Har verden våknet?

Etter 18 måneder med boikott, har USA og EU gjenopptatt bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene. Det «internasjonale samfunnet» har mye av ansvaret for at det palestinske samfunnet nå går i fullstendig oppløsning. Boikotten av Hamas har verken gjort Israel tryggere eller hindret en islamsk radikalisering på Gazastripen. Spørsmålet som fortsatt står ubesvart er om Israel er villig til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Er det «internasjonale samfunnet» villig til å presse Israel til å anerkjenne en selvstendig palestinsk stat?

President Mahmoud Abbas må reddes! Dette sier et enstemmig «internasjonalt samfunn» høyt og tydelig. Det kommer med dristige forslag: Gjenoppta bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene; lette lidelsene til sivilbefolkningen; åpne for fredsforhandlinger for å styrke de «moderate» palestinerne. Selv Ehud Olmert oppdager plutselig en «fredspartner» i Abbas. EU og Det hvite hus har i årevis vært tunghørte overfor et overveldende antall rapporter om situasjonen på Vestbredden og på Gazastripen – fra så vidt forskjellige institusjoner som Verdensbanken, Amnesty International og WHO. Har de nå våknet?

Denne plutselige oppvåkningen har blitt framprovosert av Hamas’ brakseier på Gaza. Likevel har verken USA eller Israel vært knipne på å sende militært utstyr til Fatah for å sikre dem makten. Flere ganger har de latt våpen bli sendt til presidentgarden så vel som De palestinske sikkerhetsstyrkene.1 Ingenting har hjulpet. De fleste militære lederne i Fatah har desertert (Mohammed Dahlan, Rachid Abu-Shabak, Samir Masharawi). De har foretrukket å gå i dekning på Vestbredden eller i Egypt, i stedet for å stå side om side med egne tropper. Dette er en av forklaringene på det sviende nederlaget. En annen er Fatahs manglende evne til å reformere seg selv, til å gi slipp på sin status som statsparti i en stat som ikke er resultatet av en «normal» politisk prosess. Nepotisme, korrupsjon og indre splid fortsetter å tære på organisasjonen Yassir Arafat grunnla.
Men den overdrevne voldsomheten i konflikten mellom Hamas og Fatah på Gaza viser også at det palestinske samfunnet har blitt enda mer oppløst som følge av 18 måneder med internasjonal boikott. Summariske henrettelser, hevn og plyndring har kjennetegnet kampene. Og begge leirene anklager den andre for å være kjøpt av fremmede makter. Allerede under et stort folkemøte på Gaza 12. januar, fordømte Dahlan «sjiaene» i Hamas (se egen tekst).2 Den islamske organisasjonen anklaget på sin side sin fiende for å være israelske og amerikanske agenter eller simpelthen koffars (vantro). Den israelske journalisten Amira Hass bemerker at «begge leirene tar hele sivilbefolkningen som gissel, og dømmer dem til døden i gatekampene deres. Dermed ofrer de den palestinske frigjøringskampen på alteret for deres egen rivalisering.»3 Palestina betaler prisen for å ha militarisert den politiske kampen – en militarisering som har gått hånd i hånd med voldsdyrking og machokultur.

I en desperat tekst som ble lagt ut på internett 12. juni, uttrykker den palestinske psykiateren Eyad Serraj sin bedrøvelse: «Det er så mye hat og stammerop om hevn. Dette er ikke bare en politisk-militær maktkamp. […] Vi har alle blitt slått av Israel, og denne ydmykelse får nå utløp mot de minste fiendene i oss selv. Israel har brutalisert oss gjennom undertrykking og tortur, og påført smerter og traumer som nå viser sitt ekle ansikt av giftig og kronisk vold.» På den andre siden beskriver den israelske journalisten Gideon Levy arven etter 40 år med okkupasjon slik: «De unge folkene vi har sett drepe hverandre på en så grusom måte, er barn av vinteren 1987, barn av den første intifadaen. Flesteparten har aldri vært utenfor Gaza. I løpet av årene har de sett sine storebrødre bli slått og hånet, og foreldrene bli fengslet i deres egne hjem, uten arbeid, uten håp. De har levde hele livet i skyggen av den israelske volden.»4

KAN DETTE PALESTINSKE FORLISET stoppes? Kanskje, hvis de amerikanske og europeiske erklæringene for en gangs skyld blir fulgt opp med handling, hvis det «internasjonale samfunnet» endelig beslutter seg for å påtvinge opprettelsen av en palestinsk stat. I år er det fem år siden – juni 2002 – Bush gikk inn for fred grunnet på to stater. Siden har ingenting skjedd.

La oss se tilbake. I løpet av årene 2003-2004 uttalte den israelske regjeringen at Arafat var den eneste hindringen for fred. Den gamle lederen var beleiret på et par kvadratmeter i hovedkvarteret Mouqata i Ramallah. Ariel Sharon slang ut: «Yassir Arafat er vår Bin Laden.» Det «internasjonale samfunnet» lot ham gjøre det.

Da Arafat døde 11. november 2004, erstattet Abbas ham som leder for De palestinske selvstyremyndighetene. Den mest «moderate» av lederne i PLO var klar til å gjenoppta «fredsprosessen», men hans invitasjoner endte ikke i noe som helst. Kolonialisering akselererte, i likhet med byggingen av separasjonsmuren. Kontrollpostene gjorde enhver forflytning på et par kilometer mellom to landsbyer til en uviss odysse. Det var en fruktbar situasjon som sikret Hamas seier i valgene til lovgivende forsamling i januar 2006.

Hamas visste å bruke tre store trumfkort overfor befolkningen: Organisasjonens deltakelse i kampen mot okkupasjonen, dens velferdsnettverk og dens ledernes ubestridelige offervilje. Stemte velgerne på islamistene, fordi de avviste ideen om fred med Israel? Fordi de ønsket flere selvmordsangrep? Nei, alle meningsmålingene bekrefter at majoriteten i befolkningen håpte på en tostatsløsning. Hamas hedde forstått dette. Det politiske valgprogrammet var svært forskjellige fra organisasjonens charter, som – i likhet med PLO på 60-tallet – går inn for å ødelegge den israelske staten. Flere av lederne bekreftet at organisasjon, under visse betingelser, var rede til å slutte opp om opprettelse av en palestinsk stat kun på territoriene som ble okkupert i 1967.
Umiddelbart etter valgene til lovgivende forsamling i januar 2006 ble det satt på plass en strategi utarbeidet av USA og Israel, kausjonert for av EU og videreført av en fraksjon i Fatah, for å tilsidesette valgresultatene med alle mulige midler. Mens Hamas ønsket å danne en nasjonal samlingsregjering, forhindret amerikansk press en slik avtale. Handelsboikotten straffet befolkningen for å «ha stemt feil». Den rammet ikke i det hele tatt Hamas militære og økonomiske kapasiteter (noe kampene i Gaza har bevisst), men gjorde Palestina fattigere og framfor alt akselererte den kollapsen til de palestinske institusjonene.

DET «INTERNASJONALE SAMFUNNET» glemte lærepengene fra Irak. Over tolv år med sanksjoner mot Saddam Husseins regime fikk verken innvirkning på regimets stabilitet eller ledernes livskvalitet. Boikotten straffet først og fremst befolkningen og tømte statsapparatet for substans: Embetsmennene forlot kontorene for å tjene til livets opphold, grunnleggende institusjoner sluttet å fungere, velferdstaten ble erstattet av stammesolidaritet. Da USA invaderte landet i mars 2003, raste landet sammen som et korthus. Riktignok eksisterte det ikke en palestinsk stat, men de strukturene Selvstyremyndighetene siden 1993 hadde klart å bygge under vanskelig forhold, klarte ikke å stå imot den internasjonale boikotten.

En utvei viste seg i februar 2007 med Mekka-avtalen mellom Hamas og Fatah, etter initiativ fra den saudiarabiske kong Abdullah. I et intervju på den saudiske tv-kanalen Al-Ikhbariyya 12. februar, forklarte leder for Hamas’ politiske fløy, Khaled Meshal, programmet for samlingsregjeringen: «Det er ikke en enhetlig gruppe […]. Hver fløy har sine overbevisninger, men som nasjonal samlingsregjering, har vi blitt enige om en rekke politiske holdepunkter. Disse definerer våre nasjonale mål og det vi streber etter: En palestinsk stat med grensen fra 4. juni 1967.» Denne erklæringen, blant mange andre, viser at Hamas har utviklet seg.5 Dette kunne det internasjonale samfunnet lett ha «testet». Denne tilpasningsevnen ble videreført i et relansert arabisk fredsinitiativ, som foreslo for Israel en normalisering av forbindelsene med naboene i bytte mot opprettelsen av en palestinsk stat.6

Robert Malley, direktør for Midtøstenprogrammet til International Crisis Group og tidligere rådgiver for Bill Clinton, skrev forutsende: «Mekka-avtalens suksess er i stor grad avhengig […] av den internasjonale holdningen. Allerede nå hever det seg stemmer som på hyklersk vis hyller det saudiarabiske initiativet, mens de krever at den framtidige regjeringen skal respektere betingelsene som allerede har blitt påtvunget. Man forventer seg ikke noe annet fra Bushadministrasjonen. Men fra Europa? Har EU ikke lærte noe som helst av denne kollektive fallitterklæringen? En viktig årsak til at avtalen i Saudi-Arabia kom i stand, var at man ikke krevde at Hamas skulle fullbyrde en ideologisk revolusjon den ikke vil gjennomføre, men heller oppmuntret Hamas til å undergå en pragmatisk utvikling, som organisasjonen kanskje vil gjennomføre. […] Hamas’ utvikling legitimerer at man gir organisasjonen en sjanse: Er Hamas klar til å akseptere og innføre en gjensidig våpenhvile? Er den villig til å gi Abbas frie tøyler i mandatet han har fått, som leder for PLO, til å forhandle med Israel? Er organisasjonen enig i at enhver avtale Abbas framforhandler skal underlegges folkeavstemning? Vil den anstrenge seg for å respektere resultatene?»7

Et blindt «internasjonalt samfunn» har havnet i et blindspor. Det opprettholder en boikott som kun vil styrke de meste radikale elementene i Hamas. Den ser likegyldig på at det palestinske samfunnet er i ferd med å gå i oppløsning. Denne posisjonen rettferdiggjøres av samme logikk som i en konfidensiell og knusende rapport fordømmer FNs koordinator for fredsprosessen i Midtøsten, Alvaro de Soto.8 De Soto forklarer: «Vi behandler Israel med stor omhu, nesten kjærlig.» Kvartetten9 har blitt forvandlet til «et organ for å innføre sanksjoner mot regjeringen som ble valgt av et okkupert folk og som setter betingelser for dialogen som er umulige å oppfylle». Den unngår å presse den israelske regjeringen, særlig i forhold til kolonialiseringen og byggingen av muren.

Ble en israelsk soldat bortført i juni 2006? Det «internasjonale samfunnet» reagerte praktisk talt ikke på hevnbombingen av et kraftverk og sivile bygninger i Gaza, og en militæroffensiv som medførte et hundretalls drepte. Ble to israelske soldater tatt til fange på den libanesiske grensen i juli 2006? I løpet av 33 dager tillot det «internasjonale samfunnet» Libanon og landets infrastruktur ble ødelagt. De fikk det til å virke som om Israel utøvde sin «legitime rett til å forsvare seg». I løpet av disse dagene gjorde utvidelsen av bosetningene hver eneste dag opprettelsen av en palestinsk stat mindre sannsynlig.

 

KAOSET SOM BRER om seg garanterer på ingen måte Israels sikkerhet. Krigen i Libanon sommeren 2006 har allerede vist hvor sårbar Israel er overfor en besluttsom og godt utrustet gerilja. Rakettene som ble sendt mot Siderot (i Israel), og det at den israelske hæren ikke klarte å stanse dem, var et alvorlig nederlag. Noen dager før Hamas tok kontroll over Gazastripen innrømmet militærskribent Zeev Schiff i Haaretz: «Israel har faktisk blitt slått. […] Israel opplevde Siderot som noe uten sidestykke siden uavhengighetskrigen, og som landet kanskje aldri igjen vil oppleve: Fienden klarte å bringe en hel by til taushet og stoppe all normal livsførsel.» Det som skjedde i Nahr El-Bared og i flyktningleirene i Libanon eller på selve Gaza, det vil si utplassering av radikale celler tilknyttet Al-Qaida, burde få alle til å innse at det palestinske forliset vil føre med seg en ukontrollert radikalisering og en syndeflod for Israel og hele regionen.

Oversatt av R.N.

 

Fotnoter:
1 Amos Harel og Avi Issacharof, «Fatah to Israel: Let us get arms to fight Hamas», Haaretz, Tel-Aviv, 6. Juni 2007.

2 Palestinerne på Gaza er sunnimuslimer. Men Teherans støtte til Hamas «berettiger» en slik anklage.

3 Sacrificing the Palestinian struggle», Haaretz, Tel-Aviv, 14. Juni 2007.

4 Gideon Levy, «Flight from Gaza. Last to leave did turn out the lights», Haaretz, Tel-Aviv, 17. Juni 2007.

5 Se Paul Delmotte, «Det nye Hamas», norske Le Monde diplomatique, januar 2007.

6 I motsetning til det propagandaen fra den israelske regjeringen påstår, som ofte blir videreformidlet ukritisk av mediene, innebar ikke dette initiativet «hjemkomstrett» for palestinske flyktninger. Initiativet krever en «rettferdig» og «framforhandlet» løsning på flyktningproblemet med utgangspunkt i FNs generalforsamlings resolusjon 194.

7 Palestine, l?Europe face à ses responsabilités» (Palestina ? Europa stilt over for sitt ansvar), Le Monde, 13. Mars 2007.

8 http://image.guardian.co.uk/sys-files/Guardian/documents/2007/06/12/DeSotoReport.pdf

9 Struktur skapt i 2003 for å koordinere tiltakene i Midtøsten, består av USA, Russland, EU og FN.

«An Israeli defeat in Siderot», Haaretz, Tel-Aviv, 8. Juni 2007.