Leder – Side 15

Oversett av de store mediene har et dokument gått fullstendig upåaktet hen, nemlig en rapport utgitt av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) om helse og sikkerhet i arbeidslivet. Rapporten avslører at 270 millioner lønnstakere verden over blir utsatt for arbeidsulykker hvert år, mens 160 millioner pådrar seg sykdommer i forbindelse med arbeidet. Studien viser også at antallet arbeidere som dør på jobb, overstiger to millioner i året. Hver dag tar altså arbeidet livet av 5000 mennesker! «Og disse tallene er for lavt anslått i forhold til virkeligheten», understrekes det i rapporten. Ifølge den franske trygdekassen skjer det hvert år 780 arbeidsrelaterte dødsfall i Frankrike, altså mer enn to hver dag! Også her «er de reelle tallene undervurdert». Det skjer omtrent 1 350 millioner arbeidsulykker hvert år i Frankrike, og det tilsvarer 3700 ofre hver dag – med åtte timers arbeidsdag betyr det åtte skadede hvert minutt… «Blodskatt», kalte folkets forsvarere før i tiden denne tause lidelsen, dette offeret på vekstens og konkurranseevnens alter. Med dagens oppmerksomhet rundt spørsmålet om pensjonsordningene, bør vi legge oss denne avgiften på minnet. Og vi bør tenke på de mange hundre tusen lønnstakerne som blir nedslitt, mørbanket og ødelagt innen de når frem til livets siste fase. Uten å kunne nyte godt av sine gamle dager. Når levealderen øker, gir det seg også utslag i en eksplosjon av pensjonistlidelser som henger sammen med yrkesaktiviteten: kreft, hjerte- og karsykdommer, depresjoner, hjerneslag, nedsatte sansefunksjoner, leddsykdommer, senilitet, Alzheimer, og så videre. Dette gjør angrepet på pensjonsordningene spesielt avskyelig. Det dreier seg om et samordnet angrep styrt av drivkreftene bak den liberale globaliseringen: G8, Verdensbanken og OECD. Helt siden 1970-årene har disse kreftene ført en offensiv rettet mot trygdesystemet og velferdsstaten. De har fått støtte av EU, hvor stats- og regjeringssjefene (herrene Chirac og Jospin for Frankrikes vedkommende) bestemte seg for å øke pensjonsalderen med fem år på toppmøtet i Barcelona i mars 2002. Det vil si et alvorlig sosialt tilbakeskritt. Og det vil si at man oppgir ideen om å bygge et mer balansert og mer egalitært samfunn. Mens vanlige mennesker blir valset ned og utarmet, fortsetter rikdommene å hope seg opp på toppen. For 30 år siden fikk en bedriftsleder omtrent 40 ganger gjennomsnittslønnen for en arbeider. I dag tjener han tusen ganger så mye. Og bedriftslederen kan se pensjonisttilværelsen bekymringsfritt i møte, noe som langt fra er tilfellet for vanlige lønnstakere – spesielt ikke for lærerne. Mange hundre tusen av dem har derfor lagt ned arbeidet i Italia, Tyskland, Hellas, Østerrike og Frankrike, for å protestere mot raseringen av pensjonssystemet. Dette systemet trenger riktignok å reformeres, fordi antallet yrkesaktive synker mens antallet pensjonister øker – og fordi pensjonene, som i dag utgjør 11,5 % av brutto nasjonalprodukt, kommer til å utgjøre 13,5 % i 2020 og 15,5 % i 2040 – en belastning staten ikke vil kunne klare. På grunn av børskrisen har pensjonsfondene tapt over 20 % av sin verdi. Likevel er det ingen som foreslår å gå bort fra å finansiere pensjonene med oppsparte midler; og når man skal reformere systemet, er det ingen som foreslår noe annet enn at det må gå ut over lønnstakerne. Som om det bare var snakk om et teknisk problem, uten konsekvenser for samfunnet som helhet. Alle variablene (trygdeavgiftenes størrelse og fordeling, pensjonsalderen, pensjonsutbetalingenes størrelse) forandres systematisk på lønnstakernes

I løpet av 90 minutter drepes fem hundre mennesker – langt over halvparten er landsbyens barn, spedbarn og gamle. Ingen slapp unna blodtørsten til angriperne. Den ansvarlige amerikanske offiseren for massakren «henrettet» egenhendig hundre av dem. My Lai-massakren i 1969 under Vietnamkrigen ble kjent ved en tilfeldighet. Amerikanske løytnant Calley ble dømt som ansvarlig for drapet på vietnameserne, men slapp allerede ut etter tre og et halvt år i fengsel. Massemorderen ble så regnskapsfører hos en juvelhandler i Georgia . Urettferdig? Skulle mannen hatt amerikansk livstidsdom? Hyttende never mot Calleys tilfelle i Vietnamdemonstrasjonene, både i Oslo og San Francisco den gang, viste at man nok ønsket mannen innesperret for livet. Men hvor legitim er enhver tids gjeldende moralske rettferdighetsfølelse? Var det eksempelvis rettferdig av det norske Storting å innføre dødsstraff tidlig i mai 1945? Krenkes rettferdighetsfølelsen i samfunnet, så kan det føre til opptøyer – som med Rodney King-saken i Los Angeles i 1992, der fire hvite politimenn ble frikjent. Først når to av dem likevel fikk fengselsdom, roet gemyttene seg. Ser man på den generelle økningen i antall fanger i verdens fengsler, så er troen på fengselsstraff som løsning stor. I USAs fengselsindustri fordoblet antall fengslede seg til to millioner fanger i Clintons åtteårsperiode. Men er Norge noe bedre? Norge fengsler flest i Norden – de andre nordiske landene sender langt flere på alternative soningsformer utenfor fengsel. I mars 2002 ble det også åpnet for samfunnsstraff i Norge med Straffegjennomføringsloven. Men det er i dag ennå ikke registrert økt bruk av dette fra Norges justisminister Dørum og nedover i straffesystemet – justisministeren uttalte nå i mai at han bare er positiv til samfunnsstraff når Kriminalomsorgen kan bevise at den fungerer. Til forskjell fra hans kollega i Danmark som vurderer bruk av ekstraordinær benådning for mindre alvorlig økonomisk kriminalitet, for å dempe presset på de overfylte fengslene. Man glemmer lett at denne fengslende tenkemåten ofte har urealistiske forestillinger om nytten av straff – og politi. Norsk rettshistorie viser nok av eksempler på lovgivere som ville løse sosiale problemer med straffelovens hjelp. Eksempelvis ble alkoholproblemet forsøkt løst med Løsgjengerloven fra 1900, men straff og tvangsarbeid og senere alkoholforbud ble til slutt opphevet – det stred mot folks rettsoppfatning. I moderne tid er narkotikalovgivningen like mislykket. Dessverre ble fjorårets mer liberale straffegjennomføringslov avvist av justisminister Dørum. Den tidligere liberaleren er i dag opportunt fengslet av det politisk-høyrekristelige samarbeidet. Hyklersk nulltoleranse og hyppig varetekt der politimakt autoritært tilfredstiller en ullen redsel for de farlige «andre». Et forsøk på å «straffe» seg ut av et sosialt helseproblem. Ikke bare innesperres de narkomane, de gis også en inhuman «kroppsstraff» med stadige vagina- og anus-undersøkelser på spesialtoaletter, anvendelse av klyster, brekkmidler og røntgen. Gjaldt ikke fengsel opprinnelig de som skadet andre? I fengsel blir innsatte i tillegg «påført» ytterligere skade: I USA er det nå kjent at fengslede utsettes for farlige sykdommer som HIV og Hepatitt C. Når homoseksualitet, narkotika og tatovering er forbudt – har fangene heller ikke kondomer, rene sprøyte- eller tatoveringsspisser. Tatovering er en også en stor kilde til HIV-smitte. Og i russiske fengsler smittes 10% av tuberkulose. I utviklet form koster den 5 millioner kroner å kurere – millionen Norge nylig ga til legehjelp hjelper derfor ikke mye. Det er heller fengselet som er problemet. Denne fengslende tenkemåten viser seg også der

En gryende bevissthet er igjen i ferd med å radikalisere en hel generasjon.

«Dette er en stor dag for Irak», erklærte den amerikanske generalen Jay Garner da han ankom et utbombet og plyndret Bagdad – som om hans ærefulle nærvær skulle gjøre slutt på de mangfoldige plagene som hjemsøker det gamle Mesopotamia. Det mest sjokkerende ved Garners påstand er ikke dens uanstendighet, men den resignerte, apatiske måten de store mediene har dekket den amerikanske «prokonsulens» overtakelse av byen på. Det er som om internasjonal rett ikke eksisterer. Som om vi er satt tilbake til mandatområdenes epoke. Som om det er fullstendig naturlig at Washington i det 21. århundre kan utnevne en (pensjonert) offiser for de amerikanske styrker til å styre en suveren stat. Denne avgjørelsen om å utnevne en «sivil administrator» for å styre et beseiret land er tatt uten at engang «koalisjonens» skyggemedlemmer er tatt med på råd, og minner på ubehagelig vis om de tidligere kolonimaktenes praksis. Det er ikke til å unngå at vi tenker på Clive i India, lord Kitchener i Sør-Afrika og Lyautey i Marokko. Og vi som trodde at slike overgrep nå og for alltid var fordømt både av den politiske moral og av historien selv. Men dette er noe helt annet, får vi høre, denne «overgangen i Irak» må snarere sammenliknes med general Douglas McArthurs bedrifter i Japan etter 1945.Er det ikke verre enn som så? Måtte det ikke atombomber til for å ødelegge både Hiroshima og Nagasaki, kort sagt bortimot en apokalypse, for at USA skulle kunne utnevne en administrator over en beseiret rival? Og dette var jo også før FN var opprettet. Men i dag eksisterer FN, i alle fall i teorien. Og de amerikanske styrkene (med de britiske støttetroppene) invaderte slett ikke Irak for å få slutt på en tredje eller fjerde verdenskrig. Hvis da ikke president Bush og hans rådgivere mener at attentatene 11. september 2001 tilsvarer en verdensomspennende konflikt. General Garner har riktignok latt det skinne igjennom at denne okkupasjonen ikke skal vare i det uendelige: «Vi blir der så lenge vi må, og trekker oss ut så snart det lar seg gjøre.» Men historien har lært oss at «så lenge vi må» kan være temmelig lenge. Etter at USA hadde invadert Filippinene og Puerto Rico i 1898 under et altruistisk påskudd av å «frigjøre» disse områdene fra kolonialismens åk, tok det ikke lang tid før de hadde erstattet den tidligere overmakten. Etter å ha beseiret de nasjonalistiske motstanderne forlot de ikke Filippinene før i 1946, og etter den tid fortsatte USA å blande seg inn i den nye statens politikk og ved hvert presidentvalg støtte den kandidaten som passet dem best, herunder diktatoren Ferdinand Marcos som satt ved makten fra 1965 til 1986. Og okkupasjonen av Puerto Rico vedvarer. Selv i Japan og Tyskland er den amerikanske hæren massivt til stede, hele 58 år etter at andre verdenskrig tok slutt. Da general Garner og hans tropp på 450 administratorer inntok Bagdad, unngikk man ikke å tenke at USA i denne ny-imperialistiske fasen igjen påtok seg det Rudyard Kipling beskrev som «den hvite manns byrde». Eller det Folkeforbundet i 1918 kalte «sivilisasjonens hellige oppgave» overfor folk som var ute av stand til å «selv å tilpasse seg den moderne verdens spesielt vanskelige betingelser.» USAs ny-imperialisme gjenopptar den romerske forestillingen om moralsk dominans – basert på en overbevisning om at frihandel, globalisering

Det første stikket i magen der jeg plutselig befinner meg alene blant tusenvis av hodeskaller – det stikket, eller sjokket, går over etter hvert. Å bevege seg mellom oppstablede hodeskaller og beinpiper nede i Paris sine Katakomber, blir fort en vane etter noen kilometer i halvmørket. Jeg våger til slutt å kjenne på de døde, på hodeskallene, på beinpipene. Kjenne på skallenes forskjellige tykkelse, veie et gråmuggent hode i hendene, stikke fingeren inn i nesegrevet til det butter. Nysgjerrig leting etter knuste eller kulehullede hodeskaller. Nummenheten inntrer på vandringen forbi endeløse skjeletthauger – magestikkene er borte, jeg berøres nå bare av Katakombenes takdrypp der de treffer nakkegropen. Jeg beveger meg så nedenfra opp virveltrappen til dagslyset, rundt noen kvartal, og bort til samtidsmuseet Cartier Foundation. Der står den franske filosofen Paul Virilio bak utstillingen Unknown Quantity eller et Museum of Accidents (1). Vår tids ulykker, katastrofer og massedød er tema. Fascinasjonen for katastrofene blant oss – for Titanic, Hiroshima, Tsjernobyl, Challenger, WTC. De menneskeskapte katastrofene (eksplosjoner, branner, terrorisme) representerer nå sytti prosent, resten er naturkatastrofer som storm, oversvømmelse og jordskjelv. Denne dagen i Paris ender på kino med Minority Report – science-fiction av Steven Spielberg. Om fremtidssamfunnet som forutser mulige drap, hvor myndighetenes spesialtropper griper inn og fjerner potensielle mordere. Gravkamre, museum, kino. Det bringer oss til samtiden, til Irak-krisen. For beskrev ikke Minority Report nettopp hva Bush-administrasjonen nå bedriver? Forebyggende arbeid – Precrime i storskala – der enhver tenkt fiende skal tas på forhånd. En kontrollert og overvåket verden – Optisense i global målestokk. Som i filmen er det mulig at den «kriminelle» ikke vil begå mord – avviksrapport fra minoriteten av sci-fi orakler ser man bort fra i kampen om kontroll. Tvilen faller ikke allerede tiltalte til gode. «Minoritetsrapporter» fra en Chirac eller Schröder teller ikke lenger for den nye Bush-doktrinen. USAs tretti siders lange «Precrime»-dokument The National Security Strategy fra september i fjor er i korte trekk følgende: USAs militærmakt skal være på et så høyt nivå at den «aldri kommer i nærheten av å utfordres.» Hovedfiendene er definert som irrasjonelle fundamentalister villig til å ofre eget liv eller en hel befolkning, derfor skal USA ha rett til forebyggende angrep. Og denne «sikkerhetsstrategien» tar forbehold om rett til angrep på egenhånd om man ikke får tilstrekkelig internasjonal støtte. USA legitimerer bruken av en slik overmakt ved hjelp av sin nye «offerrolle». En paranoid logikk som forsvarer seg mot mulige fremtidige trusler. Den globale opprydningen som vi her ser begynnelsen av, krever at man konstant fremmaner utsiktene til fremtidige uhyrlige terrorhandlinger. Slik preges vår offentlighet av den permanent utsatte terrortrusselen. Det nye verdenspolitiet fjerner således mulige internasjonale «terrorister» – om enn ikke plassert hengende i et laboratorium slik som i Minority Report, men forviser dem til Guantanamo-lignende baser utenfor offentlighetens rekkevidde. Denne paranoide logikken er helt avhengig av vår redsel for nye fremtidige katastrofer. En angst forlengst etablert – det dreier seg om sikkerhet, om strategier for trygghet i vår «faretruende» verden. Eksempelvis viser Michael Moore i sin siste film Bowling for Columbine, at USAs våpenkultur baseres gjennomgående på frykt. Vår permanente katastrofebevissthet dreier seg heller om en ond sirkel enn om ondskapens akse. Om tredje verdens permanente katastrofesituasjoner, eller spektakulære enkeltkatastrofer som terror, industritragedier eller truende nye virus. Slik fylles vår forventningshorisont av en ukjent redsel, en

I innledningen til FN-pakten, jordklodens felles lov, slås det høytidelig fast at «Vi, De Forente Nasjoners folk som er fast bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe […] og ved godkjenning av visse prinsipper og innføringen av visse fremgangsmåter sikre at væpnet makt ikke blir brukt uten i felles interesse […] har besluttet å forene våre anstrengelser for å nå disse mål». Og allerede i første artikkel understrekes det at FNs fremste mål er å «undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd». Da USA og deres britiske allierte om morgenen torsdag 20. mars innledet en «preventiv krig» mot Irak og invaderte landet uten FNs godkjenning, var altså dette et brudd på internasjonal lov. De tråkket på FNs grunnleggende prinsipper, satte seg selv utenfor loven og oppførte seg åpenlyst som angripere. En slik forbrytelse mot freden stiller verdenssamfunnet overfor en hittil ukjent situasjon. Siden opprettelsen av FN i 1946 har det aldri skjedd at to av statene som var med på å grunnlegge organisasjonen, og som er permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet (og to av de eldste demokratiene i verden) så brutalt forbrutt seg mot internasjonal lov og gjort seg til det man kan kalle «forbryterstater». Verdensordenen er inne i en brutal omveltning. Men ikke når det gjelder maktbalanse. Washington representerer fremdeles en ubestridt stormakt. Nei, det gjelder snarere politiske verdier. Millioner av verdens innbyggere har protestert – selv i USA og Storbritannia protesterer folk mot denne krigen ut fra en følelse av at den er dypt umoralsk. Uten å gjøre seg for mange illusjoner, forventer hver og en av oss at verdens mektigste land også er en etisk stormakt, en rettens forkjemper og et forbilde på respekt for loven. I det minste forventer vi at det ikke vender ryggen til de viktigste prinsippene i politisk moral. Men etter attentatene 11. september 2001 virker det som om USA under George W. Bush forsvarer en utpreget kynisk forståelse av statens rett og nasjonale interesser. Som et ekko av Machiavellis gamle råd – «dersom en fyrste vil beholde makten, må han ofte handle i strid med loven, medlidenheten, det menneskelige og religionen» – har Bush og haukene som omgir ham bestemt seg for å handle i strid med loven, moralen, menneskerettighetene og internasjonal rett. Da Robin Cook gikk ut av Tony Blairs regjering i protest mot at Blair stilte britiske tropper til rådighet for USA, forklarte han det slik: «Den brutale sannhet er at man har bedt Storbritannia å delta i en krig som ikke har støtte i noen av de internasjonale institusjonene vi er medlem av. Og uten godkjenning fra verken NATO eller EU, og heller ikke etter enighet i Sikkerhetsrådet. Å befinne seg i en slik diplomatisk isolasjon er et alvorlig tilbakeskritt.» Etter en diplomatisk katastrofe uten sidestykke, der vi har vært vitne til at supermakten USA har vært ute av stand til å få oppslutning om sine argumenter i Sikkerhetsrådet fra land som lenge har vært under USAs innflytelse – som Mexico, Chile og Pakistan – fikk Washington nok et alvorlig skudd for baugen da dets gamle allierte Tyrkia nektet å la amerikanske tropper passere gjennom tyrkisk territorium. Bush har imidlertid oversett slike ubeleiligheter og holdt fast ved sitt forsett om å angripe Irak, og kunngjorde at USA har støtte fra en meget uensartet «koalisjon» som består av et førtitalls land, herunder