Molekylær revolusjon

Den tradisjonelle venstresiden har lenge vært i krise. Ikke bare dominerer høyresiden nasjonale valg, men venstresiden har også beveget seg mot høyre – med velferdskutt, angrep på sosiale rettigheter, og deltagelse i internasjonal kriger. Gamle tradisjonelle grupperinger som før samlet folket på venstresiden oppløses. Selve begrepet «venstreside» er også uklart.

Eksempelvis angriper unge og gamle nostalgikere1 i dag radikale akademikere for å ha kapret venstresiden – som om politisk abstrakt diskusjon skal ha tatt fokus vekk fra praktisk reformarbeid. Andre beskylder multikulturalismen for å glemme politikk og økonomi til fordel for kulturelle saker.

I et par tiår har sosialistisk venstreside slitt med legitimering. Den franske psykoanalytikeren Felix Guattari adresserte problemet allerede i 1972 i boken Molekylær revolusjon: «Marxismen, i alle dens former, mangler begjær og mister sin essens ved tendensen til byråkratisme og humanisme – og freudianismen har ikke bare ignorert klassekampen fra begynnelsen av, men har også kontinuerlig forfalsket dens tidlige oppdagelser i forhold til det ubevisste begjær, ved å lenke det til familien og den herskende ordens sosiale normer.» Guattari foreskrev da heller Schizoanalyse, som «vil ha mye til felles med revolusjonære visjoner om sosiale bedringer i fremtiden, uatskillelig fra en multitude av molekylær revolusjon i begjærets økonomi.»

Nå, 30 år senere, har amerikaneren Michael Hardt og den italienske filosofen Toni Negri fullført et par bøker om moderne maktformer og motmakt. Deres første bok Empire2 beskriver den nye verdensorden der nasjonalstater overgir sin selvstendighet til mektige overnasjonale institusjoner. Dette imperiale fenomenet, som ligner nyliberalismen, gjennomstrømmer liv, økonomi og arbeidsliv – en penetrering der stat og kapital gjør sitt for å definere den enkeltes kulturelle og sosiale livsverden. Denne nye form for imperial «biomakt» som omgjør hele verden til en gigantisk fabrikk, kan ikke tas ved roten, da den verken har en slik, ei heller et styrende hode.

Imperiet må møtes med motmakt, av mangfoldets kraft, av individuell kreativitet, av monstruøst begjær – fra et frigjørende nettverk nedenfra, hva Negri & Hardt kaller multitude (mylder, mangfold, variasjon, nettverk). Nettopp navnet på deres nye bok Multitude – War and Democracy in the Age of Empire (Penguin Press, 2004). Begrepet multitude som også ble benyttet av Guattari, stammer opprinnelig fra filosofen Spinoza.

Poenget i dag er at postmoderne nettverk virker subversive overfor undertrykkende makt, og samtidig konstituerende for nye væremåter og ekspansive nettverk – til forskjell fra moderne hierarkier som styrer et enhetlig nasjonalt folk eller en uniformt organisert masse ovenfra. Mangfoldige nettverk (multitude) er heller konstitutive, horisontale, ekspansive, og møtepunkter for kunnskap, visualitet og følelsemessige relasjoner. Negri & Hardt kaller dette biopolitisk produksjon – et kjærlighetens prosjekt som strekker seg langt utover den borgerlige kjernefamiliens privatiserte kjærlighet.

Poenget er altså at det nye nettverksdemokratiet først er muliggjort med det siste tiårets fremvekst av teknologiske nettverk. I dag mobiliseres motmakt gjennom internetts e-post og websider, mobiltelefoner, rask transport, migrasjon og samarbeidsformer som før ikke var mulig i en slik skala.

Dessuten tenderer den immaterielle produksjonen – produksjonen av ideer, innsikt, sosiale relasjoner og rask distribusjon av bilder, tekst og lyd – til å dominere vår tids arbeidsform. Arbeid blir kommunikativt samarbeid, organisert i nettverk og fellesskap – intellektuelt arbeid, nettverksarbeid, oppfinnelser og vitenskap. Poenget er ikke at vi lever i et postindustrielt samfunn fysisk sett, men at tendensen er at flere og flere i samfunnet driver med symbolbehandling og informasjonsarbeid. Selv om det immaterielle arbeidet og de immaterielle varene utgjør en mindre del av både dagens arbeidsstokk og produksjon, er det i ferd med å bli den nye dominerende formen. (Da Marx i sin tid skrev om industrisamfunnet, dominerte jordbruket England – og knapt 100 fabrikker fantes. Han beskrev en kommende tendens.)

Multitude er en bok for å få innsikt om tidens herskende geopolitiske tilstand – slik krig i dag er en permanent tilstand, en maktmekanisme som tjener til å dempe mulig oppstand, og forhindre demokrati. Eller slik Giorgio Agamben (se side 20) beskriver vår «permanente unntakstilstand». Krigen mot terrorisme muliggjør en fremvekst av overdreven statsmakt, kontrollsamfunn og

globale «politiaksjoner» (som i Irak, se side 6).
Når en rekke institusjoner og verdier havner i krise – slik både familien, enhetsskolen, fabrikken og fengsel/kriminalitet utarter seg – er dessuten krigen god å ha. Om det ikke skulle være krig mot terror, så er det krig mot narkotika eller prostitusjon som mobiliserer tidens moralske «nulltoleranse» for å oppnå sosial kontroll. En liten «borgerkrig» mot de som ikke innretter seg den imperiale «innfangningen», i produksjonen, i varekonsumets, avgiftenes, eller låneinstitusjonenes vold.

Man kan lett bli deprimert – om man tar innover seg den kyniske, urettferdige overmakten noen få har overfor mange, globalt sett undertrykte.
Eksempelvis slik giftkatastrofen i Bhopal (side 8) for 20 år siden, der næringslivet vurderte de døde og skadede inderne til en brøkdel av et vestlig liv. Eller slik en milliard av jordens befolkning i dag er overvektige – hvorav en tredjedel av disse er syke av fedme – mens en snau milliard lider av underernæring (side 2). Overgangen fra nasjonalt til globalt demokrati virker nærmest uoverstigelig.

Men jeg har ikke tenkt å avslutte dette året med å trette deg med all verdens elendighet – nå rett før julematen. Mitt budskap er denne gang heller optimistisk. For elendigheten kan ikke vare i all evighet. Til det har verden blitt for global og gjennomsiktig – der små kameraer fanger inn overgrep fra Rodney King i LA, til Abu Graib i Irak.

Det nye i de siste par hundre årene er at flere opprør fått global karakter: Slaveopprøret i Karibien; oppstand blant industriarbeiderne i Europa og Nord-Amerika; eller geriljaen i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De spredde seg, mobiliserte og kommuniserte globalt – med felles kampmetoder, livsform og demokratisk lengsel. Etter flere tiår med mer lokal motstandskamp – som anti-apartheid i Sør-Afrika, IRA i Nord-Irland, Palestinernes Intifada, og tsjetsjenske separatister – har det nå igjen, med WTO-konferansen i Seattle for nøyaktig fem år siden, blitt mobilisert en global motstand. Vi har nå åpnet opp for en rekke samlinger nedenfra (World Social Forum, antikrigsdemonstrasjoner,…). Utover å vise negativ motstand, dannes også positiv motmakt med ny felles praksis, språk, og levemåter forent i et felles begjær om en bedre fremtid. Slik vi nå kan se i Ukraina.

Jeg er optimistisk nok til å tro at globaliseringens mangfoldige nettverk virker demokratifremmende. Eksempelvis kan det kommende tiåret åpne opp for eksempelvise tiltak som:
Samfunnslønn til mange som deltar i biopolitisk produksjon (også arbeidsløse, kunstnere, hjemmeværende, studenter…), og fri arbeidsmigrasjon. Vi kan få flere sannhetskommisjoner, internasjonale forbryterdomstoler og institusjoner som hemmer korrupsjon. Dessuten gjeldsslette til de fattigste landene. En uavhengig finansiering av FN gjennom tobinskatt eller lignende. Samt utstrakte nettverk som kan utvanne copyright,3 patent og urimelig eiendomsrett som struper kreativt samarbeid, innovasjon og naturlig frihet.

Spinozas århundregamle ide om et «absolutt demokrati» er fremdeles aktuell – hvor enkeltindivider overtar styringen overfor hverandre horisontalt. Med evnen til frihet og forskjell, til å kunne avvise autoritet, og å uttrykke begjær – kanskje det sunneste og mest fornemme menneskelige instinktet – så står vi overfor en molekylær revolusjon.
© LMD Norden
1 I norsk målestokk, se Marsdal og Wold, Tredje Venstre (Oktober Forlag, oktober 2004). Se også forrige Le Monde diplomatique.
2 Original 2001, på dansk Imperiet (Information Forlag), 2003, kommer på norsk i 2005. Se også flere artikler og intervjuer i nordiske Le Monde diplomatique.
3 Eksempelvis Open source bevegelsen og Creative Commons.