Den 14. juni feiret Donald Trump sin 80-årsdag med en MMA-kamp foran Det hvite hus. Navnet på det tv-sendte arrangementet – «Liberty 250» – viser til jubileet som markeres 4. juli: de 250 årene som er gått siden den amerikanske uavhengighetserklæringen. Men realiteten bakenfor festteltene ga det hele en eim av Romerrikets undergang: inflasjon drevet opp av krigen i Midtøsten, en historisk upopulær president og et republikansk parti som ligger an til å miste flertallet i begge kamrene i Kongressen i mellomvalget i november.

En moderne Juvenalis kunne kanskje ha levert en sarkastisk kommentar om forfallet dette sirkuset vitnet om, om en dydig republikk som har havnet på avveie med oligarki og imperium. Men helt siden sin grunnleggelse har USA svingt mellom de to polene innenfor et ideologisk kompleks landet selv skapte. På den ene siden har USA siden begynnelsen sett seg som uløselig knyttet til en grunnlov som ble hyllet for de eksepsjonelle frihetene den garanterte i en ny verden som var svært forskjellig fra den gamle. På den andre siden har landet sett seg selv som et fyrtårn, som først lyste opp hele det amerikanske kontinent i ferden mot manifest destiny og så krysset verdenshavene med den åpne dørs politikk. Eksepsjonalisme og universalisme har med andre ord lenge konkurrert om å definere USAs forhold til resten av verden. (…)