Fra arbeidere og bønder til «kapitalister»

De tidligere foraktede kapitalistene tas nå imot med åpne armer i Det kinesiske kommunistpartiet, på betingelse av at de er lojale mot et parti som nå har flere høytutdannede enn arbeidere som medlemmer.

Fra en markering av Kinas nasjonaldag i Qingdao. Foto: Serj Malomuzh, Shutterstock.

Er Det kinesiske kommunistpartiet blitt kapitalistisk i sitt hundrede år? Førti år etter Deng Xiaopings økonomiske liberalisering har over 800 millioner kinesere blitt løftet ut av fattigdom, og ettpartistaten styrer nå verdens nest største økonomi – eller den største hvis man regner ut fra kjøpekraftsparitet – som står for 18 prosent av verdens BNP.1«World Economic Outlook», Det internasjonale pengefondet (IMF), Washington DC, 2020. Innføringen av markedsøkonomi og økende økonomisk vekst har gått hånd i hånd med en økende ulikhet: Gini-koeffisienten, som måler ulikhet innad i land, steg med 15 prosentpoeng mellom 1990 og 2015 (siste tilgjengelige tall).2Sonali Jain-Chandra et al., «Inequality in China – Trends, drivers and policy remedies», IMF, 5. juni 2018.

Disse forvandlingene har gitt stor vekst i privat sektor, men staten har fortsatt direkte kontroll over en stor del av økonomien (offentlig sektor utgjør rundt 30 prosent), og gjør Kina til et skoleeksempel på statskapitalisme. Kommunistpartiet har i stor grad klart å innlemme i regimet elitene som denne liberaliserte økonomien har skapt. Selv om kommunistideologien ikke lenger er sentral for rekrutteringen, er forholdet mellom stat og kapital fortsatt organisert etter en leninistisk modell.

Parti med bedriftsånd

Partiet har opplevd en enorm vekst og har nå 92 millioner medlemmer, det vil si 6,6 prosent av befolkningen,3 Nis Grünberg, «Who is the CCP? China’s Communist Party in infographics», Mercator Institute for China Studies (Merics), Berlin, 16. mars 2021. og gradvis forvandlet seg til et hvitsnipp-parti. Tidlig på 2000-tallet opphevet Kinas daværende president, Jiang Zemin, forbudet mot medlemskap for private bedriftseiere, som tidligere ble sett som klassefiende, for at partiet ikke lenger bare skulle representere de «revolusjonære» klassene – arbeiderne, bøndene og soldatene – men også de «avanserte produktivkreftene» i landet. Disse utvalgte forretningsfolkene er dermed blitt del av den politiske eliten, noe som gjør at virksomhetene deres blir beskyttet, i det minste delvis, mot griske partiledere.

Under president Xi Jinping (2013-) har partiet tatt inn stadig flere forretningsfolk, med et mål om å danne «en gruppe med individer som tilhører næringslivet og er fast bestemt på å gå i takt med partiet».4«Mening om styrkingen av arbeidet til forent front i privat sektor i en ny tid» (på mandarin), KKPs kontor, Beijing, 15. september 2020 . Det har gjort partiet stadig mer elitært. I 2010 hadde partiet like mange «profesjonelle» (som de offisielt kalles) med høyere utdanning som bønder og arbeidere i medlemsmassen. Ti år senere utgjorde de «profesjonelle» halvparten av medlemmene, mens under 35 prosent var arbeidere og bønder.5Nis Grünberg, «Who is the CCP?», se over.

«Å virke for kommunismen» ble i Mao-tiden (1949–1976) oppgitt som hovedgrunn for å søke partimedlemskap. Nå er motivene mer pragmatiske: Det dreier seg først og fremst om å fremme egen karriere.6Bruce Dickson, «Who wants to be a communist? Career incentives and mobilized loyalty in China», The China Quarterly, vol. 217, Cambridge, mars 2014. I partiets interne skolering ser vi at det framstiller seg selv som en nærmest nyliberal ledelsesorganisasjon, som har som mål å styre befolkningen og økonomien på mest mulig effektiv måte.

Men om kommunistideologien har en minimal rolle, er det ingen tvil om lojaliteten partiet krever av medlemmene. De må vise «partiånd».7Frank N. Pieke, «Party spirit: producing a communist civil religion in contemporary China party spirit», Journal of the Royal Anthropological Institute, vol. 24, nr. 4, London, desember 2018. Denne ånden ligner mye på en bedriftsideologi, der organisasjonen skal lykkes gjennom å skape følelse av tilhørighet, men er også farget av nasjonalisme. Medlemmene blir stadig påminnet om partiets sentrale rolle i dagens forvandling av Kina, enten i skoleringen i partiet eller gjennom «rød turisme» i fotsporene til partiets revolusjonshistorie.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

«Partiet leder dem alle»

Under president Jinping har den interne disiplinen også blitt forsterket. Han har lansert en massiv kampanje mot korrupsjon for å sikre at både lederne og medlemmene er lojale og oppfører seg etisk. Kampanjen har ikke bare rammet potensielle motstandere mot Jinpings personlige makt, men også økt kontrollen over partikadrene, og trappet opp kampen mot de «fire (dårlige) profesjonelle stilene»: formalisme, byråkrati, hedonisme og ekstravaganse.8 Se «The end of the road for Xi’s mass line campaign: an assessment», China Brief, vol. 14, nr. 20, Washington DC, oktober 2014.

Påbudet om lojalitet og en moralsk oppførsel i tråd med inntrykket kommunistpartiet KKP ønsker å gi til allmennheten, gjelder også vanlige medlemmer, inkludert de fra privat sektor. Ifølge direktivene må disse ikke bare overholde den politiske linjen, men også «avstemme sine ord og handlinger», «ha en sunn livsstil» og være «måteholdne og taktfulle».9 «Mening om …», se over. De som ikke spiller på lag får smake på konsekvensene. Det er den karismatiske Jack Ma, grunnleggeren av Alibaba, et godt eksempel på. Etter å ha offentlig kritisert statens grep om banksektoren, ble han utsatt for et angrep initiert av partistaten. I fjor høst ble børsnoteringen til finansselskapet hans Ant Group stanset, og konsernet ble pålagt å begrense virksomheten sin. Saken viser tydelig kommunistpartiets vilje til å legge press på bedriftsledere for å sikre seg deres lojalitet, men også et ønske om å bevare en viss kontroll over selskapenes økonomiske og teknologiske ressurser. Ant Group har verdifulle persondata om de flere hundre millioner menneskene som bruker betalings- og lånetjenestene til selskapet, som daglig håndterer transaksjoner på til sammen flere milliarder dollar.

Den økte kontrollen over privat sektor er i tråd med de hegemoniske tendensene til kommunistpartiet under Jinping. I 2017 ble particharteret også endret for å understreke at «regjeringen, hæren, samfunnet og skolene, nord, sør, øst og vest – partiet leder dem alle».10 Jude Blanchette, «Against atrophy: party organisations in private firms», Made in China Journal, vol. 4, nr. 1, Acton (Australia), januar–mars 2019. I bedriftene viser dette seg i stadig flere partilag. I mars 2012 publiserte partiets organisasjonsavdeling, som har ansvar for forvaltningen av menneskelige ressurser, et direktiv som oppfordret til en «bredest mulig» partirepresentasjon i privat sektor. Siden 2018 har børsnoterte kinesiske selskaper også vært pålagt å ha et partilag. 92 prosent av Kinas fem hundre største selskaper har nå et eget lag.11 Neil Thomas, «Party committees in the private sector: rising presence, moderate prevalence», MacroPolo, 16. desember 2020. Selv om ingen presise tall har blitt offentliggjort, har en rekke lekkasjer avslørt at det finnes mange partimedlemmer og -lag i utenlandske selskaper i Kina.12 «Party insiders in the ranks: communists infiltrate Western consulates», The Australian, Sydney, 15. desember 2020.

Internasjonal disiplin

Denne tilstedeværelsen gir partistaten en innflytelse langt utover de delene av økonomien den har direkte kontroll over. Kommunistpartiets disiplinærapparat, med Sentralkommisjonen for disiplininspeksjon i spissen, gjør det mulig å straffe medlemmer som har brutt partiets regler uten å blande inn rettsapparatet. Kommisjonen har fått utvidet fullmaktene sine med antikorrupsjonskampanjen. Sesjonene med kritikk og selvkritikk, kalt «møter for det demokratiske liv», har igjen blitt vanlige for å røyke ut «korrupte» eller «illojale» partikadre. Slik resirkulerer partiet en tradisjonell maoistisk praksis, ikke for å sikre «ideologisk renhet» hos partiets kadre og medlemmer, men for å gjøre dem lojale til organisasjonen og dens leder.

Inntil nå har partilagene i selskapene hatt en svært sekundær rolle: De rekrutterer medlemmer, gir opplæring eller arrangerer sosiale sammenkomster og kulturelle aktiviteter. Men med dagens mål om å utvikle et «moderne bedriftssystem med kinesiske kjennetegn», blir de private selskapene pålagt å «følge prinsippet om at partiet har beslutningsmakt over menneskelige ressurser». Det er for tidlig å si noe om hvilken konkret form dette prinsippet vil ta, men ifølge Ye Qing, nestleder for den partistyrte Industri- og handelsføderasjonen, må det bety at personalledelsen underlegges partiets autoritet.13 Ye Qing, «Å fremme sammenslåing av partiledelsessystemet og det private foretaksstyringssystemet» (på mandarin), China Business Times, Beijing, 17. september 2020.

Ansettelser og oppsigelser vil i så fall måtte forhåndsgodkjennes av partilagene, for å unngå «at lederne forfremmer hvem de vil», mener Qing. Han anbefaler også å innføre et tilsyns- og revisjonsorgan i selskapene, underlagt partiet, for å sikre at selskapene overholder loven, men også for å håndtere disiplinærbrudd og «unormal oppførsel» hos ansatte. Disiplinærapparatet vil i så fall utvides til å gjelde alle, også ikke-kommunister.

I henhold til disse nye direktivene, må partilagenes styringsrolle offisielt innlemmes i selskapenes vedtekter, og de må få et eget budsjett for sine aktiviteter. Det betyr i så fall at kommunistpartiets krav blir bindende, selv for selskaper som ikke er under partiets direkte kontroll. De private selskapene vil dermed bli stadig mer lik de statseide foretakene.

Kommunistpartiets ønske om å bestå, gjør det svært pragmatisk, kanskje til og med ideologiløst. Derfor har det tatt opp i seg et økende antall kapitalister, samtidig som partiet blir stadig mer aktivt i selskapene. Denne asymmetriske alliansen gjenfinner vi også utenfor Kinas grenser: Prosjektet om de nye silkeveiene (Belt and Road Initiative, BRI) har satt fart i internasjonaliseringen av både private og offentlige kinesiske selskaper, som har opprettet partilag i utlandet for å holde tilsyn med sine ansatte. Det kinesiske kommunistpartiet har kanskje forlatt den maoistiske internasjonalismen, men partiet eksporterer nå sin organisasjonsform og sitt disiplineringsapparat.

Oversatt av redaksjonen

Jérôme Doyon er foreleser ved Oxford School of Global and Area Studies.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0