Energikrigens vinnere og tapere

Med lukkede øyne og krummet rygg bøyde den tyske nærings- og klimaministeren Robert Habeck seg ærbødig for emiren av Qatar, Tamim ben Hamad al-Thani, 20. mars. Tiden er åpenbart ikke inne for det grønne skiftet eller «verdidiplomatiet» som miljøpolitikeren har vært så opptatt av: Grunnen til at han bukket for denne statslederen, som ikke akkurat kan anklages for å være noen menneskerettsforkjemper, var for å skaffe Tyskland mer flytende naturgass (LNG), som erstatning for den russiske gassen som inntil nå har drevet den tyske økonomien. Og dagen etter møtte han emiren av De forente arabiske emirater. Bildet av møtet med den qatarske emiren ble slått stort opp i Tyskland, og viser jordskjelvet Russlands krig mot Ukraina har utløst i Europa. På få uker har spørsmålet om energisikkerhet regelrett fortrengt klimasaken.

Siden slutten av 1800-tallet har land og riker vært besatt av å sikre sin forsyning av fossile energikilder, om det så har betydd å utbytte egen befolkning, ødelegge landskap, kolonisere kontinenter, true allierte, eller å befolke eller avfolke store områder. Mellom 2007 og 2011 var Exxon Mobil dominerende på Wall Street. I november 2007 var Petrochina i en kort periode verdens høyst rangerte børsnoterte selskap. Femten år senere er bare det delprivatiserte oljeselskapet Saudi Aramco på listen over de ti største børsnoterte selskapene i verden, omgitt av åtte teknologigiganter. Den digitale tidsalderen skjuler sin energikrevende infrastruktur for allmennheten bak de mange små skjermene, mens det vage snakket om en nært forestående overgang til fornybar energi har fått oss til å miste av syne noe som har vært åpenbart for generasjoner av vestlige ledere: Tilgang til energi er en forutsetning for nasjonal suverenitet og en kilde til makt.
(…)