Oligarkene i Guatemala

Presidentvalget i Guatemala i september domineres av oligarkiet i landet. Den private sektoren har et fast grep om mediene. I mediene dreier valget seg først og fremst om en hegemonisk høyreside. En mengde kandidater stiller. Men dette innebærer ikke et bredt politiske spekter. Tvert imot skyldes det en intern maktkamp innad i oligarkiet. Etter fredsavtalen i 1996 har lite forandret seg for landets mange fattige. 4 prosent av befolkningen står for mer enn 50 prosent av forbruket, 58 prosent av landets befolkning i fattigdom og 2 prosent av befolkningen eier nesten 70 prosent av jorden. Men en ny venstreside er i ferd med å våkne til liv. Vil Guatemalas oligarki gi etter for folkets ønsker om politisk suverenitet, og dermed unngå en ny voldsspiral? Le Monde diplomatique har besøkt Guatemala i forkant av valget.

Ballen suser inn i nettet. Mål! Den tidligere generalen Otto Pérez Molina hever armen i været og snur seg mot medspillerne. Eks-guerillero Pablo Monsanto bykser opp fra benken og kommer ut på banen for å gratulere dem. Tidligere var han comandante i FAR (De væpnede revolusjonære styrker), en av de marxistiske geriljagruppene som kjempet mot militærdiktaturene.1 Rigoberta Menchú, som i 1992 fikk Nobels fredspris, baner seg fram for så å kaste seg om halsen på Luis Fernando Montenegro, tidligere formann i CACIF (Guatemalas komité for kommersielle, industrielle og finansielle foreninger), den lokale arbeidsgiverorganisasjonen. Kameraene følger scenariet med argusøyne. Laget bestående av kandidater til det guatemalanske presidentvalget har nettopp scoret mot motstanderen, som består av toppsjefene i pressen.

Kampen som ble organisert av Rotary Club 10. juli 2007, ble rost opp i skyene av pressen (som til slutt vant kampen 5-3), som en formidabel oppvisning av «god borgerånd».2 Hadde kanskje ikke de fleste av deltagerne vært uvenner helt til Fredsavtalen ble underskrevet i 1996, og satte en stopper for den lengste og blodigste konflikten i Latin-Amerika (nesten førti år og ca. 200 000 døde og forsvunne)? Den samme pressen unnlot heller ikke å foreskrive en ekstra innsats for å «overkomme de sprikende standpunktene», denne «polariserende tendensen» som Guatemala fortsatt lider under.3 15. juli 2007 henga avisen La Prensa Libre seg til og med til drømmer om et land der «kandidatene glemmer rivaliteten seg imellom og går over til å spille som ett lag.»


NÅR MAN LESER partiprogrammene, er det imidlertid vanskelig å påvise noen form for «polarisering». Den private sektoren har et fast grep om hele mediespekteret, og valgkonteksten er dermed framfor alt kjennetegnet av hva La Prensa Libre nylig omtalte som «høyresidens herredømme». «De politiske partiene, universitetene, opinionslederne, radioprogrammene, mediene – hele den nasjonale debatten er ’høyrevridd’,» konstaterte avisen tilfreds, for så å konkludere med at en slik konsensus blant «elitene» naturligvis var tilstrekkelig til å gjøre Guatemala til «landet med den konservative politikken».4

Det var innenfor denne konteksten at alle kunne slappe av og nyte sin sjampanje da markeringen av ettårsdagen siden underskrivelsen av frihandelsavtalen mellom USA, Sentral-Amerika og Den dominikanske republikk (CAFTA-DR) gikk av stabelen på Hotel Marriott. Næringslivstopp Oscar Berger – som ble valgt til president i 2003 som leder for en regjering der tretten av femten ministere selv var direktører i næringslivet – takket «alle ledere i næringslivet for deres anstrengelser for å gi alle guatemalanere et bedre liv». Og Roberto Malgar, direktør i Acadamete Soluciones, la velvillig ut: «I dag er det egentlig ikke lenger så viktig å vite hvilken president som kommer til å få makten. De vet alle hva de har å gjøre: å iverksette El Plan Visión de País [se egen tekst]. Og jeg tviler ikke et øyeblikk på at de akter å gjøre det!» Det er ganske riktig ingen som tviler, for både i Guatemala og andre steder gjelder det at «den som betaler for orkesteret velger musikken».

Av de 6 millioner guatemalanere som er innskrevet i valglistene (av en befolkning på ca. 12 millioner), får de som tar turen til urnene mulighet til å velge mellom 14 forskjellige kandidater.5 Men disse representerer på ingen måte noe mylder av forskjellige prosjekter. Tvert imot kan dette utvalget forklares av en intern maktkamp innad i oligarkiet. «I motsetning til hva som var tilfelle i 2003, da trusselen om et gjenvalg av Alfonso Portillo6 førte til opprettelse av en stor allianse fra den private sektor,» forklarer journalist Andrés Cabanas, «har ikke de store familiene i Guatemalas oligarki klart å bli enige denne gangen. Hver enkelt vil maksimere sine egne interesser og sikre seg en bit av kaken, selv om det risikerer å gå på bekostning av beleilige allianser i kongressen.» Med i gjennomsnitt 64 utskiftninger av parlamentariske grupper de tre siste årene, er trofasthet til partiet en verdi guatemalanske politikere har fått et pragmatisk forhold til.

De fire partiene som ligger og vipper øverst på meningsmålingene – UNE (Den nasjonale unionen for håp), PP (Det patriotiske partiet), GANA (Den store nasjonale alliansen) og EG (Møtepunkt for Guatemala) – er alle finansiert av minst en av de store familiene i oligarkiet. Familien Gutiérrez-Bosch, som tydelig vis ikke er innstilt på noe sjansespill, har like godt bestemt seg for å finansiere alle de fire partiene på en gang.

Trusselen fra de «sprikende standpunktene» dermed noe overdrevet – til tross for at politisk vold har kostet mer enn et femtitalls kandidater og aktivister livet de første seks månedene av året. Alle kandidatene gått med på å legge programmene sine fram for lederne for CACIF: Enten betegner de seg som «sosialdemokrater», som Alvaro Colom (UNE), eller fremmer en sikkerhetspolitikk som ikke utelukker innføring av unntakstilstand i enkelte områder i landet, slik som Otto Pérez Molina (PP); Enten de spiller på en liberalistisk-populistisk retorikk – «verken sjefer eller eiere», slik som Partido de Avanzada Nacional (partiet for nasjonalt fremskritt), ledet av pressesjefen Rodolfo Casta–eda – eller forkynner det fundamentalistiske evangeliums verdier, som Harold Cabelleros fra Visjon med verdier (Viva).7 Kun den mest servile blant dem vil vinne deres gunst. Og konkurransen er beinhard.


DET VILLE LIKEVEL være en feiltagelse å tro at den guatemalanske høyresiden er helt døv for modernitetens søte musikk. Tvert imot, den er fullstendig i stand til å ta opp i seg likestillingens retorikk, så lenge den kan få folk til å glemme den utnyttingen landets klassestruktur medfører. Dermed er alle enige, også på dette punktet, om behovet for å åpne politikkens dører for ofrene for diskrimineringen – kvinnene og urbefolkningen.

Det er kandidat Rigoberta Menchú som setter kvinners og mayaers rettigheter på agendaen. Hun er den perfekte kandidat – på den ene siden fordi hun fikk Nobels fredspris i 1992 for som kamp for urbefolkningens rettigheter og, på den annen side, fordi hun deltok i Bergers regjering i 2004. Men hun lar seg likevel friste. Menchú – som alltid er den første til å minne om at hun «verken står til høyre eller til venstre» ¬– har godkjent Fernando Montenegro, tidligere formann i CACIF, som kandidat til visepresidentstillingen under henne. Andrés Cabanas har også en pikant anekdote på lager. Han forteller at «Rigoberta» en dag var inne på tanken om en landbruksreform, og at Montenegro uten å nøle svarte: «De økonomiske sidene ved kampanjen er det jeg som tar meg av». Og han har aldri uttalt at han «verken står til høyre eller til venstre». Betingelsen er, med andre ord, at man sier «ja til urbefolkningen» og «ja til kvinnene».

For høyresiden og dens næringslivstopper var overgangen til «fred» vellykket. Freden har gjort det mulig å innføre et mer handelsvennlig klima i en globalisert kontekst som slet med å avfinne seg med krigen. Dessverre er ikke alle i Guatemala næringslivstopper.


LA OSS TA EN TUR bakover i tiden, til 1996, et eller annet sted «oppe i fjellene», på en slette inne i skogen. Her ligger leirplassen til geriljagruppen ORPA (Folkets væpnede revolusjonsorganisasjon). Bakken er dekket av fotspor etter det mylderet av støvler som har tråkket den opp. En gruppe uniformerte menn har samlet seg rundt et skilt som nettopp ble reist. Et stort, rosa ark festet til en ramme snekret sammen av den minst ruglete grenen som var å finne. Det hele er pyntet med noen julegirlandere. Med et tilknappet uttrykk leser mennene en opp tekst: «29. desember 1996. Det er slutten på et historisk år for det guatemalanske revolusjonære folket. Flere års væpnet kamp har nettopp gjort det mulig for oss å komme fram til en fredssituasjon.»

Abelardo Matías – med krigsnavnet Orlando – sukker og legger fra seg bildet. Han tilhører urbefolkningen, og «dro opp i fjellene» da han var tretten år gammel. Han husker svært godt erklæringen av Fredsavtalen: «Vi hadde våre tvil. Det er derfor ingen smiler på bildet. Vi visste at det kom til å bli vanskelig. Og nå, ti år etter, er det ingenting som har endret seg.» Og kampen fortsetter.

La Nueva alba (det nye daggry), et område i kommunen La Reforma (San Marcos): «Det er på tide å få våre drømmer til å gå i oppfyllelse, slik at gårsdagens kamper ikke skal være forgjeves,» roper Hector Nulia, generalsekretær i URNG (Den guatemalanske revolusjonære union). Etter at Fredsavtalen ble underskrevet, har alliansen av de fire geriljagruppene blitt et politisk parti. I år var de ikke invitert til «fotballkampen» hos Rotary Club. Det til tross for at de deltar i valgkampen.
URNG har ikke oligarkiet på sin side: deres valgkampbudsjett er tretti ganger så lite som budsjettene til de store partiene.8 De har ingen reklameinnslag på TV, ingen busser med plass til store masser, og ikke minst, de har ikke noe helikopter å reise fra landsby til landsby i. Innen de kommer dit de skal, har altså kandidatene måttet bruke flere timer på å ta seg fram i et uveisomt terreng. «Det er riktig vei, det, den andre er enda verre,» smiler de som tar dem imot. Her lever et førtitalls familier som tidligere var flyktninger i Mexico. Etter Fredsavtalen kjemper de for å få nok å leve av ut av de beskjedne jordstykkene de har fått lov å kjøpe på kreditt. De er samlet på idrettsplassen ved den lille skolen sin, og lytter uten å fortrekke en mine. Plutselig utløser en av Nuilas setninger en salve av applaus. Han har nettopp refset «de rike som lever i husede sine, som har jord knapt har sett, og som vil fortsette å nyte godt av privilegiene sine».


DE RIKE MOT DE FATTIGE – temaet er velkjent. Likevel har den sjelden vært mer aktuell. «Guatemala er ikke et fattig land,» presiserer Orland Bianco, fra COS (Sammenslutningen av sosiale organisasjoner). «Det er et land med fattige mennesker, og et av de landene med størst ulikhet i verden.» Fire prosent av befolkningen står for mer enn 50 prosent av forbruket, og landet har den høyeste Gini-koeffisienten9 på kontinentet: 59,9. Mens en liten elite på noen få år har klart å gjøre Guatemala til et av landene med flest privatfly pr. innbygger i verden (landet ligger på annenplass på verdensbasis, bak Brasil, men foran USA), lever 58 prosent av landets befolkning i fattigdom, 23 prosent i ekstrem fattigdom. I San Marcos lever mer enn 60 prosent i ekstrem fattigdom. «Når man snakker om fattigdom og ulikhet i Guatemala, handler det for det meste av fordeling av jordeiendommene, « forklarer Jorge Murga, forsker i økonomisk og sosial vitenskap ved Universidad de San Carlos (USAC). Fremdeles eier to prosent av befolkningen nesten 70 prosent av jorden.

I Nueva Alba-kommuniteten gir Nuila ordet til presidentkandidaten fra URNG, Miguel Ángel Sandoval, som er en av grunnleggerne av EGP (De fattiges geriljaarmé), og journalist. «Det er slutt på at man skal være redd for å snakke om landbruksreform. For oss er det første prioritet.» Argumentet er et blinkskudd. Sandoval fortsetter: «Minstelønnen holder knapt til 50 prosent av kostnadene på varer som dekker primærbehov. Men ikke bare det: i tillegg betaler de mindre enn som så på noen av finca’ene.10 Det er utnytting, og vi har fått nok!» Ifølge FNs organisasjon for mat og jordbruk (FAO), led en fjerdedel av befolkningen av underernæring i 2004, det vil si ti prosent mer enn før undertegnelsen av Fredsavtalen.

URNG er motstandere av myndighetenes privatiseringsplaner, de nøler ikke med å love re-nasjonalisering av privatiserte bedrifter (elektrisitet, telekommunikasjon, veinett…). Men ikke på noe område er URNG så revolusjonære som når det kommer til skatt. Skal de kanskje ikke ha mot til å kreve av firmaene at de skal betale skatt, og at man reviderer og øker skattenivået?

Det er sant at oligarkiet foretrekker å åpne banker og låne penger til staten. Landets interne gjeld har dermed gått opp fra omtrent 6 milliarder quetzal i 1997, til mer enn 20 milliarder i 2006 (omtrent 16 milliarder kroner) – til glede for en finanssektor i full ekspansjon. Næringslivet kan på sin side heller ikke klage. Med sine skattefritak og framforhandlede fordeler, i tillegg til ren og skjær skatteunndragelse, regnes Guatemala for å være et skatteparadis. Staten satser fremfor alt på direkte skattlegging (75 prosent av landets skatteinntekter) til budsjettet sitt, og av dette bevilges 20 prosent til tilbakebetaling av gjelden. Hva angår offentlig helsetilbud, grunnleggende landbrukssubsidier eller skoletilbud, er det bare ett stikkord som gjelder: re-duk-sjon!


«URNG ER DE FATTIGES parti,» forklarer en ung kvinne mens hun lytter til Sandovals ord. Sånn sett burde egentlig revolusjonære stå i en særstilling i landet. Det er imidlertid langt fra tilfelle. På dette finnes det finnes mange forklaringer.

Først og fremst er det redselen. Mange vil ikke stemme på URNG fordi det vekker minner om (fortidens) vold. Og vold, det ønsker man ikke, selv om det betyr at man må underkaste seg, kanskje enda mer. Oppe på Rancho Bojón, en annen landsby i kommunen La Reforma, som ligger på et avsidesliggende sted hvor geriljaen hadde tilholdssted, forteller tidligere comandante Nery: «Da Freden ble undertegnet, ville ikke familien min at jeg skulle komme hjem. De var redd for represalier hvis jeg ble sett der. Det var ikke deres skyld. Så jeg bestemte meg for å vente til de fikk tilliten tilbake.» Han måtte vente i tre år.

Men URNGs svakhet ligger ikke bare i hensyn utenfor partiet. Det er særlig de interne forholdene, maktkampen og hierarkiet arvet etter den væpnede kampen som har virket hemmende på det guatemalanske venstrepartiet. Konsekvensen av dette er et rekordlavt resultat ved presidentvalget i 2003 (2,6 prosent), selv om Rodrigo Asturias, grunnleggeren av ORPA og sønn av Miguel Ángel Asturias (som fikk Nobelprisen i litteratur i 1967), stilte til valg. «Det var da vi nådde bunnen,» forklarer Sandoval, som selv brøt med URNG i 1996. «Noe måtte gjøres, og det var derfor vi gikk ut med et opprop til venstrepartiene om å gå sammen i det som skulle bli den utvidede venstrebevegelsen, MAIZ.11 Dessuten, selv om URNG er partiet som er innskrevet ved valgtribunalet, stiller vi til valg som et samlet URNG-MAIZ.»

Prosessen var ikke smertefri. Til slutt har flere forskjellige organisasjoner meldt seg inn i MAIZ. Ikke minst en gruppe intellektuelle feminister. For dem går veien til «modernisering» gjennom akademiker og visepresident-kandidat Walda Barrios. Og det skyldes ikke hennes engasjement for venstresaker (som riktignok er reelt), men snarere hennes genetiske arvegods. Erfaringen viser det nemlig: når venstresiden stiller krav der fokuset på sosial kamp er tonet ned ned, virker den ikke lenger faretruende på dominerende sektoren. Hvis hun kan fortsette å fø illusjonen om at alle partier er opptatt av de samme sakene, vil hun trolig bli en kilde til positive overraskelser.

De feministiske organisasjonene er ikke de eneste som har meldt seg inn i MAIZ. I den samme perioden gjennomgikk den sosiale bevegelsen en betraktelig forandring. Roberto Madriz er talsmann for FNL (Den nasjonale kampfronten), grunnlagt i april 2005 med utgangspunkt i en allianse av et dusin regionale og nasjonale organisasjoner som hadde bestemt seg for å forene kreftene for å overkomme kampen mellom sektorene og yte motstand mot «den neoliberale bulldoseren». Han forteller: «I flere år hadde den sosiale bevegelsen et prinsipp om ikke å blande seg inn i politikken. Tanken var at det ikke er valgene som endrer den reelle maktstrukturen.» På en måte videreførte de modellen til naboene i Chiapas – zapatistene –, altså «å forandre verden uten å ta makten».

«Vi ble hjulpet av den latin-amerikanske konteksten. Med seierene til Hugo Chávez [Venezuela], Evo Morales [Bolivia] og Rafael Correa [Ecuador] forsto vi at det var en feil å la arenaen ligge åpen for høyresiden alene. Derfor bestemte FNL seg i august 2007 for å gå inn i valgprosessen gjennom MAIZ.» For første gang ble altså en strukturert linje som både var strategisk og politisk trukket opp mellom partiet URNG og den organiserte sosiale bevegelsen, for bare FNL alene representerer ti tusenvis av personer over hele landet. Men den sosiale bevegelsen er ikke alene om å si at «tiden er inne for å ta makten».


BYEN SANTA FÉ de Oca–a: Representantene for de tolv mayagruppene fra byens vestre område, San Juan Sacatepéquez, som ligger på høydene over hovedstaden Ciudad Guatemala, er samlet på en overbygd plass ved enden av et øde landskap gjort om til fotballstadion. Graffitiene på bygningens vegger vitner om den kampen som nylig ble vunnet gjennom en lokal folkeavstemning: «Nei til gruvedrift!», eller «Sementfabrikk – søplepolitikk!» Hva står på dagsorden? Å vinne bystyret.
«De har løyet for oss,» forklares det. «Det kom noen karer her og skulle lage en topografisk studie, uten at de hadde fått snurten av noen tillatelse. Men egentlig handlet det om et prosjekt som tok sikte på utvinning fra gruvene til bruk i en sementfabrikk.» Situasjonen begynner å bli velkjent i Guatemala, og det samme gjelder konsekvensene av slike prosjekter. «Det er en helt barbarisk form for utvinning; etterpå tar det mer enn syv hundre år før jorden blir fruktbar igjen.» Og mayaene, som stort sett er tålmodige inntil det apatiske, er rede til å slåss for moder Jord, «la Madre tierra» – kjernen i deres kosmovisjon. «Vi har holdt en avstemning, og vi har vunnet. Men hva vil skje hvis en ny borgermester får makten og forsøker å tvinge igjennom prosjektet?» En idé har derfor begynt å spire på under tre måneder – om noe som er helt nytt på disse kanter – og den begynner å slå rot i områdene hvor slike «consultas» ble holdt: «For å få en endelig slutt på denne trusselen, må vi ta makten.» I første omgang bystyrene.
Fortunato Solís er tidligere president i forsamlingen som representerer de 48 kommunene i urbefolkningsfylket Totonicapán. Ved å blokkere det strategiske veikrysset Cuatro caminos, klarte de her å paralysere hele landet i flere dager, i protest mot et prosjekt som involverte gruvedrift. I dag stiller han som uavhengig kandidat til bystyrevalget. Hans målsetning? «Å forsøke å forene urbefolkningens strukturer [uformelle, ja – men svært sterke] med den formelle politiske maktens strukturer; den eneste måten å få en lokal makt som både er sterk og legitim.» For ham hersker det ingen tvil: «Mayaenes kosmovisjon har ingenting å gjøre med den kapitalistiske naturutnyttingens verden. Vi kan bare høre hjemme på venstresiden.»


SELV OM URNG-MAIZ som sådan ikke er tilstede i Totonicapán, deler som oftest de organiserte urbefolkningssamfunnenes kandidater deres innstilling. «Når man vet hva folk i Tonticapán er rede til,» smiler Madriz entusiastisk, «tenker man at noe virkelig historisk er i gjære».

Sandoval liker å gjenta at «den guatemalanske venstresiden er en sovende kjempe som er i ferd med å våkne». Hvis kjempen sovner igjen fordi den mister kontakten med det sosiale grunnplanet som ansporer den, vil dens oppvåkning likevel i årene som kommer ha satt sitt spor gjennom dette ennå tabubelagte spørsmålet: Vil Guatemalas oligarki, når den tid kommer, besvare folkets ønske om politisk suverenitet på en annen måte enn ved å kaste landet ut i en ny voldsspiral?

Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 25. Januar 1982 slo FAR seg sammen med tre andre væpnede opposisjonsgrupper ? De fattiges geriljahær (EGP), Folkets væpnede revolusjonsorganisasjon (ORPA) og Det guatemalaske arbeiderpartiet (PGT) ? for å danne Den guatemalske nasjonale revolusjonære unionen (URNG).

2 Prensa libre, 14. Juli 2007.

3 Se over.

4 Tribuna (ukemagasin til dagsavisen Prensa libre), 10. Juni 2007.

5 Foruten presidenten (og hans visepresident) vil guatemalerne samme dag velge 158 representanter til Kongressen og ordførere i landets 332 kommuner.

6 Valgt for Gautemalas republikanske front (FRG), partiet til tidligere militærdiktator Efrain Rios Montt. I 1999 fikk Alfonso Portillo den dårlige ideen om at han skulle favorisere de oppadstigende sektorene i økonomien, særlig de som var knyttet til militæret.

7 Havnet til slutt utenfor valget som følge av at partiet hadde registrert seg for sent, og sannsynligvis også som følge av en avtale med Molinas Patriotparti (PP).

8 Basert på offisielle tall (som selv beregnet svært lavt): 60 millioner Quetzale for PP og 47 millioner for UNE (10 Quetzale = 8 kroner).

9 Beregning av nivå på ulikheter: 0 betyr absolutt likhet (alle har samme inntekt) og 100 absolutt ulikhet (hele nasjonens inntekt tilfaller én person).

10 Landbrukene.

11 Movimiento Amplio de Izquierda