Europeisk oppløsning

Om morgenen 28. februar 2022, fire dager etter den russiske invasjonen, la Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ut en oppfordring til Brussel på Facebook om å gi landet hans EU-medlemskap «umiddelbart gjennom en ny spesialprosedyre». Ingen tok det spesielt seriøst den gang. EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, svarte selvsagt raskt og begeistret at Ukraina «er en av oss, og vi vil ha dem med i EU». Men EU-rådets leder Charles Michel påpekte at det fantes regler som Ukraina måtte forholde seg til. Zelenskyj sendte derfor inn en formell søknad om kandidatstatus. En status det tok Tyrkia tolv år å få, Bosnia-Hercegovina seks og Albania fem. Ukrainas søknad ble godkjent etter bare fire måneder.

Fliden i søknadsbehandlingen skyldtes utvilsomt at lederne i de 27 medlemslandene ville vise vestlig samhold og en urokkelig støtte til Kyiv. Dessuten forpliktet de seg ikke til stort: Prosessen vil ta «flere tiår», forklarte Frankrikes president Emmanuel Macron den gangen. Likevel anbefalte EU-kommisjonen 8. november i år at unionen innleder offisielle forhandlinger med Ukraina (og Moldova), en anbefaling EU-rådet skal ta stilling til på sitt neste møte 14. og 15. desember. Mens Zelenskyj vil at prosessen skal være ferdig innen 2026, snakker Michel om 2030. Ingen av disse tidsperspektivene er utenkelige hvis prosessen fortsetter i samme frenetiske fart. (…)