Donald Trump og Jair Bolsonaros ignorante håndtering av koronapandemien har styrket ideen om at «populister» er fiendtlige til vitenskapen generelt, og legevitenskapen spesielt. USAs og Canadas historie viser det motsatte.
Flere hundre millioner europeiske velgere har blitt ført bak lyset av en svart/hvitt-fortelling om at politikken i EU dreier seg om en politisk kamp mellom liberalere og populister.
Podemos har vokst i nesten hvert valg. Likevel forventer få at partiet vil komme seirende ut av parlamentsvalget 28. april.
Handlekraftige stater reddet bankene i 2008 på bekostning av vanlige borgere. Sjokkbølgen etter finanskrisen og de dårlige løsningene har brakt det liberale demokratiet mot kanten av stupet i en oppkonstruert konflikt mellom liberalisme og populisme.
En stadig tilbakevendende retorisk øvelse i sentrum av både norsk og vestlig politisk debatt, er å forsøke å koble ytre høyre til venstre-siden. Den seneste varianten er å forene dem via ordet populisme.
Populismens oppblomstring de siste 20 årene er et tegn på krise i det representative demokratiet. Men hva kjennetegner egentlig populismen som politisk og psykologisk fenomen?
