En helt alminnelig mann

Asghar Farhadi presenterer en mann uten andre egenskaper enn omgivelsene tillegger ham. Slik blir han pussig nok en mann med mange ansikter, i en film som derimot er sosial satire med steinansikt, en sjelden miks av kynisme og empati.

Med gjeld, håp og permisjon fra fengsel: Amir Jadidi som den stadig mer diffuse personen Rahim.

En kresen metafilm, en av de bedre på lang tid, kommer fra Iran, med et lakonisk, for ikke å si knakende tørrvittig blikk på regi, selvpresentasjon og troverdighet. De som allerede er fans av Asghar Farhadi er kanskje ikke så forundret. Uansett innfallsvinkel er dette en film de færreste vil være i stand til å forutse vendingene i – utover spådommer så generelle at de lyder som, vel, spådomskunst. Her er nok av nyanser og motstridende informasjon å holde styr på, selv om utgangspunktet er nærmest fabelaktig enkelt.

Rahim (Amir Jadidi) forsøker å komme seg ut av gjeldsfengsel ved å tilby å betale en del av sin skyld. Hans kjæreste har nemlig en bag med gullmynter. Rahim annonserer bagen med gullmynter som hittegods. En kvinne melder seg og får dem tilbake, og Rahim blir utropt til en helt. Alle vil hylle ham, og verden er god, men ettersom brorparten av filmens spilletid gjenstår på dette stadiet, sier det seg selv at andre utsnitt av virkeligheten står for tur. For eksempel spørres det om hvorfor ikke Rahim annonserte bagen tidligere. Han har et plausibelt svar på det, men rykter går og flere instanser er allerede involvert. Her begynner filmen virkelig å svinge – selv om en såpass entusiastisk formulering kjennes noe overilt til en nøktern skapning som dette. Kort sagt er filmen like behersket i form som den er fasettert i sin utvikling. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0