En av fem muslimer bor i Sørøst-Asia

Interessen for muslimer i Sørøst-Asia knyttes ofte til deres antatte tilspissede konfrontasjon med landsmenn som tilhører andre trossamfunn. Det dreier seg ikke lenger bare om teologi eller kultur, men også om samfunn og politikk. Er dette berettiget?

At muslimene i regionen kan leve sammen i fred med sine naboer er det ingen tvil om, spesielt ikke hvis man leser hvordan islam, som følge av handel, dukket opp i Sørøst-Asia på fredelig vis for nesten tusen år siden. Islam fant sin plass blant de andre trossamfunnene og knyttet seg gjerne til dem i det lokale sosiokulturelle landskapet.

Av de 220 millioner indonesierne er 87 prosent muslimer. Den malaysiske befolkningen på Malaysia regner seg også som muslimer, i likhet med innbyggerne i visse utkantstrøk i Thailand og på Filippinene. Hinduismen kom tidlig. Den har fremdeles tilhengere på Bali og i visse storbyer som Bangkok og Kuala Lumpur. Siden en del av den kinesiske diaspora konverterte til kristendommen, har kristne trosretninger dukket opp litt over alt og utenfor deres filippinske bastion. Kristendommen avspeiler dessuten den europeiske tilstedeværelsen samt baptistmisjonærenes nylige aktive innsats overfor minoriteter i høylandene i Burma, Vietnam og Ny-Guinea. Til slutt har man buddhismen som kan ses som statsreligion i Burma, Kambodsja og Thailand.

På slutten av det 17. århundret var man vitne til Siams (dagens Thailand) gradvise annektering av det muslimske Pattani-sultanatet. I tillegg gjorde koloniseringen at kristne og muslimske samfunn ble flettet inn i hverandre på de spanske Filippinene og i nederlandske Indonesia. Dette sådde kimen til varige konflikter der religion alltid har spilt en sentral rolle. Men selv nylig har det som står på spill lokalt skapt større spenninger enn den religiøse tilhørigheten til de involverte.

IDENTITETSFAKTOR

Etter hendelsene den 11. september 2001, gikk man bort ifra den partikularistiske tolkningen av konfliktene i Sørøst-Asia til fordel for en tolkning som setter religion som eneste gyldige differensieringskriterium, eller til og med som god nok grunn til konfrontasjon. Dette synet ble fremmet av teoretikerne bak den såkalte «sivilisasjonskonflikten». I tillegg ble det styrket av framveksten av Jemaah Islamiyah (islamistisk organisasjon), en lokal ekstremistisk bevegelse som antas å ære tilknyttet det «globale» Al-Qaida-nettverket.

Hva kan bli sagt om denne gruppen i 2006? Det er fire år siden den ble kjent etter det blodige attentatet i et diskotek på Bali. Det man allerede vet er, for det første, at det dreier seg om en håndfull gruppe personer som har kjent hverandre lenge. De eldste møttes på 70-tallet da de misjonerte for en ekstremistisk form for islam på Sentral-Java, i Malaysia og i Afghanistan, som i stor grad ble satt ut av spill senere. Attentatmennene fikk seg en overraskelse da det viste seg at, selv om Vesten ofte ikke reagerte godt nok i forbindelse med disse attentatene, Jemaah Islamiyah likevel ikke ble støttet av muslimene i regionen. Islam vokser igjen som en identitetsfaktor av både lokale og globale grunner. Likevel har blind vold aldri vært på programmet til de politiske muslimske bevegelsene som, i Sør-Thailand og sør på Filippinene, hevder de er i krig med sentralmakten. Deres kamphandlinger er nå, som før, rettet mot mål som henger sammen med saken de kjemper for.

Mennesker som er parat til alt, uansett hvor få de er, vil selvfølgelig alltid kunne ty til dramatiske aksjoner. Imidlertid sjokkerer attentatene også muslimer i Sørøst-Asia slik at de fleste av dem, selv de radikale miljøene, later til å anse bakmennene for å være «fiender av islam» - nest etter Israel og USA.

Så selv om man kan ha rett i å bekymre seg over en muslimsk nyfundamentalisme som bidrar til intoleranse og fiendtlige holdninger for tankefrihet og opplysning både i Sørøst-Asia og resten av verden, finnes det andre årsaker til de spenningene og den volden som nå rører seg i regionen. Arbeidsløshet, foruten økonomiske og sosiale spenninger og forskjeller, kan for enkelte resultere i et ønske om å verdsette sin identitet på en dramatisk måte og i opposisjon mot det etablerte som blir ansett som fiendtlig.