Bernhard Wengers Påfuglen åpner med en golfbil i flammer. Et ungt par med brannslukkingsapparater iler til og slukker brannen, snart fulgt av tilskuere som berømmer dem for innsatsen. Matthias (Albrecht Schuch), den unge mannen, takker for honnør, og bedyrer at han bestemte seg straks han så flammene. Han «bare gikk for det!» skryter han, med guttaktig entusiasme. Jo visst, det er ikke til å unngå at man smiler i skjegget over sånt, kanskje med et stikk av dårlig samvittighet over å være så mistroisk, til tross for at det vitterlig er et besynderlig opptrinn – både gjenkjennelig, ikke så rent lite banalt, og med et noe kunstferdig preg. Det hele får nesten preg av en forestilling. Og ganske riktig, det er nettopp hva det faktisk viser seg å være.
Den ulastelige Matthias er nemlig en rent boy fra et firma som leier ut en følgesvenn til golfbanen, en kompanjong du kan øve på å krangle med, en kavaler til kveldens konsert og så videre – men heller ikke mer. For hvis noen etter en slik presentasjon tenker på en annen soignert ung mann til leie, Julian Kay (Richard Gere) i Paul Schraders American Gigolo (1980), så vil det være forståelig. Seksuelle ytelser står imidlertid ikke på repertoaret her. Såpass blir tidlig avklart i Bernhard Wengers film: ikke så mye som en drink inne etter konserten. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
