Det var EN VIKTIG TALE, en tale som USAs grunnlovsfedre ikke ville blitt skjemt av. 21. januar 2010 holdt Hillary Clinton en tale om hennes syn på frihet på nettet. Hun kritiserte landene som «har reist elektroniske barrierer som hindrer folket deres å få tilgang til deler av verdens nettverk, [og som] har fjernet ord, navn og fraser fra resultatene til søkemotorer». Den amerikanske utenriksministeren gjentok president Obamas kredo: «Fri flyt av informasjon styrker samfunn.» Med denne «troen» på ytringsfriheten og nettverkene [som] «hjelper folk å oppdage nye fakta og holde regjeringene ansvarlige for sine handlinger» lanserte Obama-administrasjonen et program for «utvikle nye redskaper som lar borgere utøve sin rett til å uttrykke seg fritt gjennom å omgå politisk motivert sensur.» Clinton advarte også mot regjeringer som «på samme måte som fortidens diktaturer […] angriper selvstendige tenkere som bruker disse redskapene».

En vidunderlig tale. Men som skjønnånden som krever gjeninnføring av dødstraffen etter å ha blitt frastjålet mobiltelefonen på gata, lot Clinton seg shanghaies. 30. november 2010 erklærte hun at hun vil gå til «aggressive skritt» for å rettsforfølge Julian Assange og WikiLeaks. For hvilken forbrytelse? Ved blant annet å ha avslørt at Clinton ba sine diplomater i FN om å spionere på FN-ansatte og samle inn så mye biometrisk data, passord og kredittkortnummer som mulig, skal WikiLeaks utsatt «det internasjonale samfunnet» for fare. (…)