Mange har nok sett det, i alle fall på tv-skjermen: Vera Mukinas monument av en arbeider og en kolkoskvinne1 som med hammer og sigd i hånd kaster seg mot en lysende fremtid. Monumentet, som står ved inngangen til Utstillingsparken i Moskva, ble tatt ned for ikke så lenge siden. Ikke for å kastes på skraphaugen, men for å restaureres. Røde flagg har begynt å dukke opp igjen under russernes offisielle feiring av seieren over Nazi-Tyskland 9. mai, i tillegg til den røde flaggborgen på kommunistenes opptog 1. mai og 7. november.2 Sovjetunionens nasjonalsang kan igjen høres.3 Tenåringer kler seg i t-skjorter med teksten «CCCP, mitt fedreland». Rockeband resirkulerer gamle sovjetiske «slagere». FM-båndet i Moskva sender stadig oftere sanger med russisk tekst. Hippe kafeer dekorerer med sovjetiske symboler, og gir dermed uttrykk for en slags postmoderne nostalgi.
Pendelen begynte å svinge allerede på midten av 1990-tallet. Sovjetiske filmer ble vist på tv «etter ønske fra publikum», ifølge kanalene. En lederskribent uttrykte sin bekymring i avisen Izvestija i 2001: Det «sovjetiske folket» er fortsatt der, og nostalgien ser ut til å være «den rådende stemningen».4 Meningsmålinger fra anerkjente institutter bekrefter dette: «57 prosent av russerne vil tilbake til Sovjetunionen» (2001), 45 prosent mener sovjetsystemet var «bedre» enn dagens system, 43 prosent ønsker til og med en «ny bolsjevikrevolusjon» (2003). Oppfatningene om utviklingen i Russland de siste årene fremstår som like lite «korrekte»: skepsis til «den demokratiske revolusjonen» i august 19915 og massiv forkastelse (nesten 80 prosent) av de store «kriminelle» privatiseringene. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
