Nord-Amerika

Skyt budbringeren!



Det var EN VIKTIG TALE, en tale som USAs grunnlovsfedre ikke ville blitt skjemt av. 21. januar 2010 holdt Hillary Clinton en tale om hennes syn på frihet på nettet. Hun kritiserte landene som «har reist elektroniske barrierer som hindrer folket deres å få tilgang til deler av verdens nettverk, [og som] har fjernet ord, navn og fraser fra resultatene til søkemotorer». Den amerikanske utenriksministeren gjentok president Obamas kredo: «Fri flyt av informasjon styrker samfunn.» Med denne «troen» på ytringsfriheten og nettverkene [som] «hjelper folk å oppdage nye fakta og holde regjeringene ansvarlige for sine handlinger» lanserte Obama-administrasjonen et program for «utvikle nye redskaper som lar borgere utøve sin rett til å uttrykke seg fritt gjennom å omgå politisk motivert sensur.» Clinton advarte også mot regjeringer som «på samme måte som fortidens diktaturer […] angriper selvstendige tenkere som bruker disse redskapene».

En vidunderlig tale. Men som skjønnånden som krever gjeninnføring av dødstraffen etter å ha blitt frastjålet mobiltelefonen på gata, lot Clinton seg shanghaies. 30. november 2010 erklærte hun at hun vil gå til «aggressive skritt» for å rettsforfølge Julian Assange og WikiLeaks. For hvilken forbrytelse? Ved blant annet å ha avslørt at Clinton ba sine diplomater i FN om å spionere på FN-ansatte og samle inn så mye biometrisk data, passord og kredittkortnummer som mulig, skal WikiLeaks utsatt «det internasjonale samfunnet» for fare.

Raseriet nådde raskt kommentatorer over hele det politiske spekteret, som flokket til tv-studioene og krevde at «drittsekken skytes ulovlig» (journalisten Bob Beckel, Fox News), at han måtte trekkes for retten for «terrorisme» (Peter King, Komiteen for innenrikssikkerhet), eller at man definerte ham som en «fiendtlig stridende» på linje med fangene på Guantanamo (Newt Gingrich, Fox News). Det henger en velkjent eim av maccarthyisme over det hele, mener en kjent fredsforkjemper – en lynsjestemning som med ujevne mellomrom hjemsøker USA.


DA ASSANGE GRUNNLA WIKILEAKS ønsket han å få fram i dagen de reelle «konspirasjonene», hemmelige avtaler mellom mektige som møysommelig skjules for offentligheten. Det har han klart. I dagene som fulgte etter publiseringen av de første diplomatmemoene, blokkerte Kina tilgangen til WikiLeaks. Den amerikanske regjeringen anbefalte studenter å ikke skrive om nettstedet på bloggene sine, og luftforsvaret blokkerte adgangen til nettavisene til New York Times, Der Spiegel og Guardian, som videreformidlet informasjonen.

Vi har sett de tre største bankoperatørene på nettet – som ikke har noe imot å ta seg av pengegaver til Ku Klux Klan – nekter å formidle pengebidrag til Wikileaks. Slik viser Visa, Mastercard og Paypal sitt sanne ansikt som «redskap for den amerikanske utenrikspolitikken,» bemerket Assange. Uten noen juridisk begrunnelse stengte den sveitsiske postbanken, Postfinans, kontoen den australske hackeren hadde i banken.

Vi har sett Tableau Software – et sted som tilbyr visualisering av data – sensurere ikke bare selve dokumentene, men også en innholdsfortegnelse over lekkasjene, med begrunnelsen at Wikileaks ikke har «rettighetene til disse dataene». Vi har sett Amazon – en serverleverandør som er juridisk beskyttet mot innhold som selskapet selv ikke har lastet opp – stenge på eget initiativ WikiLeaks’ konto.

Vi har også sett domeneleverandøren EveryDNS fjerne WikiLeaks.org fra nettet. Alle svakhetene til nettet (de sentraliserte leddene, avhengigheten av USA) og alle pressmidlene som «nettanarkistene» har ropt ulv-ulv om i årevis, har blitt brukt. Demoniseringen av Assange har økt med anklagen om seksuell trakassering og voldtekt i Sverige, som Assange har avvist som «politisk motivert». En underlig jakt ble gjennomført for å avhøre Assange, som befant seg i England. Hvis Storbritannia utleverte australieren til Sverige for seksualforbrytelser, ville Sverige deretter utlevere ham til USA for å ha avslørt statshemmeligheter? Den diplomatiske og juridiske føljetongen har gjort Wikileaks til verdens mest kjente nettsted og gitt Assange andreplass på lista over årets person i Time Magazine, like bak Facebook-sjef Mark Zuckerberg.

Når organisasjonen nå i offentligheten er redusert til en eneste karismatisk og kontroversiell skikkelse, gjenstår det bare å overbevise oss om at dette tvilsomme individet ikke har gjort seg fortjent til de rettighetene han hevder å forsvare. Dette leder til det avgjørende spørsmålet: Driver Wikileaks med journalistikk eller spionasje når organisasjonen publiserer diplomatikorrespondansen den har fått fra en amerikansk soldat (piraten er sannsynligvis analytikeren Bradley Manning, som har blitt holdt fengslet på isolat siden mai 2010 på Quantico-basen i Virginia, og som risikerer en fengselstraff på 52 år)? «For å dømme [Assange] for spionasje, må en rettssak bevise at den tiltalte har gjort det med overlegg. Med Wikileaks er det lett,» hevdet forfatteren Gabriel Schoenfeldt i Wall Street Journal 9. desember. Umaken Philip J. Crowley fra amerikansk UD gjør seg for å stadfeste at Wikileaks «ikke er en medieorganisasjon» skal åpne den juridiske døren på vidt gap. Om Wikileaks bare driver med heleri, spionasje, eller terrorisme, da vil ikke en dom bryte med den amerikanske grunnloven. «Assange har åpenbart en bestemt politisk hensikt med sine aktiviteter, og jeg mener at det diskvalifiserer ham fra å betraktes som journalist,» legger Crowley til.

Denne underlige ideen om en «apolitisk» journalistikk har allerede blitt prøvd ut i rettsapparatet under «Pentagon Papers»-rettssaken. I 1971 overleverte militæranalytikeren Daniel Ellsberg til New York Times og 17 andre aviser 7000 sider fra en hemmelig rapport, som han hadde kopiert og smuglet ut av Pentagon. Rapporten avslørte at «Johnson-administrasjonen systematisk hadde løyet, ikke bare for offentligheten men også for Kongressen» om Vietnam-krigen. Myndighetenes forsøk på å sensurere publiseringen gikk helt til topps i rettssystemet, som til slutt dømte i favør av pressefriheten.

Siden den gang har løgnene økt. USA invaderte Irak på bakgrunn av falske bevis. Ifølge Washington Post har antallet hemmelighet-stemplede dokumenter i USA gått fra 5,6 millioner i 1996 til 54,6 millioner i 2009.

Philippe Rivière. Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Tom Hayden, «The Lynch-Mob Moment». www.tomhayden.com.

Posted on

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver