Å lide på arbeidsplassen

«Før solgte jeg bensin, nå pleier jeg pasienter med alzheimer.» Den omlag 40 år gamle fru «X» er nervøs der hun sitter og forteller til legen sin om hvordan hun ved et eldresenter gikk fra vaskejobb til en stilling som pleieassistent, simpelthen fordi den sleipe og skruppelløse kvinnelige sjefen ved senteret forlangte det. Da hun skadet seg mens hun prøvde å hjelpe en av de eldre fra ikke å falle ut av sengen, gikk alt til helvete. Kjeft fra ledelsen, irettesettelser… Fru «X» er blant de mange arbeidstakerne som opplever å bli ofre for sine overordnedes tilfeldige avgjørelser, uoppnåelige krav, omgåelser av arbeidsmiljøloven, og så videre.Filmregissørene Sophie Bruneau og Marc-Antoine Roudil har filmet tre sykmeldte arbeidstakere som intervjues av leger med lidelser på arbeidsplassen som spesialområde. Som en av de «utstøtte» minner om med noen få ord i begynnelsen av filmen, så har et tilbud om slike samtaler blitt innført ved tre sykehus i Paris-området siden 1995.
Inspirert av boken skrevet av psykiateren Christophe Dejours,1 har Ils ne mouraient pas tous, mais tous étaient frappés2 (Ikke alle døde, men alle ble angrepet) blitt en sober film, nesten helt uten iscenesettelse, hvor pasienter og terapeuter filmes under pasientsamtaler. En arbeiderske som jobber ved samlebåndet på en flaskefabrikk, en hushjelp og en direktør ved en bankfilial. Deres historier avslører forverringen av forholdene på arbeidsplassen og den mekaniske nedbrytingen av mennesker. «Vi har blitt roboter,» innrømmer den første av disse. Hun forteller hvordan antall ansatte har blitt redusert mens arbeidsmengden har blitt større. Tre ansatte i stedet for ti fyller 550 flakonger i timen, mot tidligere 350.
De fleste av disse ofrene peker på de samme utløsende faktorene: at bedriften har blitt kjøpt opp av og/eller slått sammen med en annen, en utskifting i ledelsen, innføring av omorgansering av arbeidet, basert på individuell produktivitet. Filialdirektør «Z» forsøkte å ta ledelsens krav på sin kappe, for å verne om sine ansatte. «Jeg er ikke tilhenger av hierarkis makt. Jeg er først og fremst et menneske,» forklarer han. Til slutt «sprakk han», og brast ut i gråt i de ansattes påsyn.
Utover disse sterke vitnesbyrdene retter dokumentarfilmen et kritisk lys mot et samfunn i oppløsning. «Det er ikke slik at det er flere som lider i dag enn før,» lyder Christophe Dejours kommentar mot slutten av filmen. «Det er toleransegrensen for lidelse som har blitt lavere.» Psykiateren understreker at den kollektive solidariteten er borte, den som for noen tiår siden ville grepet tak i vanskene og gjort dem om til kollektive problemer. Det er nettopp det som er det perverse ved den nye måten å organisere arbeidet på – man isolerer de ansatte for heller å vektlegge den enkeltes prestasjoner. Men å gi en «objektiv vurdering» av den enkelte er umulig under dagens forhold, understreker Dejours. Pasientene er ofte samvittighetsfulle arbeidstakere, kanskje også svært dyktige, men disse nye arbeidsmetodene knekker dem. Alene våger de ikke gjøre opprør. «Frykten forpester den etiske innstillingen,» hevder en av spesialistene. En annen understreker dessuten at de fleste pasientene hadde godtatt systemet før de ble ofre for det. Overfor legene gir de også ofte uttrykk for at det er «deres feil».
Denne utviklingen skyldes ikke tilfeldigheter.3 Terapeutene henviser til at de som sitter med det politiske ansvaret er blinde for eller delaktige i dette, de godtar denne nedbrytingen av arbeidsvernet, og er forøvrig i ferd med å innføre slike metoder også innen forvaltningen.
Dokumentarens tittel (Ils ne mouraient pas tous, mais tous étaient frappésIkke alle døde, men alle ble angrepet) er hentet fra en av Jean de La Fontaines fabler, «Les animaux malades de la peste» (Dyrene som ble angrepet av pest). Hvert dyr prøver å berge livet, for kongen (løven) vil ofre en av dem for å blidgjøre guden som har påført dem sykdommen. Mens ulven, tigeren og bjørnen, som alle er mektige rovdyr, redder skinnet sitt, er det eselet som blir utpekt. «Om du er mektig eller et krek, gjør kongens dom deg sort eller blek,» heter det i siste vers. Fru «X», hun med samlebåndsjobben som forsøkte å hevde sine rettigheter overfor ledelsen, legger her bittert til: «Du har ikke rett til å si at du lider. Med de folka der tar du alltid feil.»
@Fotnote:2 Belgisk dokumentarfilm av Sophie Bruneau og Marc-Antoine Roupil, produsert av ADR og Alterego films, 2005, se www.alteregofilms.be
@Fotnote:3 Se artiklene om arbeidsforhold i marsutgaven av Le Monde diplomatique.


1 Christophe Dejours, Souffrances en France (Franske lidelser), Seuil, Paris, 2000.
2 Belgisk dokumentarfilm av Sophie Bruneau og Marc-Antoine Roupil, produsert av ADR og Alterego films, 2005, se www.alteregofilms.be
3 Se artiklene om arbeidsforhold i marsutgaven av Le Monde diplomatique.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Til alle ytterligheter

Default thumbnail
Neste sak

To ordninger

Andre saker om Arbeid

«Vi holder deg i live»

31 prosent av amerikanske arbeidstakere har en såkalt ufaglært jobb. Jobbene er slitsomme, monotone og elendig

Skyld på roboten

Siden begynnelsen av 2010-tallet har en stri strøm av rapporter spådd at minst en tredjedel av

En verden på autopilot

Teknologiene som skulle frigjøre og avlaste oss gjør oss gradvis til slaver, argumenterer Bernard Stiegler i

ILOs tvetydige strategi

Farlige forbindelser mellom Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og de internasjonale finansinstitusjonene.
Hvert 15. sekund dør en arbeider av

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.