Da jeg var 21 år gammel, fikk jeg vite en familiehemmelighet: Oldemoren min hadde vært slave, og oldefaren min hadde vært slavehandler. Moren min fortalte det en ettermiddag i bilen mens vi sto parkert utenfor huset som hadde tilhørt bestefaren min i Khartoum. Det var midt på 2000-tallet. Selv om vi var alene, husker jeg at hun senket stemmen mens hun snakket. Min oldemor hadde blitt bortført i det sørlige Sudan eller i grenseområdene en gang på 1910-tallet. Selv om britene hadde kolonisert Sudan over et tiår tidligere under påskudd om å få slutt på slavehandelen, var dette området fortsatt et aktivt fangstområde og den fremste forsyningskilden til den transsahariske slavehandelen.
Oldemor var bare barn den gang. Det ble slått alarm i landsbyen hennes da en gruppe slavefangere nærmet seg. Moren hennes – min tippoldemor – samlet barna og gjemte seg med dem i noen grotter. Slavejegerne begynte å skyte. Skuddene var så kraftige at oldemor trodde de kom innenfra skjulestedet. Hun fikk panikk og løp ut før moren rakk å stoppe henne. Utenfor ventet slavejegerne. Hun ble ført til Khartoum, hvor hun endte med å bli «giftet bort til» (og trolig voldtatt av) mannen som nå eide henne – min oldefar. Hun skulle aldri få se sin mor, sine søsken eller andre familiemedlemmer igjen. Ingen i familien vår vet hva hun opprinnelig het. Vi kjenner bare til det arabiske navnet hun fikk av min oldefar: Karima, Den gavmilde. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
