Statskapitalisme i verdensrommet

I Vesten framstilles Kinas romfartsindustri som en statsdrevet trussel. I realiteten dreier det seg om et marked i vekst med både statseide og private selskaper, som sliter med overkapasitet, rekruttering og vage reguleringer.

En kinesisk soldat vokter oppskytingsbasen Jiuquan 30. mai 2023, hvor bæreraketten LM2F står klar med romfartøyet Shenzhou-16 som skulle frakte tre astronauter til den internasjonale romstasjonen. Foto: Kevin Frayer, Getty Images.

Den 3. desember tordnet applausen i kontrollrommet på oppskytingsbasen Jiuquan i Gobi-ørkenen. På en gigantisk skjerm dukket et rødt banner opp: «Varme gratulasjoner til LandSpace». Det kinesiske selskapets nye delvis gjenbrukbare bærerakett Zhuque-3 hadde sendt nyttelasten sin i bane rundt jorda.

Så snudde stemningen da raketten skulle hentes ned igjen og en varsellampe signaliserte en unormal forbrenning i rakettens første trinn, som tok fyr og krasjet førti meter fra målet. I en optimistisk melding på sin WeChat-konto skrøt LandSpace av de teknologiske framskrittene som ble testet under oppskytningen: ni parallelle motorer, trinnseparasjon med et pneumatisk system i stedet for eksplosiver og rustfrie lasersveisede drivstofftanker i stål. (…)

Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!