Hva om Assange het Navalnyj

I 2010 ble han kåret til «årets person» av amerikanske Time, og hyllet av vestlige journalister. Så snudde det geopolitiske klimaet. Mens få medier uforbeholdent forsvarer Julian Assange, iler de til for å hylle en like modig maktkritiker i Russland.

London, 11. september 2020. Foto: Karl Nesh, Shutterstock.

I mars 2017, mens Julian Assange fullførte sitt femte år innesperret på Ecuadors ambassade i London, bestemte lederne i CIA seg for at de måtte få tak i ham. For Wikileaks, som Assange var med på å starte, hadde nettopp avslørt dataverktøyene den amerikanske etterretningstjenesten brukte til å hacke seg inn i datamaskiner, biler, telefoner og smart-tv-er. Denne lekkasjen var dråpen. CIA-lederne vurderte først å kidnappe ham, men å ta seg inn i et annet lands ambassade for å bortføre en australsk statsborger midt i London ville bli en kinkig diplomatisk sak. Så ble de overbevist om at Assange planla å flykte til Russland, med hjelp fra Ecuador og Kreml. Dermed la de noen enda mer utrolige planer for å stanse Assange. Disse inkluderte «skuddvekslinger med russiske agenter i Londons gater, krasje en bil i det russiske diplomatkjøretøyet som skulle transportere Assange for å få fatt i ham, skyte hull i hjulene til det russiske flyet med Assange i før det kunne lette og fly til Moskva». De trodde også at Assange kunne forsøke å rømme fra ambassaden gjemt i en skittentøystralle. Planene ble til slutt stanset av at Det hvite hus motsatte seg disse juridisk tvilsomme operasjonene.

Disse planene ble brakt for dagen i en lang artikkel som et team av journalister hos YahooNews publiserte 26. september etter å ha intervjuet over tretti høyt plasserte folk i de amerikanske sikkerhetstjenestene.1Zach Dorfman, Sean D. Naylor og Michael Isikoff, «Kidnapping, assassination and a London shoot-out: Inside the CIA’s secret war plans against WikiLeaks», YahooNews, 26. september 2021. Daværende CIA-direktør Mike Pompeo sa det også rett ut i april 2017: «Wikileaks er en fiendtlig ikke-statlig etterretningstjeneste som ofte bistås av statlige aktører som Russland. […] Vi kan ikke lenger gi Assange og hans kolleger rom til å bruke ytringsfrihetens verdier mot oss. Å gi dem rom til å knuse oss med stjålne statshemmeligheter er en pervertering av alt vår store grunnlov står for. Det blir det slutt på nå.»

YahooNews-saken førte selvsagt til noen runder i mediene, med indignerte lederartikler om retten til å informere, om at demokratiet sto i fare, om økende «illiberalisme», og om grobunn for autoritarisme. Spesielt siden journalisten som ledet arbeidet, Michael Isikoff, ikke kunne mistenkes for antiamerikanisme eller Kreml-sympatier: I mars 2018 ga han nemlig ut boka Russian Roulette: The Inside Story of Putin’s War against America.

Likevel, to uker etter avsløringene hadde verken Wall Street Journal, Washington Post eller New York Times skrevet en eneste setning om saken,2John McEvoy, «Deathly Silence: Journalists Who Mocked Assange Have Nothing to Say About CIA Plans to Kill Him», Fairness & precision in reporting (FAIR), New York, 8. oktober 2021. i likhet med franske aviser som Le Monde, Le Figaro, Liberation, Les Echos og pressebyrået AFP.3Blant norske medier er det bare Klassekampen, Dagbladet og Nettavisen som har skrevet om saken, samt en liten notis i nyhetsbrevet til NRKBeta. The Guardian, Courrier International og Médiapart refererte til saken på nett, men ga den ikke en prominent plass. Få fikk det dermed med seg. Pressebyrået Bloomberg viet hele 28 ord til avsløringene.

«Ingen menneskerettsvenn»

Sammenlign det med mediedekningen av drapsforsøket mot advokaten Aleksej Navalnyj. Han er utvilsomt en modig maktkritiker og varsler som blir truet og forfulgt av staten, men han sitter bak lås og slå i Russland og ikke i et høysikkerhetsfengsel i London. Den store forskjellsbehandlingen av disse to heltene viser med all tydelighet hvor fleksible begrepene «menneskerettigheter» og «pressefrihet» er i de vestlige mediene som til stadighet veiver med dem. For det virker nokså tydelig at Navalnyjs opposisjon mot Putin gjør ham mer «menneskelig» enn Assange, som også er en dissident, men i «den frie verden».

I deres klassiske verk Manufacturing Consent (1988) fastslår Edward S. Herman og Noam Chomsky at «et propagandasystem» behandler «ofrene for fiendestater og ofrene for USA og USAs klientstater» ulikt. Som bevis på den skjeve framstillingen viser Herman og Chomsky til to drap på geistlige begått nesten samtidig av politifolk eller paramilitære grupper: drapene på erkebiskop Óscar Romero i El Salvador i mars 1980 og den polske presten Jerzy Popiełuszko i oktober 1984, som begge var kjent for å være kritiske mot makten i sine hjemland. Etter en omfattende gjennomgang av de største amerikanske presseorganene konkluderer Herman og Chomsky med at nyhetsverdien til «offeret Popiełuszko er vurdert til mellom 137 og 179 ganger mer enn et offer i USAs klientstater». På den tiden var Polen – som sikkert alle har skjønt – i interessesfæren til Sovjetunionen, det vil si en del av «ondskapens rike».

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Avstanden er minst like grotesk i dekningen av Assange og Navalnyj. Etter at han søkte tilflukt i den ecuadorianske ambassaden 19. juni 2012, har Assange blitt nevnt i 225 artikler hos den franske dagsavisen Le Monde, ifølge avisens egne arkiver. I samme periode dukket Navalnyj opp i 419 artikler. Utover de rene tallene blir de to dissidentene også analysert på vidt forskjellig måte. I tre av de fem lederartiklene Le Monde har viet den australske hackeren, insisterer avisen på «Julian Assanges tvetydige løpebane», som er overskriften på lederartikkelen publisert 15. april 2019, to dager etter at Assange ble arrestert i London av de britiske sikkerhetstjenestene: «To åpenbare fakta må nevnes før man tar opp skjebnen til ‘varslere’ i kampen mot statshemmeligheter. For det første er Julian Assange underlagt loven som alle andre. […] For det andre er ikke Assange en menneskerettsvenn.» Hvorfor ikke? Jo, fordi «den antiamerikanske aktivisten angriper hemmelighetene til demokratiske land og sjelden hemmelighetene til totalitære land». Assange burde altså, kort fortalt, være mer opptatt av verdens ellevte største makt og skåne den største.

Denne ideen gjenfinner vi i en leder i samme avis et år senere. «Assange må ikke utleveres til USA», mente den franske dagsavisen 26. februar i fjor, men han «har verken vist seg som en menneskerettsforkjemper eller en lovlydig borger. […] Han er rask til å gå løs på hemmelighetene til demokratiske land, men mindre ivrig overfor autoritære land». 12. april 2019 hadde også Wall Street Journal, som ikke legger skjul på sin provestlige dobbeltmoral, levert en identisk kritikk: «Assange har aldri vært en helt for transparens eller demokratisk ansvarlighet. Målene hans synes alltid å være demokratiske institusjoner eller regjeringer, og ikke autoritære.»

Likhet og ulikhet

Navalnyj støttes derimot uten forbehold. Ingen av de fem lederne dagsavisen Le Monde har viet ham (av 13 som inneholder navnet hans), insisterer på hans «tvetydige løpebane» eller på at han «er underlagt loven som alle andre». Til tross for at hans tidligere medlemskap i en nasjonalistisk organisasjon, deltakelse i de fremmedfiendtlige «russiske marsjene» og hans rasistiske uttalelser mot kaukasiske og sentralasiatiske migranter gjorde at Amnesty International i februar i fjor bestemte seg for å slutte å kalle ham «samvittighetsfange» på grunn av «bekymringer knyttet til diskriminerende uttalelser han kom med i 2007 og 2008 som kan fremme hat» (Amnesty reverserte beslutningen i mai i fjor etter at de russiske myndighetene kynisk utnyttet beslutningen).

Når det er snakk om «advokat-bloggeren, den offentlige korrupsjonens banemann, […] som er på vei til å bli Putins motstander nummer én», fordufter strengheten Assange behandles med. I stedet presenterer Le Monde ham som en moderne mester i sosiale medier (16. juni 2017), for ikke å si en kollega: «Gravejournalistikken han utførte, fordømte korrupsjonens verden med en skremmende effektivitet gjennom hyppig sette videoer på nett» (22. august 2020). 15. januar i år viet samme avis også deler av forsiden, en lederartikkel og en lovprisende artikkel til Navalnyj, i tillegg til en kronikk fra hovedpersonen selv hvor han angrep Putin, «de korruptes moralske leder». Avisen formante også de europeiske regjeringene om å «fjerne all ettergivenhet overfor Putin».

Samme regle finner vi også i programmet «Géopolitique» på radiokanalen France Inter. Når det gjelder Assange, fordømmer programleder Pierre Haski rettsforfølgelsen til USA og går imot utlevering, men ikke uten å minne lytterne om de «personlige og politiske skyggesidene» til en «skikkelse som er blitt giftig». I de sju radiokronikkene han viet Navalnyj mellom 1. januar 2018 og 10. oktober 2021 (mot to om Assange i samme periode), viste han ingen slike forbehold. Der trakk han i stedet fram motet og kampviljen til den opposisjonelle russeren – to ubestridelige kvaliteter, som heller ikke Assange kan sies å mangle.

Neste års Fredspris?

«Julian Assanges tragedie er at han er australsk og ikke russisk», oppsummerte journalisten Jack Dion i 2019. «Hvis han hadde blitt forfulgt av Kreml […] ville regjeringene slåss om æren av å tilby ham asyl. Ansiktet hans ville hengt på rådhuset i Paris, og ordfører Anne Hidalgo ville mørklagt Eiffeltårnet helt til han hadde blitt løslatt.»4Marianne, Paris, 19. april 2019.

Vestlige journalister ville ha elsket den australske hackeren, som ble kåret til «årets person» av Time i 2010 og ga dem en rekke skup i en tid med et mer avspent geopolitisk klima. De har angrepet ham helt siden Wikileaks publiserte e-poster fra Det demokratiske partiet i 2016, som CIA hevder stammer fra russiske datainnbrudd. «Er det Putin som snakker når Assange uttaler seg?» var overskriften til den internasjonale utgaven av New York Times 2. september 2016. Men da russiske myndigheter innførte den vanærende merkelappen «utenlandske agenter» på en rekke ikke-statlige organisasjoner, ble den vestlige pressen med rette rasende.

Siden Biden-administrasjonen ikke har trukket sitt krav om å få utlevert Assange for spionasje, sitter han fortsatt fengslet. Hvis utleveringskravet blir avvist, vet vi allerede noe om drapsplanene CIA har på lager. I oktober fikk en modig russisk journalist Nobels fredspris for å forsvare en truet ytringsfrihet. Vil Assange få den neste år?

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0