Det åttende kontinent

«Etter Sputnik og romkappløpet under den kalde krigen, etterfulgt av tiden med romfergene, er den første suksessfulle oppskytningen av en privatutviklet rakett og kapsel for et kommersielt oppdrag utvilsomt en stor hendelse,» mener tidsskriftet Flight International.¹ Etter denne vellykkede testen skal SpaceX fly tolv forsyningsoppdrag til den internasjonale romstasjonen (ISS), der de skal levere 450 kilo materiell og mat, og hente søppel. Kontrakten er verdt 1,6 milliarder dollar.

Er en ny epoke innledet? Konkurrenten Orbital Sciences (Virginia) har inngått en lignende kontrakt med NASA. Bakgrunnen er en mer eller mindre frivillig utsetting av tjenester, som Obama-administrasjonen igangsatte etter pensjoneringen av den dyre og upålitelige romferga. Selskapenes mål er å tilby bemannede turer, dermed kan selskapene også hjelpe NASA å gjøre slutt på den «noe pinlige manglende evnen hos verdens største romfartsbyrå til å sende astronauter ut i verdensrommet».² NASA må i dag bruke russiske Sojuz-raketter skutt opp fra kasakhstanske Bajkonur.
Med romferga kostet et forsyningsoppdrag til ISS mellom 300 millioner og en milliard dollar. SpaceXs Falcon 9 koster bare 60 millioner dollar. Siden SpaceX ble grunnlagt i 2002 har selskapet rekruttert stort. De 1800 ansatte har nå førti oppskytninger på bestillingsblokka. «Vi vil gjennomføre alle typer romtransport, unntatt suborbitale flygninger (under 100 kilometer i høyde),» erklærte Musk nylig i et intervju. «Vi vil sende opp satellitter av alle størrelser og typer, frakte last og utstyr til romstasjonen. Vårt langsiktige mål er å utvikle et transportsystem som vil gjøre menneskeheten til en flerplanetær art.»³

Raskere, høyere, fortere

Visjonæren Peter Diamandis⁴ har lansert, med støtte fra Google, den internasjonale konkurransen Lunar X Prize for den private romfartsindustrien. Det første selskapet som sender til Månen en robot som klarer å forflytte seg fem hundre meter og sende bilder og data til Jorda, vil bli belønnet med 30 millioner dollar. 26 selskaper har meldt seg på, og NASA ber allerede innstendig om at de respekterer historien og ikke rører restene og landingsområdene til Apollo-programmet.

«Situasjonen ligner på internetts framvekst på midten av 90-tallet, da private selskaper engasjerte seg i det som i utgangspunktet var et statlig prosjekt,» mener Musk. «Den etappen akselererte farten spektakulært og gjorde nettet tilgjengelig for massemarkedet. Jeg mener og håper at dette oppdraget (forsyningen av ISS) vil bli historisk, og markere et skifte mot raske teknologiske framskritt for romtransporten.»

Men hvordan skal denne økonomien organiseres? Man bør ha i minne at kostnaden ved romtransport ikke hovedsakelig dreier seg om avstand, men om energien som kreves for å løfte en masse bort fra tyngdekraften. Tjenestene man forestiller seg må derfor organiseres i strata – omløpsbaner eller bestemte plasseringer i Jord-Måne-systemet – som markedet kan kolonisere en etter en.

Det første, laveste stratumet er suborbital flygning (under 100 høydekilometer). Dette er siktemålet for Richard Branson, som bruker det til å reklamere for flyselskapet Virgin, eller det mer diskrete (men mer avanserte) XCOR Aerospace, eller det enda mer gåtefulle Blue Origin for bemannede flygninger. Andre selskaper, som Masten Space Systems og Armadillo Aerospace, planlegger ubemannede flygninger her. En rekke turister er også klare til å betale 200 000 dollar for å se jordkula fra stratosfæren. Fraværet av friksjon gjør at rakettmotorene kan nå enorme hastigheter, på sikt ser man derfor for seg å fly fra New York til Tokyo på to timer. Reduksjonen av tyngdekraften i noen minutter på disse flygningene åpner også for enkelte fysiske, kjemiske eller biologiske eksperimenter som interesserer selskaper innen alt fra materialteknikk til farmasøytisk forskning.

Et nytt jomfruelig land

Et første belte av satellitter befinner seg i lav jordbane, det vil si like over atmosfæren og opptil 2000 kilometer. De kretser rundt Jorda i stor fart. Rundt 300–410 kilometer finner vi ISS som kan få selskap av kommersielle romstasjoner, som de Bigelow Aerospace bygger. Man kan også se for seg drivstoffdepot her og mikrogravitetsanlegg som åpner for lengre eksperimenter. Flygninger i denne høyden kan betjene ISS, levere drivstoff til satellitter, reparere dem eller hente dem for å sende dem tilbake til bakken.

Mye lenger unna i kilometer, og dermed mer energikrevende, finner vi konstellasjonen av satellitter som danner lokaliseringssystemet GPS (20 000 kilometer). Deretter den geostasjonære banen (35 800 kilometer), der de faste tv- og kommunikasjonssatellittene befinner seg. Enkelte ser for seg å plassere solkraftverk her, som kan konsentrere energi og sende den til Jorda eller til andre rominstallasjoner i form av mikrobølger.

En stor flokk av zombie-satellitter (ødelagt eller ute av kontroll) må samles inn. Dette er et lovende marked: Ekspertene snakker faktisk om frykt for overbefolkning i banene rundt Jorda, med stadig økende kollisjonsfare og sannsynlighet for kjedereaksjoner – hver ulykke vil skape enda mer skrot (se graf). Fra dette synspunktet er militariseringen …/

/… av verdensrommet, med våpensystemer og drapssatellitter i bane rundt Jorda en stor trussel mot den kommersielle ekspansjonen i verdensrommet. «Kinas og USAs forsøk med antisatellittmissiler i 2007 og 2008 viste at verdensrommet allerede er åpnet for sammenstøt mellom stormakter,» sa generalen Yves Arnaud nylig.⁵

Bortenfor den geostasjonære banen finnes det såkalte Lagrange-punkt nr 1 (L1) i Jord-Måne-systemet. Det befinner seg i nærheten av Månen og er relativt lett (energimessig) å nå fra den geostasjonære banen. L1s fysiske egenskaper gjør det til et ideelt sted for å parkere romskip. I dette punktet (også kalt librasjonspunktet) utlignes tiltrekningskraften fra de to himmellegemene, noe som gjør at gjenstander kan oppholde seg her uten å bruke særlig med energi. Dessuten er likevekten ustabil, punktet er dermed fri for de naturlige og kunstige legemene som forurenser jordbanene. Lederen for den amerikanske organisasjonen The Moon Society, Ken Murphy, forklarer i en artikkel om den kommende utviklingen i romfartsøkonomien at «aktivitetene vil ekspandere utover, og når de når nabolaget til L1-punktet, blir Månen (og så mye mer) enkelt å nå».⁶

Fra L1 koster det faktisk ikke mer (energimessig) å lande på måneoverflaten, reise til Mars eller i retning av andre himmellegemer i solsystemet som passerer i nærheten av Jorda. Man kan se for seg et utskytningspunkt mot jordbanene for romglidere, ikke-motoriserte romskip som vender tilbake som en boomerang etter å ha samlet inn ødelagte satellitter eller ryddet opp skrot. Man kan også plassere depoter her med hydrogen (sendt opp fra Jorda) og oksygen (fra himmellegemer eller utvunnet av materialer på måneoverflaten) som en slags bensinstasjon.

Mars vil derimot bli kostbart, i tid. Tur/retur vil kreve flere år. NASA har landing på Mars som målsetning innen 2030. Men private operatører drømmer om (eller lover investorene) å nå den røde planeten før det, kanskje allerede i 2025. I påvente av det drømmer romøkonomiens talspersoner om en infrastruktur for tjenester i rommet mellom Jorda og Månen som kan bane vei for en rekke nyskapende selskaper. En privat stiftelse ønsker også å overvåke og ødelegge asteroider som truer menneskeheten.7 Andre ser på verdensrommet som et nytt jomfruelig land for materialer. Utvinning av metaller, sjeldne jordarter og oksygen har lenge vært en gjenganger i science fiction, men milliardæren Naveen Jain, med bakgrunn i Microsoft, drømmer om å gjøre det til virkelighet. «Månen har tjue ganger mer titan og platina enn noe sted på jorden, for ikke å snakke om helium 3, en sjelden isotop mange mener kan være framtidens energikilde på Jorda og i verdensrommet. Vårt mål er å løse energiproblemet på Jorda ved å bruke Månen som et åttende kontinent.»⁷

Google-gründer Sergej Brin ser for seg å fange asteroider med «lasso» og sende dem i bane rundt Jorda for å utvinne mineraler.

Oversatt av R.N.

1 «Going boldly, for a fee», Flight International, London, 25. mai 2012.

2 «Space: Britain’s new infrastructure frontier», Institute of Directors, London, mai 2012.

3 Spaceflight Now, 18. mai 2011, www.spaceflightnow.com.

4 Han har blant annet grunnlagt Singularitetsuniversitetet. Se «Vi er alle udødelige ... i 2100 », Le Monde diplomatique, desember 2009.

5 «La reconquête de l’espace» (Gjenerobringen av verdensrommet), Géoéconomie, nr. 61, Paris, våren 2012.

6 «The cislunar econosphere», 20. og 27. februar 2012, www.thespacereview.com

7 AFP, 28. juni 2012.

8 «Meet the man who wants to mine the moon», Fox News, 18. oktober 2011. (…)