Myten om Bin Ladens millioner

I Liar’s Poker ga Michael Lewis et etterhvert klassiske portrett av Wall Street på det eksplosive 80-tallet. Han beskriver hvordan han som investeringsmegler begynte «å finne på troverdige løgner» for å berolige nervøse kunder. Hvis han ble spurt hvorfor dollaren falt, svarte han: «Araberne har solgt betydelige mengder gull mot dollar, som de deretter har vekslet inn i tyske mark.» Ifølge finansmannen som ble forfatter, «vet ingen mesteparten av tiden hvorfor markedet svinger. Den som klarer å finne på en god historie blir en glimrende megler. Siden ingen noen gang har visst særlig mye om hva araberne gjorde med pengene deres og hvorfor, har man aldri klart å avvise en skrøne som involverer dem.»1

Like etter 11. september var det uunngåelig at man «fant på noen triks» om araberne og deres penger, ettersom man ikke hadde noe særlig konkret kunnskap om attentatene. Omfanget av ødeleggelsene antydet at det eksisterte en gigantisk logistisk og økonomisk infrastruktur. Siden Osama Bin Laden – overalt beskrevet som saudiarabisk «milliardær» og «terroristbankier» – var involvert, ble den økonomiske forklaringen understøttet av en svært utbredt stereotypi. Araberne har lenge blitt forbundet med bildet av «oljesjeiker som sikler på vestlige blondiner og amatørsmuglere av våpen som gjør det mulig for dem å dominere verden ved hjelp av gale terrorister» ¬– slik Jack Shaheen antyder i sin omfattende undersøkelse av måten Hollywoodfilmer framstiller arabere.2 Ved å koble sammen to av de tre mest utbredte stereotypiene – milliardæren og bombemannen (den tredje er magedanserinnen) – ga hendelsene 11. september et skinn av sannhet til disse simple klisjeene.

En enighet om finansieringen av attentatene oppstod umiddelbart etter 11. september. «Listen over hvitvaskere» ble så kjent at man overrasket seg selv når man ureflektert gjentok den: Bin Ladens 300 millioner dollar, dekkselskapene, de islamske veldedighetsorganisasjonene, saudiaraberne, de arabiske milliardærene, narkotikaen, gullet og diamantene, småkriminaliteten. I alt fra tabloidpressen til de storslåtte rapportene fra tenketankene var listen over mistenkte praktisk talt den samme, og evinnelig gjentakelse var identisk med bekreftelse. Diskursens svakhet ble justert med en urokkelig tone som slo om seg med ikke-bekreftede «fakta».


SIDEN 2004 HAR MAN samlet inn en mengde ny informasjon i finanskrigen mot terrorismen. Denne informasjonen har hatt liten innvirkning på oppfatningen og politikken. Person på øverste plan – som USAs tidligere finansminister Paul O’Neill, tidligere «antiterrorisme-tsar» Richard Clarke og Michael Scheur, som ledet CIAs «virtuelle celle viet Bin Laden» – har avvist flesteparten av de gjengse oppfatningene om finanskrigen. Utgivelsen av 11. septemberkommisjonens rapport i august 2004 gjorde det også mulig å få en klarere innsikt i finansieringen av terrorismen. Denne rapporten la til grunn en «omfattende studie av regjeringsdokumenter om terrorismefinansiering, særlig dokumenter fra de berørte polititjenestene, etterretningstjenestene og de politiske organene.» Rapporten og dens monografi viste at terrorattentatene krevde lite penger. Den avslørte «myten» om Bin Ladens personlige formue på 300 millioner dollar. Den fordømte politiseringen av granskningene rundt finansieringen av terrorismen.

Siden Bin Laden ble utnevnt til «samfunnsfiende nr. 1» i 1998, har finanskrigen hvilt på ideen om at hans personlige formue var hovedpilaren i Al-Qaidas finansieringsnettverk. Rapporten viste at beløpet var feil. Likevel fortsetter myten å sirkulere. I april 2006 ga et Google-søk på «Bin Laden» og «300 millioner» ikke mindre enn 154 000 treff.

Myten om de 300 millionene stammer sannsynligvis fra 1996, da en forskningsleder i utenriksdepartementet nevnte dem i et av sine etterretningsnotater om Bin Laden.3 Beløpet var resultatet av en klønete utregning basert på omtrentlige tall. Eksperten delte først de globale verdiene til Bin Laden-gruppen, som han beregnet til 5 milliarder dollar, på antallet sønner i familien, som han beregnet til 20. Dermed endte han med 250 millioner dollar, som han deretter rundt opp til 300. Selv om dette ikke engang var en regnefeil – han tok utgangspunkt i imaginære informasjoner om Bin Laden-familien, arverett og arvefordeling, i stedet for den virkelige verdien av familiebedriften og dens eierskapsstruktur – ble beløpet raskt en etablert sannhet.

De fleste historiene om Bin Laden etter 11. september tegner et portrett av en arving og en huleboermagnat med tette bånd til saudiske forretningsmiljøer som styrer et finansimperium og gjør veloverveide plasseringer på børsen mens han oppildner til terrorhandlinger. På denne måten fødtes det (seiglivede) sagnet om en av «de rikeste terroristene i verden, en nomade med forretningsteft, som har brukt en enorm arv og et bedriftskonsern til å finansiere et globalt terroristnettverk».4

Nesten alle artiklene, rapportene og bøkene som «avslører» terrorfinansieringen som har kommet ut etter 11. september, har holdt fast på ideen om at den personlige formuen til Bin Laden «var Al-Qaidas viktigste finansieringskilde». Beløpet på 300 millioner dollar har ikke blitt endret siden 1996: verken inntekter eller tap, ikke utgifter, ikke subsidier gitt til sine Taliban-verter, ingen konfiskering eller økning av noen sort har hatt innvirkning på det.


ET ANSTRØK AV «magisk realisme» omsvøper verkene om finansieringen av terrorisme, en blanding av rikelige og nøyaktige detaljer, surrealisme og ønsketenkning. Selv om tallene er tatt fra løse luften er de fullstendig nødvendige, om enn det er for å gi rapportene og analysene et skinn av vitenskapelighet – Orwell snakket om å gi «vinden en tilsynelatende konsistens». Ettersom finansverden er tallenes kongerike, er forsøket på å kvantifisere ondskapen enda mer presserende.
Tallene som diktes opp må være imponerende. I rettsprosessen som ble anlagt 15. august 2002 mot en rekke banker, veldedighetsorganisasjoner og saudiarabiske prinser, ble det krevd av de titalls anklagde en erstatning for ødeleggelser og tapt fortjeneste «på over 100 000 milliarder dollar».5 Rettsprosessen var blitt forberedt ned til minste detalj og sjenerøst finansiert. Men dagen etter at begjæringen var levert og pompøst annonsert publiserte advokatene et dementi som hevdet at en «skrivefeil» hadde sneket seg inn i kravet: saksøkerne krevde «kun» 1000 milliarder dollar. Hadde det ikke snarere gått opp for juristene at det opprinnelige beløpet overskred den samlede BNP i verden?

I tiden før 11. september ville Bush-administrasjonen innføre et program for deregulering av finanssfæren som innebar en vesentlig nedbygging av kontrollmekanismene mot hvitvasking av penger. Attentatene medførte en 180-graders vending. Med nyfrelstes iherdighet ville de som hadde ønsket å bygge ned de juridiske rammeverket mot hvitvasking, nå utvide det så fort som mulig.

Den «organiserte kriminalitetens» skylapper gjorde et nokså naturlig inntog i holdningen i politiinstitusjonene i tråd med finanskrigen. Michael Ledeen fra American Enterprise Institute (en av de mest innflytelsesrike intellektuelle i starten av krigen mot terror) beskrev Bin Laden som «adm. dir. for et internasjonalt terroristselskap [som] har vist mye oppfinnsomhet for å kunne tjene penger på sine terroristbedrifter». Han hevdet videre at «den beste måten å forstå terroristnettverket på er å tenke på det i samme baner som mafiafamiliene».6

På 80-tallet var Washingtons søkelys hovedsakelig rettet mot narkotikabaronene i Sentral- og Latin-Amerika. Etter 11. september har trusselen fra islamsk fundamentalisme overtatt for krigen mot narkotika. Den massive omfordelingen av midler har medført en betydelig forvirring. Regjeringsfunksjonærene hadde tilegnet seg en internasjonal erfaring og en viss lingvistisk kompetanse. De snakket perfekt spansk… Men en ny type ekspert kom til syne, som passer perfekt til managementspesialisten Henry Mintzbergs definisjon: «En som vet stadig mer om stadig mindre, like inntil han (eller hun) vet alt om ingenting.»7


SIDEN MAN IKKE HAR klart å spore opp Bin Ladens 300 millioner, har det utviklet seg en hel industri som gir seg ut for å avsløre hvor de befinner seg. Noen av dem er ikke annet enn innleide penneknekter med et gjennomsiktig politisk mål. Andre er svært oppfinnsomme skribenter på jakt etter scoop. De som står bak avsløringene har i etterkant vist seg som fullstendig uinformerte, og av den grunn har man bedt dem om mer. Steven Emerson, en av de meste snakkesalige «terrorismeekspertene», kunne bekrefte i dagene som fulgte 11. september at han hadde «svart på tusenvis av telefoner, mesteparten fra mediebedrifter».8

En annen sentral kilde til mytene var stjernejournalisten Jack Kelley i USA Today (den største amerikanske dagsavisen), som leverte utallige scoop helt til avisen hans i 2004 oppdaget at hans artikler «bare var løgn og feil». Han klarte selvfølgelig ikke å motstå fristelsen til å skrive om terrorismefinansieringen. Ved å skjule seg bak hemmelige og anonyme kilder, skapte han en betydelig mengde myter som siden sirkulerte i journalistmiljøene: «Øyenvitneberetningen» om unge kamikazepalestinere med deres dødskultur; informasjonen om at mektige saudiske forretningsmenn «verdt mer enn fem milliarder dollar […] fortsetter å overføre titalls millioner dollar til Bin Laden som forsikringspoliser mot at deres forretninger i Saudi-Arabia skal rammes av attentater»; og funnet av data i de afghanske grottene som beviser båndene mellom en islamsk veldedighetsorganisasjon i Chicago og Al-Qaida.9 Hans reportasje om «øyenvitneberetningen» under selvmordsattentat gjorde ham til en av finalistene i kampen om Pulitzerprisen.

11. september-attentatene har dessuten ført til en større utviskning av grensen mellom etablerte fakta og fiksjon. Attentatenes «utenkelige» karakter har et fiktivt slør over seg og gir en viss troverdighet til fantasiforestillingene om arabere og muslimer. I tiden rundt 11. september visste man svært lite om Osama Bin Laden og Al-Qaida. Amerikanerne var dermed rede til å tro at det dreide seg om en slags ond skikkelse tatt rett fra en James Bond-film, en person som var rik nok til å finansiere sine personlige kriger.


BIN LADENS SKJULTE FORMUE har dessuten gitt opphav til en rekke romaner. Chris Ryans Greed (en bestselger hvis vi skal stole på vaskeseddelen) har mer enn formale likheter med faktabøkene som utgir seg for å avsløre hemmelighetene bak terrorismefinansieringen. Ifølge en av figurene i boken «er Al-Qaida svært rik. Organisasjonen stammer fra Saudi-Arabia, som er et svært rikt sted. Den får betydelig støtte fra alle regionens fire hjørner. De økonomiske bidragsyterne kommer fra alle steder – Jordan, Egypt, Pakistan, Malaysia. Det er dette som gjør dem så dødelig farlige. Man kan kontrollere fanatikere, men det er ikke det samme med fanatikere som har lommene fulle av penger. Totalt anslår man at organisasjonen kan ha minst fem milliarder dollar. De stikker unna pengene og vet svært godt hvordan de gjør det. Dermed kan beløpet godt være større.»10

Man kan si med satirikeren Stephen Colberts ord, at det finnes mer «sannhetlighet» enn sannhet i alt det man forteller om finansiering av terrorisme. «Sannhetligheten» defineres som «det man vil at fakta skal være, i motsetning til det fakta virkelig er», eller som «det som virker som et godt svar, i motsetning til det virkelig svaret». I dette perspektivet er parallellen mellom Bin Ladens skjulte skattekiste og de påståtte masseødeleggelsesvåpnene til Saddam Hussein slående. De er begrunnelsene for henholdsvis finanskrigen mot global terrorisme og «regimeskiftet» i Irak. De vanlige mistenkte for finansiering av terrorisme – arabiske milliardærer, saudiarabere, muslimske veldedighetsorganisasjoner – har blitt like beryktede som de berømte «bevisene»: mobile laboratorier, aluminiumsrør for anriking av nigeriansk uran. Nettopp de som skulle selge invasjonen i Irak til den amerikanske opinionen. Ved å forsøke å løse et fullstendig imaginært problem, har disse to krigene endt opp med å skape et nytt og svært reelt problem.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Michael Lewis, Liar?s Poker: Rising through the Wreckage on Wall Street, Norton, New York, 1989, s. 186.

2 Jack G. Shaheen, Reel Bad Arabs: How Hollywood Vilifies a People, Interlink Pub Group, New York, 2001, s. 2.

3 Kenneth Katzman, «Terrorism: Near Eastern Groups and State Sponsors, 2001», Congressional Research Service, Washington, DC, 10. september 2001.

4 Karen DeYoung, David Hilzenrath og Robert O?Harrow Jr., «Bin Laden?s Money Takes Hidden Paths to Agents of Terror», The Washington Post, 21. september 2001.

5 Jennifer Senior, «Intruders in the House of Saud», The New York Times Magazine, 14. mars 2004.

6 Michael Ledeen, The War against the Terror Masters: Why it happened. Where we are now. How we?ll win, St Martin?s Griffin, New York, 2003, s. 41.

7 Henry Mintzberg, The Rise and Fall of Strategic Planning: Reconceiving roles for planning, plans, planners, Free Press, New York, 1994, s. 317.

8 Felicity Barringer, «Terror Experts Use Lenses of Their Specialties», The New York Times, 24. september 2001.

9 Jack Kelley, USA Today, henholdsvis 26. juni 2001, 29. oktober 1999 og 30 januar 2002.

10 Chris Ryan, Greed, Arrow Books, London, 2004, s. 51.