Westwood Boulevard ligger i hjertet av Los Angeles, like sør for campusen til University of California (UCLA) og Westwood Village, med det ikoniske tårnet til art deco-kinoen Fox Theatre, kjent fra Quentin Tarantinos film Once Upon a Time in Hollywood (2019). Ved første øyekast skiller ikke denne bulevarden seg fra de andre rettlinjede hovedgatene i den amerikanske megabyen.
Men etter krysset med Rochester Avenue ser Westwood Boulevard ut som en gate hentet fra Teheran. Butikkskiltene er på farsi. Her finnes det både teppeselgere og persiske bokhandlere. Håndverkere selger turkis keramikk, teserviser, vannpiper og esker med nard, et persisk brettspill som ligner på backgammon. Her finnes det også en rekke reisebyråer, for det kreves flere mellomlandinger for å reise til Iran, ettersom de to landene ikke har hatt diplomatiske forbindelser siden den islamske revolusjonen i 1979. Restaurantnavnene har ord som «Teheran», «Persia», «safran», «roser» og «orkideer» i seg. Rørleggeren snakker farsi til en kunde idet han går ut av varebilen sin, og selv inngangen til parkeringskjelleren er skiltet på både engelsk og farsi.
Den iranske enklaven Westwood Boulevard har også erkeamerikanske referanser. På et reklameskilt skryter en advokat av tjenestene sine – men han har et angelsaksisk fornavn og et iransk etternavn, og annonsen er på farsi. Det finnes iransk-amerikanere over hele USA – noen av de jeg møter her, vokste opp i North Carolina eller Kentucky før de flyttet til Los Angeles. Men, som den iransk-fødte sosiologen Kevan Harris sier, «det finnes mange Chinatown i USA, men bare ett Tehrangeles».
Kvinne, liv, frihet
I mange vinduer henger det iranske flagg med en sol og en løve på, emblemet til monarkiet som ble styrtet i 1979. Noen steder henger det også portretter av den avsatte sjahen Mohammed Reza Pahlavi (1919–1980). Fra trafikklys og lyktestolper på hver side av gata henger det turkisblå plakater med ordene «Woman Life Freedom» – slagordet for opprøret etter at 22 år gamle Mahsa Amini ble arrestert for feil bruk av hijab og døde i fengsel i Teheran i september i fjor. I anledning nouruz, persisk nyttår, har kulturstiftelsen Farhang hengt opp slike plakater ikke bare langs Westwood Avenue, men også langs en del av Wilkins Boulevard i nærheten – kalt «Persian Corridor» på grunn av de mange beboerne med iransk bakgrunn – og helt opp til turistmagneten Hollywood Boulevard.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I Westwood henger det bilder av den unge kurdiske jenta overalt, og de tre ordene i opprørsslagordet finnes på T-skjorter og capser, både på engelsk og farsi. Falmede plakater vitner om de mange støttedemonstrasjonene det iransk-amerikanske samfunnet har organisert i Los Angeles siden september. Bydelsstyret i District 5 har besluttet å omdøpe krysset mellom Westwood Boulevard og Rochester Avenue til «Woman Life Freedom Square». I krysset med Wilkins Boulevard forteller en gyllen plakett at jeg nå befinner meg på «Persian Square», sentrum av Tehrangeles. Over veikrysset henger det et stort hvitt skilt med opprørsslagordet skrevet i røde bokstaver, en gave fra en anonym giver. Restauranter serverer kebab koobideh med safranris. Her kan iransk-amerikanere innta grillretten med et glass vin til – kalifornisk, selvsagt – uten å plages av den islamske republikkens forbud.
Religiøst skille
Da jeg besøker strøket i april, er det ramadan. Men i Tehrangeles er det ingenting som tyder på det: Kafeene og restaurantene er overfylte, ingen kvinner dekker håret med hijab eller sjal. «Ramadan?» ler en iransk-amerikansk forretningsmann som ønsker å være anonym. «De fleste her vet ikke engang at det er ramadan!»
Ifølge en meningsmåling utført av den iransk-amerikanske interesseorganisasjonen Public Affairs Alliance of Iranian Americans (PAAIA) svarer bare 27 prosent av iransk-amerikanerne at de er muslimer, mens 32 prosent kaller seg agnostikere eller ateister. 25 prosent sier de tilhører religiøse minoriteter (jøder, armenske og assyriske kristne, zoroastriere, bahaier og andre).1Bahai-religionen mener at den tolvte imamen, som sjiamuslimene venter på, allerede har kommet tilbake i form av Husayn Ali Nuri (1817–1892). De 300 000 bahaiene anses som kjettere og blir forfulgt. Se «Iran: Stop ruthless attacks on persecuted Baha’i religious minority», Amnesty International, 24. august 2022. Til sammenligning svarte bare åtte prosent av amerikanerne i en spørreundersøkelse fra 2014 at de var ateister eller agnostikere, og mer enn en fjerdedel at de var evangelikalske.2«Religious Landscape Study», Pew Research Center, 2007 og 2014.
Under mitt besøk ser jeg bare én kvinne gå med sjal her, en eldre dame som har det lettere henslengt på hodet. Og de eneste religiøse korsfarerne jeg møter på i Westwood, er to evangelikalske kristne som holder opp plakater om Jesu kjærlighet og syndsforlatelse. Iransk-amerikanernes likeglade forhold til islam viser seg også etter døden: På gravlunden øst i Westwood er bare noen få av de flere hundre iransk-amerikanske gravene vendt mot Mekka. Et unntak er graven til sangeren Hayedeh, som døde i eksil i 1990. Gravsteinen til poeten Nader Naderpour, som gikk bort i 2000, spesifiserer til og med at levningene hans skal repatrieres så snart den forhatte islamske republikken faller. Nå i september skal det reises et minnesmerke for Mahsa Amini på gravlunden, hvor skuespillerne Farrah Fawcett og Marilyn Monroe er gravlagt.
De praktiserende muslimene blant iransk-amerikanerne bor i Orange County, sør for Los Angeles. I september 2018 pisket et titalls sjiamuslimer seg selv offentlig under asjura-dagen til minne om martyren Hussein, barnebarnet til profeten Muhammed. «Sekulære iranere buet på dem og sa at de brakte skam over det iranske samfunnet», forteller journalisten Niloofar Mansoori, som flyktet til USA etter å ha blitt arrestert under «Den grønne bevegelsen», protestene mot valgfusk da Mahmoud Ahmadinejad ble gjenvalgt som Irans president i 2009. «Ironisk nok grep politiet inn for å garantere deres rett til å demonstrere», sier hun.
I dag er hun korrespondent i Los Angeles for Iran International, en regimekritisk tv-kanal som flyttet sitt hovedkvarter fra London til Washington D.C. i februar i år etter trusler fra regimet i Iran. Men religiøsiteten betyr ikke at de støtter prestestyret i Iran: Noen få kilometer fra Westwood har sjiamoskeen på Motor Avenue (hvor ingen av lederne svarte på intervjuforespørslene mine) hengt opp et banner til støtte for protestene i Iran.
«Folk har et åpent sinn»
Ifølge tall fra PAAIA har nesten halvparten av iransk-amerikanerne fortsatt nær familie i Iran og er regelmessig i kontakt med dem, ofte via meldingsapper. Noen reiser også tilbake på ferie, eller i det minste gjorde de det fram til september i fjor. Nå er det blitt for farlig å reise til Iran, sier alle her, for de iranske myndigheter godtar ikke dobbelt statsborgerskap og arresterer de som har det.
«Ikke bruk etternavnene våre, vi har fortsatt familie i Iran», sier to forretningsmenn i Westwood, en i førtiårene, den andre i syttiårene. John og James har, som mange iransk-amerikanere, anglifisert fornavnene sine: «Det er lettere å huske for andre. Mange kinesisk-amerikanere gjør det også», forklarer de. Har de noen gang opplevd rasisme? «Bare under ‘gisselkrisen’», forteller James, den eldste. «Da lot vi som om vi var italienere eller latinoer.» I november 1979 ble USAs ambassade i Teheran stormet og de ansatte holdt som gisler i 444 dager, fram til januar 1981.
Den litt yngre John kan ikke huske å noen gang ha blitt diskriminert: «Dette er Los Angeles, alle kommer fra et annet sted. Det finnes til og med et etiopisk strøk. Folk har et åpent sinn. I sørstatene ville det vært annerledes», mener han. John var syv måneder gammel da han kom til USA i 1979: «Foreldrene mine bandt meg til en hest, og kurdiske smuglere tok oss med over fjellene. Noen måneder før sjahens fall hadde en amerikaner faren min kjente, advart ham om at mullahene kom til å ta makten. Men han nektet å tro på det.»
Andre iranere så hva som var i gjære, og utvandret allerede i 1976 og 1977, forteller John. «De investerte i USA. Nå er eiendommene verdt tjue ganger mer. De har blitt svært rike.» Sosiologen Kevan Harris forteller at det stemmer: «Som mange andre i Sør-California investerte de i eiendom på 1970-tallet. Prisene har aldri falt.» I USA har iranske immigranter fått et image som vellykkede: Mange jobber innen eiendom eller IT, eller som ingeniører, leger og advokater. Eksempler på iranere som har slått seg opp i USA, er Uber-grunnlegger Dara Khosrowshahi, Ebay-grunnlegger Pierre Omidyar (som også har fransk pass) og motedesigneren Bijan Pakzad (død i 2011). «Jeg har vært på bryllupsfester til 300 000 dollar», forteller John. «Men vi må ikke overdrive: Vi er ikke som Shahs of Sunset.» Iransk-amerikanernes image som suksessfulle var bakgrunnen for at TV-kanalen Bravo laget dette reality-programmet om rike iransk-amerikanere i Beverly Hills, som ble sendt fra 2012 til 2021.
ulike eksilanter
Mange iransk-amerikanere bor i Beverly Hills, som ligger noen kilometer øst for Westwood. Mellom 2007 og 2013 hadde den velstående bydelen til og med en iransk-amerikansk borgermester, Jimmy Delshad. Delshad ble født inn i en jødisk familie i Shiraz i 1939 og forlot Iran sammen med sine to brødre da han var tjue: «Vi bodde i Minnesota. For å betale for studiene startet vi en gruppe, The Delshad Trio, som opptrådte i bryllup. Jeg spilte santur», smiler han. «Da jeg kom til Los Angeles, var det knapt noen iranske familier her. Bortsett fra en håndfull kjøpmenn som slo seg ned i Chicago på begynnelsen av 1900-tallet, var det få iranske innvandrere i USA før sjahens fall. De fleste var der for å studere: Sjahen foretrakk at unge iranere studerte i utlandet framfor å risikere at de gjorde opprør på landets universiteter.
Mens mange iranere flyktet til USA etter den islamske revolusjonen, reiste mange studenter motsatt vei med et håp om at revolusjonen ville bringe med seg demokrati: «Vi kom tilbake for frihet og likhet, og ble arrestert», sier en av dem, som ønsker å være anonym. «Khomeini kapret revolusjonen.»
«Den iranske venstresiden våknet opp i bakrus etter den islamske revolusjonen», sier sosiologen Kevan Harris. «For dem var sjahen bare en imperialistisk marionett. Og så endte de opp med Khomeini.» De som overlevde, dro tilbake til USA. Disse første utvandrerne har siden fått selskap i flere omganger av nye eksilanter: minoriteter, foreldre som ville redde sønnene fra verneplikten under krigen mot Irak (1980–1988), desertører, folk fra protestbevegelsene i 1999, 2009 og de pågående protestene.
Bahman, en veteran fra krigen mot Irak som jobber som sjåfør i Los Angeles, forteller at han deserterte da regimet ville at han skulle tjenestegjøre i militærpolitiet, «de som skyter demonstranter». Han viser bilder på mobiltelefonen av seg selv sammen med filmstjerner: «Jeg er statist i Hollywood. Det var drømmen min!» En annen sjåfør forteller med bitterhet at han «var en av de idiotene som var med på den islamske revolusjonen. Jeg dro da jeg så hvor det bar hen: undertrykking og korrupsjon».
Fred måtte på sin side flykte: «Etter 2009 ble det umulig for meg som bahai å finne arbeid i Iran.» Parisa flyktet fra Iran for tjue år siden. «De første månedene i eksil i Tyrkia våget jeg ikke å ta av meg hijaben: Jeg hadde på et vis internalisert undertrykkingen», forteller hun. Førtiåringen Reza, som kom hit for ti år siden, sier: «Jeg demonstrerte i 1999 og 2009. Jeg er ikke praktiserende muslim, og det var heller ikke foreldrene mine. Den islamske republikken har ingen forbindelse til det virkelige landet.»
Demokratiets øverste nivå
Mens det opprinnelige iransk-amerikanske samfunnet i stor grad var monarkistisk, har det blitt endret av fire tiår med nye tilskudd. Ifølge en meningsmåling utført av PAAIA er bare tolv prosent for å gjeninnføre monarkiet.3«National public opinion survey of the Iranian American community», PAAIA, 2023. «Det avhenger hva man mener med ‘monarkist’», kommenterer Kevan Harris. «Du har de som nærer en romantisk nostalgi for ideen om kongelighet, og du har de som nøt godt av Pahlavi-regimet.»
«Onkelen min ble drept av politiet hans, like fullt liker jeg sjahen», forteller sekstiåringen Eric. «Han elsket landet og folket sitt. Jeg skulle gjerne sett sønnen hans på tronen.» Sønnen Reza Pahlavi (født i 1960) bor i Maryland, og har gjort det klart at han ønsker et konstitusjonelt monarki. Eric forteller at han har reist tilbake til Iran et par ganger, men at han brente det iranske passet i september i fjor etter at en slektning ble drept under en demonstrasjon.
Motstanden mot dagens regime kan tydeligvis føre til en skjønnmaling av fortiden: «De savner livet de hadde den gang», sier Nasrin Rahimieh, tidligere leder for avdelingen for persiske studier ved universitetet UC Irvine, sør for Los Angeles. «Sjah-regimet drev folket til å gjøre opprør. Jeg var barn på den tiden. Jeg husker at jeg ikke måtte si høyt hva foreldrene mine hadde sagt hjemme. Jeg husker frykten i samfunnet. Folk forsvant. De som dukket opp igjen, var ødelagt av tortur.» Hun husker også regimets vanstyre og stormannsgalskap, og den ekstravagante markeringen av Det persiske rikets 2500-årsjubileum i oldtidsbyen Persepolis i 1971: «Det lignet en sverd-og-sandalfilm», sier hun. Med markeringen forsøkte sjahen å vise at monarkiet hadde en tusenårig historie. Det var bare oppspinn, sier Rahimieh: «I 2500 år har dynastier slaktet hverandre for å få makt. Sjahen var selv sønn av en kuppmaker» – general Reza Khan, som kom til makten etter et statskupp i 1921, utført med hjelp fra Storbritannia.
60 prosent av iransk-amerikanerne ønsker nå en parlamentarisk republikk. Bare tolv prosent håper fortsatt på en reformert islamsk republikk – et håp som ble feid bort da konservative Mahmoud Ahmadinejad tok over som president for reformisten Mohammad Khatami i 2005: «Valg er demokratiets øverste nivå, ikke det første», kommenterer Roozbeh Farahanipour, leder for handelskammeret i Westwood.
I påvente av regimets fall
Farahanipour sier at han er tilhenger av Mohammad Mossadegh, som han kaller «Mossy», den iranske statsministeren som ble styrtet i et kupp organisert av CIA og britiske MI6 i 1953 etter at han nasjonaliserte Anglo-Iranian Oil Company. I 1999 var Farahanipour en av lederne for et studentopprør: «Jeg ble arrestert og torturert», forteller han. «Så ble jeg løslatt mot kausjon. Kort tid før rettssaken publiserte en avis ved en feiltakelse dødsdommen min. Den tabben reddet livet mitt: Jeg flyktet til Tyrkia i lasterommet på en buss.» Farahanipour, som er zoroastrier, kom til Westwood i mai 2000, hvor han ble tatt godt imot av eksilsamfunnet. «De lånte meg 300 dollar og ga meg et rom over en matbutikk og en småjobb.»
To tiår senere har Farahanipour nettopp åpnet sin tredje restaurant på Westwood Boulevard: en amerikansk diner dekorert med Hollywood-bilder. Som en utrettelig opposisjonell dro han i all hemmelighet tilbake til Iran sommeren 2009 for å hjelpe Den grønne bevegelsen: «Jeg endte opp i fjellene med en satellittelefon. Jeg måtte snu før jeg kom til Teheran. Det var for farlig.» Han viser oss rundt i et møterom med portretter av «Mossy» og Mahatma Gandhi på veggene. «Her møtes iranske opposisjonelle fra alle samfunnslag, som arbeider for å gjøre slutt på den islamske republikken. Det kan du skrive, for de skremmer meg ikke», sier han med et smil.
Det finnes noen regimetilhengere blant iransk-amerikanerne: 7 prosent, ifølge PAAIA-undersøkelsen. I oktober vandaliserte noen av dem Farahanipours restaurant The Persian Gulf, hvor et bord hyller «Woman Life Freedom». Farahanipour blir jevnlig skjelt ut i iransk presse: «De har til og med kritisert meg for å ha åpnet en gresk restaurant. De ser det som et bevis på at jeg hater Iran, for Persia og Hellas var fiender i antikken!» På bordet i møterommet venter en flaske champagne på det rette øyeblikket: «Woman Life Freedom er siste kapittel for regimet. Men noen sluttkapitler kan være lange.»
Indre splid
Agenter fra regimet har forsøkt å kidnappe den iransk-amerikanske journalisten Masih Alinejad, som bor i New York og er svært aktiv i tradisjonelle og sosiale medier. Noen innbyggere i Westwood er overbevist om at regimet har spioner i strøket. I Los Angeles finnes det også veteraner fra Savak, sjahens fryktede politiske politi. I februar ble det oppstyr i eksilsamfunnet da en tidligere Savak-leder deltok i en støttedemonstrasjon for protestbevegelsen i Iran. «For noen gamle monarkister kjempet Savak mot terrorisme», sier journalisten Mansouri. «For vår generasjon er det ingen forskjell mellom undertrykkingen til Savak og undertrykkingen til den islamske republikken. Regimet nølte ikke med å bruke bildet av denne mannen i demonstrasjonen for å diskreditere bevegelsen.»
Det iransk-amerikanske samfunnet er samlet i sin støtte til protestbevegelsen i Iran, men krangler fortsatt om landets monarkistiske fortid og om sanksjonene mot Iran – å argumentere for at sanksjonene bør lettes, kan bli sett på som en form for støtte til Den islamske republikken, og føre til utskjelling på sosiale medier. Atomavtalen som ble undertegnet i Wien i juli 2015 (men torpedert av Donald Trump i 2018), har også skapt debatt, forteller Morad Ghorban, daglig leder i PAAIA: «Mange i samfunnet støttet avtalen i håp om at den ville få Den islamske republikken til å oppføre seg annerledes, til å normaliseres.»
Koffertmentalitet
I dag anslås det at minst en halv million amerikanere har iransk opprinnelse. «Ifølge den siste folketellingen er vi 498 000», sier Ghorban. «Men det finnes ingen rubrikk for ‘iransk’ på skjemaene. Vi er sannsynligvis mellom 1 og 1,5 millioner.» Det eneste som er sikkert, er at i det tette iranske samfunnet i Los Angeles kan de leve nokså avskjermet fra det amerikanske storsamfunnet. «Du har kanskje lagt merke til at noen iransk-amerikanere knapt snakker engelsk», sier Reza. «Det trenger de ikke. De kan fint leve uten å snakke annet enn farsi.»
De eldste, som kom hit i 1979, er ikke de eneste som nesten bare snakker farsi. Parisa Farhadi, en journalist i førtiårene som forlot Iran for tjue år siden og nå jobber for farsiutgaven av Voice of America (VOA), forteller: «En dag spiste jeg middag med en amerikansk venn jeg ikke hadde sett på lenge. Da gikk det opp for meg at jeg ikke hadde hatt en ordentlig samtale på engelsk på fire år! Hele mitt sosiale og profesjonelle liv foregår på farsi.»
Reza ser en splittelse innad i samfunnet: «Jeg mener at de som kom hit i 1979, har et stivnet bilde av Iran, med sine sjah-portretter og fortellingene fra 1970-tallet. Jeg vokste opp i et annet Iran. Det dreier seg ikke bare om et generasjonsskille. Iransk-amerikanere på min alder, med foreldre som kom hit i 1979, har vokst opp med Hollywood-filmer. Da jeg var ung i Teheran, pleide vi å bytte filmer av Pedro Almodóvar eller Emir Kusturica under bordet.»
«1979-iranerne» var også trege med å engasjere seg i det amerikanske demokratiet. Den tidligere borgermesteren i Beverly Hills husker sin første valgkamp: «Iransk-amerikanere registrerte seg ikke for å stemme», sier Delshad. «De hadde fortsatt en ‘koffertmentalitet’: De trodde at de en dag ville kunne dra tilbake til Iran. Jeg sa til dem at selv om regimet falt, ville ikke de amerikanske barna deres flytte til Iran. Så de måtte stemme her!» Selv engasjerte han seg først i den lokale synagogen, «for å forsone de askenasiske og sefardiske jødene». «Og en dag da jeg spurte noen om veien, fikk jeg beskjed om å ‘dra tilbake til landet mitt’. Dette var like etter 11. september. Så jeg gikk inn i politikken for å endre forestillingene om innvandrere fra Midtøsten.»
«Ingen krig fører til demokrati»
Opprøret i Iran har i alle fall endret forestillingene om iransk-amerikanerne i USA, mener Ghorban: «Amerikanerne ser at iranerne gjør opprør, at iransk-amerikanerne støtter dem, og at regimet i Den islamske republikken ikke representerer dem.» Amerikanske medier dekker det iransk-amerikanske samfunnets støttedemonstrasjoner i Los Angeles. I februar vant Shervin Hajipours «Baraye», som har blitt en protestlåt i Iran, en Grammy-pris. «Det har bidratt til å gjøre allmennheten oppmerksom på bevegelsen», mener Ghorban.
Under Trump ble iransk-amerikanerne rammet av innreiseforbudet han innførte i 2017, som gjorde det praktisk talt umulig for statsborgere fra Iran og seks andre muslimske land å reise inn i USA. «Men mange av de gamle stemte på Trump, selv om de ikke tør si det høyt», forteller Reza. «De forakter den udannede Trump, men de trodde at han med sin brutalitet kanskje ville styrte regimet med makt. Min generasjon stemte på Demokratene», fortsetter han. «Trump har en del trekk som minner om Ahmadinejad.»
Ifølge PAAIA er bare 18 prosent av iransk-amerikanerne positive til en utenlandsk militærintervensjon for å styrte regimet. Selv Farahanipour, som har innredet restauranten The Persian Gulf med en imponerende samling gjenstander knyttet til Golfkrigen (1991), er imot en intervensjon: «Ingen krig fører til demokrati.»
Teknologi som våpen
Narges Hamzianpour og Farid Kia driver et galleri viet iranske kunstnere på Wilkins Boulevard. Denne kvelden stiller de ut bilder fra demonstrasjonene i Iran trykt på stort format. Inntektene fra salget går til de iranske fotojournalistene som har dekket opprøret i det skjulte. Alle de ulike generasjonene av eksiliranere er til stede med et glass vin i hånda, overbevist om at opprøret som startet i september i fjor, vil lykkes.
Mahi Mokhtari kom til USA for tre år siden. På underarmen har hun tatovert et portrett av broren Mohammad, en student som ble skutt og drept under en demonstrasjon i februar 2011. «Sosiale medier har gjort det lettere å dele og formidle kampen vår over hele verden», sier den unge aktivisten. Reza, som var med på demonstrasjonene i 1999 og 2009, konstaterer at den nye generasjonen har en mye større slagkraft: «Før utvekslet vi videoer i skjul, nå bruker de VPN (virtuelt privat nettverk) for å omgå sensuren og legge ut videoer på YouTube.» Men regimet tyr også til teknologi: I begynnelsen av april kunngjorde iranske myndigheter at de vil bruke ansiktsgjenkjenning for å spore opp kvinner som ikke bærer sjal.
Oversatt av redaksjonen
Cédric Gouvernur er journalist, i Los Angeles for Le Monde diplomatique.
- 1Bahai-religionen mener at den tolvte imamen, som sjiamuslimene venter på, allerede har kommet tilbake i form av Husayn Ali Nuri (1817–1892). De 300 000 bahaiene anses som kjettere og blir forfulgt. Se «Iran: Stop ruthless attacks on persecuted Baha’i religious minority», Amnesty International, 24. august 2022.
- 2«Religious Landscape Study», Pew Research Center, 2007 og 2014.
- 3«National public opinion survey of the Iranian American community», PAAIA, 2023.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
