Finnes det noe mer bedrøvelig enn velutdannede kritikere som gjennomsøker et kunstverk for indikasjoner på ideologi i en eller annen retning? Utvilsomt. Verden er full av elendighet, blant annet film og litteratur som varter opp nevnte kritikerbehov. Ja, ikke bare er det et behov, men kritikerens plikt. Om så den mest forglemmelige superhelt skulle ventilere noen ideologiske ladninger til bruk i en valgkamp, vel, så skal man ha en god grunn til å neglisjere det, uansett hvor platt det er.
Ikke alle synes det er like kjedelig med film som rebusoppgaver, heller. Enkelte kritikere kan ta fullstendig av, og eksellerer i å legge regissører ord i munnen. Opplagt nok vil det å late som om film oppstår i et vakuum, bli en øvelse for sneversynte esteter, men derfra til å kjøre det minste signal til veis ende, ja, det blir to eksentriske alternativ. Filmhistorien har saktens nok av signaler som er verd å problematisere. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
