordan kunne de siste kilometerne av en rørledning som bare utvider en allerede eksisterende gass-infrastruktur, skape så mye strid innad i EU og utløse en av de alvorligste diplomatiske krisene mellom USA og Tyskland etter andre verdenskrig?
Energipolitisk løsrivelse
I begynnelsen var det få skyer i horisonten. I april 2018 ble russiske Gazprom enig med fem europeiske gasselskaper (østerrikske OMV, tyske Wintershall og Uniper, franske Engie og britisk-nederlandske Shell) om å doble kapasiteten til Nord Stream 1. Denne rørledningen, som sto ferdig i 2012, frakter hvert år 55 milliarder kubikkmeter gass fra Vyborg nord for St. Petersburg til Greifswald i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Rørledningen ble lagt i en trasé som fulgte Kremls strategiske ønske om å omgå Ukraina, som fremdeles er transittland for over halvparten av naturgassen fra Sibir til Europa.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Kreml beskylder regjeringen i Ukraina for å kreve overdrevent høye transitt-avgifter og stikke unna deler av gassen, samt å ikke betale gammel gjeld. Mellom 2005 og 2009 brøt det ut flere konflikter som førte til midlertidig stans i gassleveransene. Etter «den ukrainske revolusjonen» i 2014 og Russlands annektering av Krim samme år, har situasjonen bare blitt verre. Nord Stream 1 og 2 gjenspeiler på et vis denne forverringen av forholdet mellom Russland og Ukraina: Byggingen av den første startet året etter «oransjerevolusjonen» i 2004, også den støttet av Vesten, mens avtalen om å bygge den andre kom etter krisen i Ukraina i 2014. Russland har interesse av å holde gasseksporten atskilt fra de politiske omveltningene i nabolandet: Mens 91 prosent av gassen til Europa gikk gjennom Ukraina i 1994, var andelen under 41 prosent i 2018. Med Nord Stream 2 og en lignende rørledning i sør, TurkStream, også under bygging (se kart), vil Gazprom kunne frigjøre seg helt fra Ukraina.
Grågrønn grunn
Gassrørledninger skaper en gjensidig avhengighet mellom landene de binder sammen. Avhengigheten som dermed har oppstått mellom Tyskland og Russland, irriterer flere land. Fra første stund møtte Nord Stream 2 motstand fra en koalisjon med sterke bånd til USA: Ukraina, de baltiske landene og Polen, som er «imot prosjektet av ideologiske anti-russiske grunner», som det står i en fransk parlaments-rapport.2«Rapport d’information déposé par la commission des affaires européennes sur l’indépendance énergétique de l’Union européenne», Frankrikes nasjonalforsamling, Paris, 24. juni 2020. Men i 2018 klarte ikke denne koalisjonen å stanse tilhengere av prosjektet, ledet an av Tyskland og tidligere forbundskansler Gerhard Schröder, som var blitt lobbyist og ble hentet inn av Gazprom til å lede styret i selskapet Nord Stream 2.
For Tyskland, Europas største gassforbruker, er rørledningen blitt spesielt viktig etter forbundskansler Angela Merkels beslutning om å legge ned landets atomkraftverk innen utgangen av 2022 og kullkraftverkene innen 2038. I påvente av at fornybare energikilder skal ta over, sliter Tyskland med å gjennomføre sin energiewende: En kuldebølge, overskyet vær og lite vind er alt som skal til for at brunkullkraftverkene pulveriserer utslippsmålene, slik som i februar i fjor.3Odile Tsan, «Nord Stream 2. Pourquoi Berlin a besoin du gazoduc de la discorde», L’Humanité, Saint Denis, 2. mars 2021. Derfor trenger Tyskland en pålitelig forsyning av gass, som er mindre forurensende enn kull og gir stabile kraftpriser. Fra tysk perspektiv er dette imperativet god nok grunn til å inngå et handelssamarbeid med Russland, selv om forholdet mellom de to landene har forverret seg siden 2014. Tyskland «ser økonomiske interesser som det fremste suksesskriteriet i utenrikspolitikken», forteller Angela Stent, (pro-amerikansk) spesialist på forholdet mellom USA, Tyskland og Russland.4Sitert i Thane Gustafson, The Bridge, se over.
Fransk helomvending
Det var samme tankegang, men med en langt mer kaotisk utførelse fra Donald Trump, som skulle stanse prosjektet. For USA finnes det både handelspolitiske og geopolitiske grunner til å angripe prosjektet: Med støtte fra EU-kommisjonen, som er for det fleksible markedet med amerikansk flytende naturgass (LNG) i stedet for russiske rørledninger, og fra de mest NATO-ivrige landene i EU (som Polen og Danmark), ville Trump ikke bare forpurre Russlands planer, men framfor alt selge USAs overskudd av skifergass til Europa. I tillegg, som en heldig bivirkning, ville han legge press på Tyskland som USA var i en rekke handelstvister med.
Trump, som etter å ha kommet til makten truet Europa med en rekke tollsanksjoner, klarte i juli 2018 å få Brussel til å gi etter: EU gikk med på å revurdere sin gasspolitikk til fordel for «frihetens LNG», som Trump kalte den amerikanske skifergassen, på bekostning av den «totalitære» rørledningen. Unionens nye gassdirektiv, som ble vedtatt året etter, inneholdt så mange administrative spissfindigheter for å hindre Nord Stream 2, at de som utformet direktivet måtte revurdere hele den juridiske og handelsmessige rammen.
Direktivet ville ikke blitt vedtatt av EU-rådet i februar 2019 uten en spektakulær helomvending fra Frankrikes president, som inntil da, med sin diskré støtte, hadde sikret tilhengerne av Nord Stream 2 et blokkerende mindretall bestående av Tyskland, Frankrike, Østerrike, Nederland, Belgia, Hellas og Kypros. Emmanuel Macron begrunnet sin kuvending med at det var avgjørende «å ikke gjøre seg mer avhengig av Russland»,5Süddeutsche Zeitung, München, 7. februar 2019. men kanskje prøvde han å tvinge Tyskland til å revurdere hans forslag til EU-reformer, som fikk en heller lunken mottakelse på den andre siden av Rhinen.
Amerikanske trusler
Etter noen varselskudd stilte USA inn siktet på kanonen: Som om det var en selvfølge at EUs energipolitikk skulle bestemmes i Washington, vedtok både demokrater og republikanere i den amerikanske kongressen «Protecting Europe’s Energy Security Act» i desember 2019. Denne loven innfører, slik kongressen oppsummerer den, «sanksjoner i form av visumnekt og frysing av verdi mot personer som med viten stiller til rådighet rørleggingsfartøyer til bygging av en russisk eksportrørledning som ender i Tyskland eller Tyrkia». Disse ekstraterritoriale sanksjonene, uten noen folkerettslig forankring, førte til en umiddelbar stans i byggingen av Nord Stream 2. I fjor ble sanksjonene også utvidet til å omfatte selskaper. De fleste forsikringsselskaper og selskaper som yter teknisk assistanse forlot da prosjektet.
Fast bestemt på å utslette økonomisk alle selskaper og personer som deltar i det russiske prosjektet, annonserte USA i juli at Nord Stream 2 nå faller inn under «Countering America’s Adversaries Through Sanctions Act», en lov som ble vedtatt i 2017 for å innføre sanksjoner mot Russland, Iran og Nord-Korea. Med utvidelsen av lovens virkefelt trues tyske selskaper og statsborgere med å miste tilgang til dollarsystemet, til tross for at Tyskland er med i NATO og USAs mektigste allierte i EU. Med utgangspunkt i loven beordret tre amerikanske parlamentarikere i et brev datert 5. august to tyske havnedirektører til å kutte alle forbindelser til Nord Stream 2. Hvis havnedirektørene ikke etterlevde ordrene ville de «ødelegge selskapenes økonomiske levedyktighet», «ødelegge aksjonærverdien», fryse finansverdier og forby dem å sette foten på amerikansk jord. Tiltak og en tone som vanligvis forbeholdes Venezuela eller Cuba.
Stilt overfor en slik ydmykelse uttalte den tyske utenriksministeren, sosialdemokraten Heiko Maas: «Vi kritiserer ikke USA for å ha mer enn doblet sin oljeimport fra Russland det siste året. USA utøver sin rett til en uavhengig energipolitikk. Det samme gjør vi.» Forbundsrepublikkens president, Frank-Walter Steinmeier, ga også sin støtte til fullføringen av «en av de siste broene mellom Russland og Europa», og trakk fram de «over tjue millioner sovjetiske ofrene i andre verdenskrig».6RND, Hannover, 17. oktober 2020; Rheinische Post, Düsseldorf, 6. februar 2020.
Prosjektet fortsetter
De fleste tyske lederne har imidlertid holdt en lav profil. Et flertall av partiene støtter prosjektet, men konsensusen er i ferd med å slå sprekker. Den kristelig-demokratiske union (CDU) støtter fremdeles Nord Stream, i likhet med sosialdemokratiske SPD, venstrepartiet Die Linke og høyreradikale Alternative für Deutschland. Samtidig har de mest russiskfiendtlige kristelig-demokratene gått hardt ut mot prosjektet, anført av Manfred Weber, leder for Det europeiske folkeparti i EU-parlamentet. Liberalistene i FDP, som i utgangspunktet er mest opptatt av de økonomiske aspektene, har skiftet syn etter forgiftningen av Aleksej Navalnyj, og krever nå et moratorium.
De Grønne var imot Nord Stream 1 og er ikke interessert i enda en gassrørledning. Deres urokkelige holdning har blitt forsterket av resolusjonen mot gassrørledningen som EU-parlamentet vedtok 21. januar, og av mobiliseringen fra mange miljøorganisasjoner, samt av den vestlige pressens fiendtlige holdning til Russland. Sammen med den kraftige amerikanske påvirkningen, har miljøperspektivet gjort saken enda giftigere og presset den tyske regjeringen til å komme med innrømmelser.
Allerede i 2019 gikk Merkel med på å finansiere to terminaler for regassifisering av amerikansk LNG i Tyskland, under forutsetning av at USA sluttet å angripe Nord Stream 2. Til ingen nytte. Med forgiftningen av Navalnyj i fjor sommer og fengslingen i februar i år, har motstanderne av rørledningen fått et tungtveiende argument ettersom den tyske regjeringen har engasjert seg så sterkt for den russiske opposisjonspolitikeren: Fra Warszawa til Brussel og Paris har Merkel blitt oppfordret til å stanse prosjektet som ledd i sanksjonene mot Russland. Etter at Joe Biden ble president i USA har liberalere som var redde for å innta samme standpunkt som Trump, fått en ny giv: Den nye amerikanske administrasjonen virker like bestemt som den forrige på å ta knekken på Nord Stream 2.
Prosjektet fortsetter ikke desto mindre. Russiske skip har gjenopptatt rørlegging i Østersjøen. De tyske lederne har fortsatt et håp om at de kan vinne Biden over på sin side. Og for å omgå sanksjonene har delstaten Mecklenburg-Vorpommern (styrt av SPD) opprettet en klima- og miljøstiftelse som har som mål å fullføre gassrørledningen. Ironisk nok vil rørledningen stå ferdig samtidig som regjeringsforhandlingene etter det tyske valget 26. september starter. Vil De Grønne, som ifølge meningsmålingene vil få en sterk forhandlingsposisjon, svelge denne kamelen?
Oversatt av redaksjonen
- 1Thane Gustafson, The Bridge: Natural Gas in a Redivided Europe, Harvard University Press, Cambridge, 2020.
- 2«Rapport d’information déposé par la commission des affaires européennes sur l’indépendance énergétique de l’Union européenne», Frankrikes nasjonalforsamling, Paris, 24. juni 2020.
- 3Odile Tsan, «Nord Stream 2. Pourquoi Berlin a besoin du gazoduc de la discorde», L’Humanité, Saint Denis, 2. mars 2021.
- 4Sitert i Thane Gustafson, The Bridge, se over.
- 5Süddeutsche Zeitung, München, 7. februar 2019.
- 6RND, Hannover, 17. oktober 2020; Rheinische Post, Düsseldorf, 6. februar 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
