Meningen med «falske nyheter»

Etter brexit og Trumps valgseier i 2016 startet mange regjeringer en kamp mot «falske nyheter». Men det er ikke algoritmenes skyld at ytre høyre er i framvekst.

juli 2025
Illustrasjon: Elenyska / Shutterstock.

Noen dager etter at Donald Trump ble innsatt som USAs president med støtte fra oligarkene i Silicon Valley, advarte pave Frans mot «desinformasjon»: «Altfor ofte forenkler kommunikasjonen virkeligheten for å framprovosere instinktive reaksjoner». Selv om det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av tanken på at den katolske kirken – som snakker om jomfrufødsel, oppstandelse fra de døde, og vann som blir til vin – gjør seg til forkjemper for fakta, er mange kommentatorer og intellektuelle enige i pavens diagnose.

Etter at britene stemte for brexit i juni 2016, har flommen av overskrifter om «falske nyheter» og «post-sannhet» vært mer eller mindre basert på samme narrativ: Algoritmene, som favoriserer innhold som vekker reaksjoner og skaper polarisering og ekkokamre, forsterker våre kognitive skjevheter og sprer falsk informasjon på bekostning av fakta. Offentligheten har dermed blitt splittet opp i et utall selvrefererende «stammer», som holder seg i sine avgrensede medier: antifascistiske akademikere på Bluesky, nyfascistene på X. Det finnes en YouTube-kanal eller en Instagram-konto for enhver politisk overbevisning. Slik fortrenges evnen til å argumentere, lytte til hverandre og løse konflikter med fornuften gradvis av en digital borgerkrig drevet fram av de politiske ambisjonene til et knippe milliardærer. Det fremste offeret her er sannheten. Eller, for å være mer presis, vår evne til å skille sant fra falskt. (…)

Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal