Når nittitallet presenteres som metafiksjonens og sitatenes epoke, peker forklaringen gjerne på ringvirkningene av amerikansk akademias fascinasjon for French Theory, der betingelser for språk, sannhet og andre absolutter ble problematisert av tenkere som Jean Baudrillard, Jaques Derrida og Michel Foucault. Foruten effekten på litteratur (som David Foster Wallaces metamonster Infinite Jest), blir tiårets kultfilmer trukket fram, som Quentin Tarantinos Pulp Fiction (1994), Ethan og Joel Coens The Big Lebowski (1998), samt Todd Haynes’ Velvet Goldmine (1998), tre titler som illustrerer tendensen på hvert sitt vis.
Lynch-mobben ville nok sett Wild at Heart (1990) her i stedet, andre brenner for britiske Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998), Guy Ritchies spreke debut med east end-skurker og tilhørende spill på sjanger, miljø og sjargong. Atter andre ville gjerne nevnt David Finchers Fight Club, Bryan Singers The Usual Suspects (begge fra 1999), eller Scream-filmenes resirkulering av sjangergrep. En cinefil langhelg i metafiksjonens ånd er fort fylt opp. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
