Bildene som illustrerer denne artikkelen kommer fra serien «Red Kerala» (2018) av fotografen Gabriel Melo, hvor han dokumenterer bruken av kommunistsymboler i Kerala. Se: www.gabrielmelophotography.com.

Hammer, sigd og nikab

Mens muslimene blir stadig mer forfulgt i et India styrt av hindufundamentalisten Narendra Modi, har de blitt synligere i det offentlige rom i den kommuniststyrte delstaten Kerala.

Synet er overraskende. Tre kvinner i nikab sitter og snakker på et busstopp foran et gigantisk portrett av Che Guevara. De er dekket fra topp til tå i svart stoff, med hansker på hendene og tildekkede ansikter hvor bare øynene er synlige. Over dem henger røde vimpler med hammer og sigd festet til busskuret. Er jeg i Saudi-Arabia? På Cuba? Nei, i Kerala, helt sør i India. «Disse kvinnene i nikab dukket opp for femten–tjue år siden. I dag er de overalt», forteller den unge sosiologen M. S. Visakh, som nettopp har forsvart sin doktoravhandling om muslimsk identitet i delstaten.

Smilende med barbert hode og kledd i en løs grønn tunika og skinnsandaler møter han meg på en trendy kafé i delstatshovedstaden Thiruvananthapuram. «Før kledde de muslimske kvinnene her seg som de andre, i fargerike sarier eller i churidar (mellomlang tunika med vide bukser eller leggings), og hodet dekket med et langt farget sjal kalt thattam», forteller han.

Kerala er en liten delstat med 33 millioner innbyggere, men har en betydelig høyere andel muslimer (27 prosent) enn landsgjennomsnittet (14 prosent). Her er muslimene, hovedsakelig sunnier, også i flertall i mange byer i regionen Malabar i nord. Det er også flere kristne her enn i resten av India, med 18 prosent av innbyggerne mot to prosent i landet som helhet. I motsetning til muslimene i Nord-India, som ble konvertert etter mogulenes erobring på 1500-tallet, har islam røtter her helt tilbake til profeten Muhammeds tid, da arabiske handelsmenn fra Persiabukta kom for å kjøpe krydder på Malabar-kysten.

Foto: Gabriel Melo.

Siste skanse

Disse kvinnene i svart i et land med fargerike klesvaner er enda mer overraskende siden Kerala er den eneste av Indias 28 delstater som styres av kommunister. Her er det kommunistsymboler overalt, på veiene, ved innkjørslene til landsbyene, i bysentrene og i alle veikryss, hvor det henger millioner av vimpler. Byster av tidligere ledere står plantet på fortauene, ansikter til nye ledere er malt på enorme skilt som minner om Bollywood-plakater. Røde metallskulpturer av hammer og sigd står i rundkjøringer, og det er nesten like mange portretter av trioen Marx, Engels og Lenin som det en gang var i Sovjet-Russland. For ikke å snakke om Che med blikket festet mot horisonten i det berømte bildet til Alberto Korda.

Da kommunistene vant valget i 1957 – mye takket være de hinduistiske bondemassene, som har fortsatt å støtte dem siden – var det første gang i verdenshistorien at marxister kom til makten på demokratisk vis. De gjennomførte den gang en jordreform, hvor de konfiskerte land fra de store landeierne og omfordelte det til de fattige bøndene. Reformen fjernet det gamle føydalsystemet, noe bøndene her fortsatt er takknemlige for. Siden har makten i delstaten vekslet ved hvert valg mellom en koalisjon ledet av Det indiske kommunistpartiet (marxistisk), CPI(M), og en annen ledet av Kongresspartiet (sentrum-venstre). Bortsett fra i det siste valget i april i fjor, hvor CPI(M)-koalisjonen klarte å bli gjenvalgt. Kerala framstår nå som den siste skansen mot «safranbølgen» og de antimuslimske tendensene i et India dominert av det hinduistiske ytre høyre med statsminister Narendra Modi og hans Bharatiya Janata Party (BJP) i spissen.

Konkurranse fra muslimene

Her fører staten en kommunistisk politikk med massive investeringer i utdanning, helse og kampen mot fattigdom, blant annet med forsyningskort som gir innbyggerne nesten gratis tilgang til basisvarer, og en minstelønn på 700 rupi dagen (82 kroner), som er dobbelt så høyt som snittet i landet. Delstaten har nå landets høyeste alfabetiseringsgrad (96,7 prosent mot et nasjonalt snitt på 77,7 prosent) og forventet levealder (77,3 år mot 70,8). «Vi er et slags Asias Skandinavia», ler sosiologen Praveena Kodoth ved Center for Development Studies (CDS) i Thiruvananthapuram. «Kommunistene har også videreutviklet systemet med Panchayat, landsbyrådene som skal sikre at alle får en reell medbestemmelse i utviklingen av delstaten», påpeker geografen Srikumar Chattopadhyay i Thiruvananthapuram.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

I det offentlige rommet kan det virke som moskeene konkurrerer med kommunistene om oppmerksomheten, for de har økt enormt i antall de siste tjue årene, spesielt nord i delstaten. Det har også vært en kraftig vekst i skoler og universiteter tilknyttet ulike muslimske stiftelser. På de mange islamske universitetene, hvor det undervises i både sekulære og religiøse fag, må de kvinnelige studentene bruke nikab, mens de mannlige må gå med qamis (ankellang hvit tunika) og hvit bønnelue.

Foto: Gabriel Melo.

Her er alle enige om at muslimene for alvor begynte å bli synlige i det offentlige rom for tjue år siden. Mange kommentatorer, både muslimer og andre, mener det skyldes «påvirkningen fra Golfen»: De muslimske mennene som dro for å jobbe på den arabiske halvøy, i Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain, Qatar, Kuwait og Oman, skal, ifølge dem, ha kommet hjem hjernevasket av bokstavtro forkynnere og tvunget konene til å skjule alle kroppsdeler med vide svarte stoffer. Og veksten i moskeer og islamske privatskoler mener de skyldes «penger fra Golfen», at arabiske sjeiker eller religiøse stiftelser i disse landene skal ha betalt for disse islamske institusjonene for å spre sin ortodokse salafistiske eller wahhabistiske versjon av islam.

Påstått hjernevasking

Samfunnet i Kerala har utvilsomt gjennomgått en radikal forvandling etter en betydelig migrasjon til disse landene i et halvt århundre. «Etter at det ble funnet olje under bakken på den arabiske halvøy, var keralerne på slutten av 1960-tallet blant de første som svarte på de nyrike arabernes behov for arbeidskraft», forteller Akhil Changayil, som nettopp har forsvart en avhandling om disse migrantene. Femti år senere er migrasjonen så stor at det er vanskelig å finne noen som ikke har et familiemedlem som jobber eller har jobbet i et land i Persiabukta, hvor keralerne (under tre prosent av Indias befolkning) utgjør halvparten av de indiske innvandrerne.

De fleste som utvandrer er menn. De drar hovedsakelig til De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia, og de blir der i snitt i åtte år. Denne massive utvandringen bidrar årlig til 20 prosent av Keralas BNP, ifølge tall utarbeidet av S. Irudaya Rajan, direktør for International Institute of Migration and Development (IIMD) i Thiruvananthapuram. Utvandringen har løftet deler av befolkningen ut av fattigdom, særlig muslimene, men også hinduer og kristne som har utvandret. Et tegn på velstanden er det imponerende antallet overdådige bolighus over hele delstaten. Ifølge Akhil Changayil «lever én av fire husstander av penger fra Golfen».

Foto: Gabriel Melo.

Påstanden om hjernevasking – som Modis parti BJP gjentar så ofte de kan i sitt forsøk på å framstille alle muslimer som potensielle terrorister – tåler dårlig en nærmere granskning av de reelle levekårene til disse migrantene. For de har så å si ingen kontakt med lokalbefolkningen. De bor for seg i egne strøk og forstår lite av arabisken som brukes i fredagsprekenene i moskeene som lokalbefolkningen går i. I den enorme sovebyen Sonapur, som jeg besøker i Dubai, hvor tusenvis av migranter fra en rekke land er stuet sammen (indere, pakistanere, bangladeshere), blir prekenene holdt på urdu av pakistanske imamer og nøye overvåket av de emiratiske sikkerhetstjenestene. Mange muslimer i India forstår urdu, men ikke muslimene fra Kerala, som bare snakker sitt lokale språk, malayalam.

Golf-fascinasjon

«Da de oppdaget Golfens islam, fikk migrantene en følelse av å oppdage det sanne islam», sier M. S. Visakh. «De ble ikke utsatt for forkynnelse eller indoktrinering. De konverterte til bokstavtro islam som følge av det de så med egne øyne.» «Pengene fra Golfen», ifølge Praveena Kodoth, er «hovedsakelig kollekt fra utvandrere fra Kerala». De mange moskeene og privatskolene er et resultat av pengene disse migrantene har tjent og formuene de har lagt seg opp. «Å gi penger til veldedighet for å bygge [en moské] er svært typisk for de muslimske migrantene, i motsetning til hinduene og de kristne», sier hun. Det betyr ikke at arabere i Persiabukta ikke har gitt pengegaver, men summene er heller beskjedne. Spesielt siden lovene mot utenlandsk finansiering ble skjerpet etter terrorangrepene i Mumbai i 2008 hvor 188 mennesker døde, utført av islamister trent i Pakistan.

Denne fascinasjonen for Golfen og skikkene der – som gjenspeiler seg i de mange restaurantene og butikkene i Kerala med navn som Arabic Food, Dubai Bazar og Kuwait Optical – henger også sammen med den myke makten til de oljeproduserende landene. Under de store flommene i 2018, de verste på et århundre, tilbød De forente arabiske emirater sju milliarder rupier (830 millioner kroner) til keralerne for å gjenoppbygge boligene sine.1«UAE offers 700 crore in aid to flood-ravaged Kerala», The Hindu, Chennai, 21. august 2018.

Finnes det en mer skjult form for radikalisering baken-for denne nye muslimske synligheten? Ikke nødvendigvis, og det er vanskelig å se tegn til en ny puritanisme, slik som i Nord-Afrika eller Indonesia. Få her er besatt av hva som er haram og halal (ulovlig og lovlig), alkohol, antall daglige bønner eller å beregne hasanat, de gode gjerningene som kan åpne portene til paradis. «Det eneste vi har sett, er en stor økning i pilegrimsreiser til Mekka, som har femdoblet seg på tretti år», forteller Ashraf Kadakkal, førsteamanuensis i historie på Universitetet i Kerala. «Men det skyldes mest at muslimene er blitt rikere.»

Religiøs skolering

Ifølge Kadakkal utgjør de muslimske og kristne religiøse skolene – hinduene har investert lite i denne sektoren – «60 prosent av grunnskolene og videregående skolene, og 70 prosent av høyere utdanningsinstitusjoner». Men «læreplanene deres blir fastsatt av utdanningsmyndighetene, og alle er forpliktet til å følge dem. Alle avsluttende eksamener er organisert av offentlige universiteter, og vitnemål utstedes av myndighetene». Lærer elevene i de muslimske skolene at mennesket stammer fra aper, og ikke fra en guddommelig gest? «Ja, selvfølgelig», svarer N. P. Mohamad, en kjent muslimsk intellektuell og leder for sosiologiavdelingen ved Universitetet Calicut i Kozhikode. «Selv om de er imot Darwins evolusjonsteori, er de muslimske stiftelsene forpliktet til å undervise i den i sine etablissementer.» Men i religionsundervisning på de samme skolene får elevene høre den kreasjonistiske versjonen.

Selv om noen setter pris på det religiøse miljøet på disse private skolene og universitetene, er ikke religion hovedgrunnen til at foreldrene sender barna dit. Så snart migrantene hadde bygd seg et hus, ble de opptatt av å investere i barnas utdanning. Det førte til en tilstrømning av nye elever, som de offentlige skolene og universitetene ikke hadde kapasitet til å ta imot. Dermed oppsto det et marked for privat utdanning, som både muslimske og kristne investorer kastet seg inn i, i jakt på profitt og sosial anseelse. «80 prosent av etablissementene som er bygd de siste tjue årene, tilhører religiøse grupper», sier Kadakkal. N. P. Mohamad, påpeker også at «de private skolene alltid har tjent på et inntrykk av at de har bedre kvalitet enn det offentlige skolevesenet». Et inntrykk basert mer på jungeltelegrafen enn på virkeligheten.

Selv om de ikke er umiddelbart merkbare, frykter Mohamad de langsiktige konsekvensene: «De nye generasjonene vokser opp blant folk i samme trossamfunn. De mister den intellektuelle konfrontasjonen med andre trosretninger. Det vil skade pluralismen i samfunnet vårt.»

Lite radikalisering

Et annet tegn bekymrer flere av de jeg møter her: at stadig færre muslimer deltar i høsttakkefesten Onam, som flere titalls tusen innbyggere fra alle trossamfunn deltar på hvert år. «For første gang var det noen predikanter som oppmuntret menigheten sin til ikke å delta, fordi det var en hinduistisk festival», forteller Shashi Tharoor, tidligere visegeneralsekretær i FN og representant for Kerala i det nasjonale parlamentet. Men han legger til at «det er vanskelig å finne en kobling mellom dette identitetsfokuset og mulige terrorhandlinger, slik BJP gjør».

For selv om antallet keralere som har hatt forbindelse til terrororganisasjonen Den islamske staten (IS), er høyere enn i de andre delstatene, er antallet fortsatt lavt: rundt femti av mindre enn to hundre i hele landet.2Kabir Taneja og Moohammed Taneja, «The Islamic State in India’s Kerala: A Primer», ORF Occasional Paper No. 216, Observer Research Foundation, Delhi, oktober 2019. «Sett i forhold til folketallet er India det landet i verden som er minst rammet av global terrorisme», sier forskeren Kabir Taneja fra tenketanken Observer Research Foundations i New Delhi. «Og i 95 prosent av tilfellene har radikaliseringen skjedd på internett.» Imamene i moskeene her tilhører en av de mange keralske islamske organisasjonene som alle fordømmer jihadistiske forbrytelser.

En annen bekymring for noen er den økende innflytelsen til Indias sosialdemokratiske parti (SDPI), en liten organisasjon som oppfordrer til selvforsvarsaksjoner mot BJPs angrep mot muslimene. Organisasjonen er blant annet involvert i drap på flere lokale ledere – det siste i desember. «Selv om SDPI har en viss suksess i valgene til panchayat, er oppslutningen deres marginal i delstaten som helhet, med elendige 0,4 prosent i delstatsvalget i fjor», påpeker Dayal Paleri, som forbereder en doktorgrad i sosiologi om muslimene i Kerala.

Tungen på vektskålen

Hva synes kommunistene om moten med nikab og pardha (hodeplagg som dekker alt unntatt ansiktet)? Vel, de er mest opptatt av å ikke mene noe om det. «Vi er et demokrati, alle kan kle seg som de vil», er den eneste kommentaren jeg får fra M. V. Jayarajan, generalsekretær i partilaget til CPI(M) i Kannur nord i delstaten, et av de mektigste i partiet. Hva med den store veksten i moskeer og religiøse skoler? «Demokrati.»

Aktivisten Preetha i partiets kvinneorganisasjon Adwai forteller at kvinnene i de fattige landsbyene som vi hjelper, ikke er så opptatt av om de må gå med pardha eller ikke. «De er mest opptatt av å få tilgang til høyere utdanning og et yrke. Jeg ser ikke problemet med at de må ta på seg nikab for å få seg en utdannelse.» Noen ser også på nikab som en beskyttelse, i et land Thomson Reuters Foundation rangerer som blant de farligste i verden for kvinner.3«Factbox: Which are the world’s 10 most dangerous countries for women?», Thomson Reuters Foundation, London, 26. juni 2018.

For CPI(M) er det uaktuelt å støte fra seg muslimene, uansett hvor religiøse de måtte være. Heller ikke andre troende, for den saks skyld, i et land der 99 prosent av befolkningen identifiserer seg med en religion. «Selv om muslimene fortsatt blir strukturelt nedprioritert sammenlignet med hinduer og kristne, skjer det i mindre grad her enn i resten av India», sier Ashraf Kadakkal. «Her har de en betydelig middelklasse, en rekke medier og leder store selskaper. De deltar også aktivt i politikken», hvor de blant annet har et sterkt parti, Indian Union Muslim League (IUML), som er alliert med Kongresspartiet. BJP er nesten ikke-eksisterende i Kerala. I fjor mistet de det ene setet de hadde i delstatsforsamlingen, da de fikk rundt tolv prosent av stemmene, men stemmene var for geografisk spredt til å gi utslag. Politikken her handler nesten utelukkende om kommunistene og Kongresspartiet.

«Det er nokså liten forskjell mellom de to partiene, og noen muslimske stemmer fra eller til kan være tungen på vektskålen», forklarer den politiske journalisten C. K. Visayan i Mathrubhumi, en av de store regionavisene. «Tradisjonelt har 29 prosent av muslimene stemt på kommunistene», sier Thomas Isaac, tidligere økonomi-minister og tungvekter i CPI(M). «Men i det siste valget [i april 2021] stemte 39 prosent på dem. Det gjorde IUML rasende.» Det var spesielt takket være disse stemmene at CPI(M) klarte å bli gjenvalgt for første gang siden 1957, men en god håndtering av koronapandemien (rask nedstengning, utdeling av gratis mat, et effektivt sykehussystem) bidro også.

«Her stemmer alle på kommunistene»

Sjefsministeren i Kerala, Pinarayi Vijayan, er kommunist på sin hals, men stiller opp for de store muslimske stiftelsene når en ny skole skal innvies eller han blir invitert til å holde åpningstale på et religiøst møte. I den indiske grunnloven betyr ikke sekularisme fravær av religion i offentlige organer, men en likebehandling av alle religioner, både i administrasjonen og i det offentlige rom. Burde ikke Kerala-kommunistene gått inn for å gjøre staten en enda mer sekulær, gitt at religion er opium for folket? «Jo, Karl Marx skrev det», svarer M. V. Jayaraja sittende på partikontoret under et trippelportrett av Marx, Engels og Lenin. «Men han mente det ikke som et rusmiddel, men som et smertestillende som er nødvendig for å lindre proletariatets smerte.» Han siterer så utenat på malayalam passasjen før det berømte Marx-sitatet: «Religion er det forpinte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd.» Innad i CPI(M), som i resten av det indiske samfunnet, blir ateisme sjelden diskutert, og synes forbeholdt noen få toppledere.

Kan en praktiserende muslim stemme på kommunister? «Selvfølgelig», svarer A. P. Kunhamer og ler av det han ser som et tullete spørsmål. Den pensjonerte fagforeningsaktivisten har tatt meg med til den praktfulle moskeen fra 1300-tallet i Kozhikode, hvor han sier: «Her går politikk og religion perfekt overens. Selv ber jeg fem ganger om dagen, jeg faster under ramadan, jeg utfører alle ritualene, og jeg har alltid vært kommunist.» Det samme sier en ung kunde på en kafé i den muslimske fiskerlandsbyen Ponnani, hvor alle mennene går i moskeen og kvinnene kler seg i pardha. «Vi er ikke rike. Noen dager tjener du 500 rupi (59 kroner), andre dager 1000 rupi. Noen dager ingenting. Det kommer an på fisken. Her stemmer alle på kommunistene. Hvis du har et problem, hvis du trenger stoler til din søsters bryllup eller lån til huset ditt, kan du stole på at de hjelper deg.»

«De er virkelig sekulære»

På partiets store folkemøter er det ikke uvanlig å se kvinner kledd i heldekkende svart sitte i publikum og applaudere. Det var tilfellet på partikongressen i Kannur i desember. For kommunistene har en solid forankring hos de fattige i Kerala, enten de er muslimer eller hinduister. «CPI(M) kunne fått enda flere stemmer fra muslimer hvis ikke Muslim League, med støtte fra et nettverk av innflytelsesrike personer, hadde spredt ideen om at kommunistene er mot religion», sier den unge forskeren Dayal Paleri.

Kommunistene fikk også mange nye muslimske velgere etter at sjefsministeren gikk hardt ut mot Modi-regjeringen da den i 2020 ville organisere en folketelling i delstaten Assam for å ta statsborgerskapet fra muslimer anklagd for å ha innvandret ulovlig fra Bangladesh. «Jeg har tiltro til kommunistene, de er virkelig sekulære», sier en ung arkitekt i Kozhikode. BJPs hat mot muslimene har gjort begrepet «sekulær» til et synonym for forsvar av muslimene. «I valget til parlamentet i Delhi stemte jeg derimot på Kongresspartiet», sier hun. «For nasjonalt er kommunistene ingen reell motvekt til BJP.» I Lok Sabha, underhuset i det nasjonale parlamentet, har CPI(M) og allierte bare tre av de tjue representantene fra Kerala, mot femten fra Kongresspartiet og to fra Muslim League.

Samfunnsharmoni

Finnes det en sammenheng – i utgangspunktet unaturlig – mellom muslimenes økte synlighet i Kerala og kommunistenes styre? «Etter at BJP fikk regjeringsmakt nasjonalt [i 2014], har vi levd med følelsen av å være annenrangs borgere, med trusselen om en dag å bli utvist», sier den pensjonerte fagforeningsaktivisten Kunhamer i Kozhikode. Forfatteren Shahina Rafik mener at denne frykten går «lenger tilbake, til ødeleggelsen av Babri Masjid», en nesten fem hundre år gammel moské i Nord-India som ble revet av hindunasjonalister og BJP-tilhengere i 1992, uten at de skyldige har fått en reell straff for ugjerningen.

«I stedet for å reagere med å gjemme seg enda mer bort slik vi ser i resten av India, har muslimene i Kerala klart å gjøre seg selv mer synlige, fordi de representerer en reell politisk kraft mellom kommunistene og Kongresspartiet», forklarer Ashraf Kadakkal. «Spesielt siden de med penger fra Golfen har skaffet seg de økonomiske midlene til å vise fram sin islamske tilhørighet med stolthet.»

Forskeren Hilal Ahmed ved Centre for the Study of Developing Societies i New Delhi forteller at «Keralas høye alfabetiseringsgrad utvilsomt henger sammen med politikken kommunistene har ført i snart 70 år. Og den nye måten å utøve religionen på kommer også fra tilgangen som unge utdannede keralere har til global islam via internett og gode engelskkunnskaper.» En global islam som spres på nettet av predikanter i Golfen og Egypt.

Samtidig som det virker nokså tydelig at den nye synligheten ikke må tolkes som en form for radikalisering, er de fleste intellektuelle her urolige for utviklingen. For de ser fortsatt communal harmony som et av Keralas mest verdifulle goder. Alle her nevner begrepet. Ifølge dem skiller det delstaten deres fra de andre. «I Kerala er det ingen vold mellom trossamfunnene, ingen lynsjing av muslimer i gatene», sier N. P. Mohamad. «Men å reagere på BJPs angrep mot sekularismen med enda mindre sekularisme, er ikke riktig løsning.»

For romanforfatteren Anees Salim er skaden allerede skjedd: «I tjue år har jeg med tristhet sett at alle er blitt mer religiøse: Hinduer er blitt mer hinduer, muslimer mer muslimer, kristne mer kristne. Dette skaper ikke umiddelbart spenninger, men alle lukker seg mer og mer inne i sitt samfunn. På sikt vil det garantert påvirke vår communal harmony

Oversatt av redaksjonen

Pierre Daum er journalist, i Kerala for Le Monde diplomatique.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0