Pedro Almodóvars siste film, Bitter jul, påkaller en av de mer basale beskrivelser av kunstens vesen: Å skape noe ut av intet. Troll-domsmalende ord, utvilsomt, og implikasjonen «kunstneren som magiker» er hyggelig nok som hyperbol betraktet, men det får da være måte på nada. Tankene løp umiddelbart videre til Harmony Korines kritikk av Quentin Tarantinos filmer, at de etterlater et tomrom. Til Tarantinos forsvar må det innvendes at han har et åpenlyst postmoderne sjangerspill på gang. Almodóvar foregir derimot å gripe inn bak vår «inste grind», å behandle våre mer eksistensielle problemer.

Gjennom årenes løp har det blitt mange tenksomme blikk og vemodige ansikt som stirrer mot oss, ved et «vendepunkt i livet». Anførselstegnene er ikke så ironisk ment som for å hinte om det konseptuelle ved slike scener, og alle disse ansiktene, gjerne lydlagt med vemodige toner av typen «episk filmmusikk» som skal hjelpe publikum å svelge klumpen i halsen og ettertenksomt stemme i med et «Ja, sånn er det». Så kan man saktens spørre seg om ikke emo-kjøret har blitt en shtick for spanjolen, i vel så høy grad som referansene er det for Tarantino og sensasjonsjaget for Korine – uten dermed å benekte at alle tre har laget minneverdige filmer.
(…)