Som en reaksjon på det angivelig ironiske nittitallet ble en ny generasjon presentert rundt årtusenskiftet: oppriktige, idealistiske og blottet for ironi. I den grad beskrivelsen har noe for seg, frister det å se de ufiltrerte miljøskildringene i de toneangivende HBO-seriene Six Feet Under (Alan Ball, 2001–2005) og Sopranos (David Chase, 1999–2007) som parallellsymptom, et steg tilbake fra «spillet». Både i tematikk, replikker og usjenert blikk på intimsfæren, så vel som inntak av rusmidler, når disse seriene et nivå av uforbeholden realisme man bare unntaksvis har sett tidligere. Produksjons- og (ikke minst) distribusjonsselskapet for disse seriene var kabelselskapet Home Box Office, HBO, som poengterte sin «redaksjonelle» uavhengighet med følgende slogan: «It’s not tv, it’s HBO».
Begge serier utmerket seg med akutt tidsmessighet og grep en gang forbundet med avantgardistiske filmtradisjoner, noe som ga utslag i (pop-)kulturelle referanser i form så vel som innhold. Med slike kvaliteter markerte fortellingene om familien Fishers begravelsesbyrå i Six Feet Under og mafiafamilien i Sopranos et nytt trinn i tv-dramaets utvikling.
(…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
