Hva er vitsen med teater i dag, i disse elendige tider? Spørsmålet har ikke noe svar, og kan virke nokså meningsløst. Det minner om en tekst av Bertolt Brecht: «Det kan jo nesten virke støtende at vi her og nå, midt i blodige kriger, og slett ikke for å flykte inn i en annen verden, diskuterer slike teatralske ting som tilsynelatende eksisterer for adspredelsens skyld.» Han fortsetter: «Verden er gått av hengslene, og bare voldsomme bevegelser kan sette alt på plass igjen. Men det kan hende at det blant de mange redskaper som kan brukes til dette formålet, finnes ett som er så tynt og skjørt at det må håndteres med letthet.»

Tanken virker fullstendig malplassert. For hva kan vel teateret utrette? Det er jo ingen som bryr seg om det lenger, om dets febrilske erklæringer som ofte framstår latterlige i forhold til den faktiske virkningen. Selv den revolusjonære, radikale og reformistiske venstresiden er jo fullstendig likegyldig til teateret. Hva er vitsen med teater, selv for dem som driver med det, som hele tiden er utsatt for tidspress og konkurranse, som konstant må begrunne hva de holder på med? Begrunne støtten, begrunne nytten. (…)